torsdag 14. august 2014

Nådegaver


Det finnes tester man kan ta for å finne ut hvilke nådegaver man har. Noen av dem kritiseres for å lage et sammensurium av nådegaver, tjenestegaver og naturlige gaver. Jeg vet ikke om det er så farlig? Så fremt man bruker en gave til tjeneste for Gud og menigheten, er det ikke avgjørende om den hadde sitt utspring i et talent man har, eller om den ble gitt som en åndsåpenbaring, en overnaturlig evne. Ånden bruker det materialet i oss som vi stiller til rådighet, det er det viktigste. Og dessuten kommer heller ikke en gave gitt fra Ånden fiks ferdig og uten å kreve innsats av oss – tvert i mot må vi ta gaven i bruk, vise hengivenhet og disiplin for å utvikle den videre.

Paulus minner sin betrodde medarbeider Timoteus om noe viktig: ”La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt, den du fikk da jeg la hendene på deg!” (2. Tim, 1, 6). En nådegave er som en flamme vi må holde ved like, eller stadig tenne på nytt. Det er mulig å slokke den ved å forsømme den, og det er også mulig at andre i sin uforstand kan slokke den ved å ta motet fra oss. Men, som Paulus fortsetter: ”Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.” Derfor skal vi, for evangeliets skyld, sette gavene våre i virksomhet, på nytt og på nytt.

Har alle en nådegave? Ja, det har vi bibelsk belegg for å si. Alle som har tatt imot frelsen fra vår Herre Jesus Kristus, har ved den hellige Ånd en – eller kanskje flere – nådegaver. Peter sier i sitt første brev: ”Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde.” (1. Pet. 4, 10). Dette peker på hensikten med gavene – å forvalte Guds nåde her på jorda, inntil vi en gang når frem til fullendelsen.

Paulus sier også et sted: ”Enhver har sin egen nådegave fra Gud, den ene slik, den andre slik”. (1. Kor. 7, 7). Men er listene han nevner over nådegaver, å regne som ferdige, komplette? Noen mener det, andre sier at de ikke er det. Listene er til dels overlappende, men inneholder også forskjellige ting. I Efeserbrevet nevner han tjenestegavene, også kalt embetsgavene – apostel, profet, evangelist, hyrde og lærer. I Korinterbrevet nevner han de spesielle åndsgavene, slikt man ikke kan av seg selv, som for eksempel å tale profetisk, helbrede, bedømme ånder, ha tungetale. I Romerbrevet finnes en liste over nådegaver hvor et større flertall vil finne noe å kjenne seg igjen i. Noen kaller det for motivasjonsgavene, eller de naturlige gavene. Som det å ha en tjeneste, et generelt ord som forhåpentligvis kan romme mye – og det å trøste, lede, gi av sitt eget, vise barmhjertighet.

Ei jeg gikk på Diakonihøyskolen med, fortalte om en dame som en gang hadde fått høre av en takknemlig menighetsbror at ”Du må ha en nådegave til å steike vafler!” Dama hadde ledd godt av dette, hun syntes det var ganske morsomt. Men helt på jordet var han vel ikke, han som sa dette? Hun hadde jo med dette utvilsomt en tjeneste i menigheten sin. Det å stadig stille opp med vaffelrøre og steiking, var ikke noe likegyldig eller lite. Det, og lignende ting, betyr noe for et menighetsfellesskap. Da viser man omsorg, og skaper et hjem for hverandre.

Når Paulus forklarer korinterne om nådegavene, avslutter han kapittelet med et godt, pedagogisk bilde. Han sammenligner menigheten med en kropp, hvor Kristus er hodet, og hvert eneste lem og kroppsdel har en funksjon som de andre – og som helheten – er avhengig av. Alle lemmene skal ha omsorg for hverandre. For når et lem lider, lider de andre med, som han sier.

Nådegavene er ikke noe vi skal ha et svermerisk forhold til, når vi omsider finner dem. Vi skal ikke dyrke dem som noe som er til for vår egen skyld, eller noe vi søker anerkjennelse for. Vi skal heller tenke praktisk, sette gaver og evner i omløp, til beste for Gud og andre mennesker. Dag Høyem, som har oversatt en nådegavetest til norsk, sier at han tror Paulus tenkte slik: ” La folk gjøre det de er best til”. Det er jeg enig i. Når man får gjøre noe man kan, noe man kjenner seg trukket mot, holder man mye lenger ut i tjenesten.  

Etter kapittelet om nådegaver, vier Paulus et helt kapittel til kjærligheten. Slik setter han det hele på sin rette plass. For uten kjærlighet er vårt strev ingenting.

Et sted knytter Paulus ordet nådegave til noe som ikke handler om vår tjeneste eller våre evner, enten de er gitt av Ånden eller er medfødte. Ordet nådegave brukes her om noe Gud fullstendig har gjort ferdig for oss, det viktigste av alt, som kommer av Jesu stedfortredende død på korset: ”Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.” (Rom. 6, 23). Evig liv – Guds nådegave til meg. Og alt jeg trenger å gjøre, er å bøye meg og ta i mot, i takk og glede.

Kjære Gud, hjelp oss å finne – hos oss selv og hos andre - de evnene vi er gitt, og bruke dem slik at vi gjør de oppgavene du har lagt ferdige. Hjelp oss å oppmuntre hverandre til dette, så lenge det er dag. Amen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar