Å frykte Herren

Oppfordringen til å frykte Herren forekommer mange steder i Det gamle testamentet, ikke minst i Salomos ordspråk. I våre dager er dette et uttrykk som kan falle noen litt tungt for brystet. Lettere karikert tegnes det ofte et bilde av Gud som så mild, så rund i kantene at han nesten blir borte. Hvis Gudsbildet vårt er som en badeball vi kan leke med og etterpå la trille ut av bevisstheten, er vi på ville veier. Hvis vi ikke har noe å frykte fra Gud, er det altfor lett å vende seg bort fra han også. Vi tar ikke så gjerne frem aspektet av den allmektige Gud som rettmessig kan og skal dømme verden og menneskene, med de ord, gjerninger og sinnelag vi legger igjen etter oss. 

Den gamle syndsbekjennelsen avsluttes med ordene ”og gi meg å frykte og elske deg alene”. Som ung syntes jeg dette var vanskelige ord. Hvordan og hvorfor skulle jeg frykte en som jeg elsker – min Gud og far? Men det er ikke ordene det er noe i veien med. Det var min forståelse av dem som var utilstrekkelig og umoden. Jeg trengte undervisning om hva det innebærer å frykte Herren.

Den undervisningen har jeg funnet i Salomos ordspråk, hvor ”å frykte Herren” nevnes 11 ganger. Et sted sier han: ”Å frykte Herren er å hate det onde”. Jeg får lyst til å sette to streker under den setningen og printe den inn i hukommelsen. Det er så enkelt sagt, men det enkleste er da også det beste.

”Jeg hater hovmod og stolthet, den onde vei og all svikefull tale”, fortsetter han. Å frykte Herren settes i forbindelse med visdom, det å kjenne Gud. Når vi kjenner Guds vilje og bud, Guds ord til oss i Bibelen, og Jesus Kristus som er selve åpenbaringen av Guds ord – da har vi grunnlaget for å frykte Herren på en rett måte. Ikke som en slave som frykter en vilkårlig, uberegnelig og nådeløs herre. Men som barn som elsker sine foreldre og frykter å gjøre dem ondt.

Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap. Opphav til visdom. Et sikkert vern. En kilde til liv. Slik skriver Salomo i sin visdom. Hos Job finner jeg en klar parallell, der han sier: ”Så sa han til mennesket: Å frykte Herren, det er visdom, å vende seg bort fra det onde, det er forstand”. (Job 28,28).

Og Paulus, i sin visdom, oppfordrer oss: ”La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode”. (Rom 12, 9).

Vi er ikke bare kalt til å elske hverandre. Vi er også kalt til å ta avstand fra og avsky det onde, slik også Gud gjør. Legg merke til at vi skal avsky det onde, ikke de onde. Vi har ingen rett til å avsky menneskene som gjør ondt, hvor fristende og nærliggende det enn er for oss. Heller skal vi, om det står til oss, samle dem inn som villfarne sauer. Vi skal varsle om og irettesette det som er ondt, og peke på en bedre vei.  For han som er hyrden vår har omsorg for alle og sorg i hjertet over dem som vender seg bort fra han. Den sorgen og omsorgen kaller han oss til å dele, vi som skal være disiplene hans.

På veien inn i døden ble Jesus, vår herre og frelser, mishandlet, hånet og spottet. Også en av dem som ble korsfestet sammen med han spottet ham. Hos Lukas ser vi at den andre forbryteren viser oss, blodrødt og gyllent, hva det er å frykte Herren: ”Men den andre irettesatte ham og sa: ”Frykter du ikke Gud, enda du har den samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt”. Så sa han: ”Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike.” (Luk. 23, 40-42).

Da er det Jesus kommer med sitt tilsvar, de forløsende ordene, et av de vakreste stedene jeg vet om i Bibelen: ”Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis”. (Luk, 23, 43).

Jesus, du som er i ditt rike, og i vår virkelighet her på jorda – minn oss på dine ord og ditt liv. Lær oss å kjenne Guds vilje. Husk på oss nå i denne verden og i den kommende. Amen.