Frimodighet (Hebr. 4, 16)

Hverdagslige gjøremål kan glimte til som påminnere om troen vi står vi. Jeg svinger moppen over kontorgulvet på jobben. Når lyset etterpå faller inn over gulvet, ser jeg til min skuffelse at det ligger igjen støv og rusk. Og så jeg som syntes jeg gjorde en bra jobb! Så går jeg over med en kost og feiebrett, men fortsatt ligger det noe igjen. Det blir i grunnen aldri helt bra.

Det avslørende lyset fører tanken til Jesus. Ingenting er skjult for han. Han ser og vet alt. Selv når vi anstrenger oss for å gjøre det gode, ligger det noe urent igjen og peker på oss. Likevel, eller nettopp derfor, trenger vi frimodighet. Den ukjente forfatteren av Hebreerbrevet sier: ”La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.” (Hebr. 4, 16).

Når man skal holde en andakt, forkynne i en eller annen sammenheng, undervise, eller komme med et vitnesbyrd, kan det være lett å stoppe seg selv før man i det hele tatt har åpnet munnen. ”Hvem er jeg til å fortelle andre om Gud? Hvilken troverdighet har jeg som vitne?”

Følelsen av utilstrekkelighet og motløshet er reell og vi skal ta den på alvor. Men den er ikke fra Gud. Paulus sier i 2. Tim. 1, 7: ”For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs, vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom”. Derfor kan vi be Gud om at motløsheten ikke må få makt over oss. Hvorfor er det så viktig? Det er viktig for at vi ikke skal slutte å fortelle andre om Gud, selv om vi som mennesker føler at vi kommer til kort. Trekker vi oss og viker unna, har jo Guds motstander fått det slik han ville.

Vi trenger frimodighet i Herren. Ikke som en personlig egenskap i retning av å være frempå, men frimodighet som steg man tar i troen på sin frelser, i tillit og ikke minst i lydighet til Ham.

La oss derfor frimodig tre frem for nådens trone. Sammenhengen dette verset står i, handler om Jesus som øversteprest. Han kan lide med oss i vår svakhet, for han er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd.

Jesus kjenner til all vår svakhet, og likevel vil han ha noe med oss å gjøre. Likevel sender han oss ut, slik han gjorde med de første disiplene. Kanskje synes vi Ordet er for stort for vår munn. Vi vet ikke hvordan vi skal formidle det, og blir usikre og nølende. Men Jesus selv står ved siden av oss, og minner oss på sine løfter og sine bud.

Uansett om det lyset vi har, bare gir en beskjeden og blafrende flamme, skal vi tenne det på nytt og på nytt, og sette det i en stake. Hver av og en av oss lyser ikke for den store verden, men for noen få. Hvis vårt lys påminner noen om han som er verdens lys, og trekker dem til han, da står vi midt i hjertet av disippeloppdraget vårt. Kanskje uten at vi vet om det.

Der skal vi også be om kraft til å bli stående. For i Herren skal vi hente all vår frimodighet. Frimodigheten blir da en utrustning som Ånden gir oss, en utrustning vi trenger for å fullføre løpet her på jorda. Det løpet som vi vet er forskjellig for oss alle. Gud har oppgaver og gaver til hver og en. Ved å holde seg nær til Gud, hjelper han oss til å få øye på både nådegavene og de ferdiglagte gjerningene, og styrke til å gå inn i dem.

Jeg vet hvor lett det er å tenke: Jeg har ingenting å gi. Men Gud ser forbi våre begrensninger. Han har bruk for oss, og kaller oss til tjeneste. Tenn du det lille lyset du har, og gi aldri opp han som aldri gir opp deg.

Hjelp oss, Jesus, å være lydige mot deg, for lydigheten og frimodigheten går hånd i hånd. Vær du lyset som får vårt lys til å tennes, nå og i all evighet. Amen.