Emmaus-vandringen (Luk. 24, 13-35)

”Hva er det dere går og snakker så ivrig om?”

Det er Jesus selv som spør. Den fremmede medvandreren blir ikke gjenkjent av de to rådville og bedrøvede disiplene som er på vei til Emmaus, og som tror Mesteren er borte. Øynene deres er hindret i å se.

Fordi de ikke ser, får han muligheten til å lede dem inn på veien gjennom skriftene. I den 60 stadier lange vandringen, ca 11 km, legger han skriftene ut for dem og forklarer at Messias måtte lide og så gå inn til sin herlighet, slik det er profetert.

Han kunne ha åpnet øynene deres umiddelbart, gitt seg til kjenne. Men han ville at de skulle forstå at han er oppfyllelsen av profetiene, at han er Guds løfte. Derfor peker han på Moseloven, profetene og salmene, som igjen peker på han. På den måten utruster han dem til tjeneste, til å vandre videre med det gode budskapet. Han vil at de seinere skal kunne forklare og begrunne det til andre, nettopp i skriftene.

Når de er fremme, og han bryter brødet, gjenkjenner de han endelig. Og de sier til hverandre: ”Brant ikke hjertene i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?”

Slik kan også vi vite at vi har møtt Jesus, at vi har vandret med Jesus: Han får hjertene våre til å brenne. Han åpner skriftene for oss, åpner Ordet i Bibelen. Han, som er selve Ordet. Og han gjør det hellig for oss.

Måtte også våre øyne bli åpnet, når han gir oss sitt legeme og blod, i brøds og vins skikkelse i nattverden. For han er der, usynlig tilstede, og han gir oss det han har lovet. Tenk aldri at du ikke er verdig til å ta i mot, ikke verdig til å være en disippel. Vi er små og skrøpelige, hver eneste en. Men han kommer til oss, kaller oss ved navn og slår følge, med en kjærlighet som langt overgår det vi kan fatte.

Denne kjærligheten skinner også igjennom i misjonsbefalingen, der Jesus forteller oss – ja, oss, deg og meg – at vi skal gå ut og gjøre alle til disipler. Et oppdrag som hadde vært helt umulig og for tungt å bære, om det ikke hadde vært for hans nærvær og hans makt. Han som trøster oss i all vår undring, tvil og svakhet, sier: ”Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende”.

(Andakt holdt under pilegrimsvandring til Veikåker 15. juni 2014).