fredag 29. august 2014

Davids dans


Musikk som uttrykksform for å ære Gud og formidle tro, er noe vi er vant med, særlig når vi tenker på salmer og kirkemusikk generelt. Det er vanskelig å tenke seg en gudstjeneste uten.

Men hva med dans? Hvis noen hadde foreslått at vi skulle innlemme dans i en gudstjeneste, ville jeg trolig stilt meg først i rekken av skeptikere. Jeg vet ikke hvor høyt jeg hadde tort å protestere, hvis forslaget var velment og gjennomtenkt. Men jeg vet at min umiddelbare følelse ville vært ”nei, vær så snill. La kirka få være et hellig rom. La oss ikke ha show her inne. Spar oss for å bli enda mer lik denne verden.”

Midt i min konservative og forsiktige tankegang, møtes jeg av David, i 2. Samuelsbok. Kong David, som sammen med mennene sine danser bak paktkisten når han får anledning til å føre den opp til Davidsbyen. ”David danset av all kraft for Herrens ansikt”, står det. (2. Sam. 6,14). Det må ha vært litt av et syn, og ikke minst litt av en lyd! ”Slik førte David og hele Israels hus Herrens paktkiste opp med jubelrop og støt i bukkehorn”. (6,15).

Jeg ser for meg folk som står langs veien og ser på. At de gjør store øyne, at de smiler. Noen lar seg rive med i begeistring, synger og danser. Paktkisten hadde fulgt med israelittene siden vandringen i ørkenen. Den inneholdt de to lovtavlene Moses hadde fått av Gud på Sinai-fjellet. Den var det helligste de hadde. Når David fører den inn i Jerusalem, vitner alt han gjør om at han ønsker å vise den ære. Det er Herren selv han vil ære med alt han er og har som menneske.

Men ikke alle lar seg begeistre. Mikal, Sauls datter og Davids første kone, står og ser på opptrinnet fra vinduet, og hun liker det ikke. Hun synes han oppfører seg upassende. Vi leser at: ”Hun fikk øye på kong David som hoppet og danset for Herrens ansikt, og hun foraktet ham i sitt hjerte.” (6, 16).

Når jeg prøver å leve meg inn i fortellingen, kan jeg se David gjennom Mikals øyne. Mikal var på mange måter en brikke i spillet mellom Saul, hennes far, og David. Hun kan ha hatt mange grunner til å ikke være glad, og jeg forestiller meg at det er mangel på glede som ligger bak forakten hennes. David hadde på dette tidspunktet allerede mange andre koner, som han hadde sønner med. Mikal var barnløs.

Mikal hadde dessuten blitt fjernet fra en mann som var glad i henne. En tid etter at hun ble gift med David, presterer Saul å gifte henne bort til en annen mann. Når så David krever at hun tas fra denne mannen og føres tilbake til ham, følger mannen med. Han går gråtende bak henne helt til Davids utsending kommanderer ham til å vende hjem. Denne mannen var glad i henne, tenker jeg, hun betydde noe for ham. Hva betydde egentlig Mikal for David, som hadde så mange andre koner? Var hun bare som et krigsbytte å regne, et trofè?

Det er vanskelig å sette seg inn i og ordentlig forstå situasjonen for et moderne menneske. Forskjellen i tid og kultur er stor. Men menneskers sinn og følelsesregister er jo de samme.

Jeg legger merke til at Mikal tør å si til David hva hun mener. Hun går ham i møte, og bruker kraftig ironi når hun kritiserer det hun har sett. Det er tydelig at hun synes han har dummet seg skikkelig ut. Men David svarer: ”Det var for Herrens ansikt jeg danset, for ham som utvalgte meg i stedet for din far og hele hans hus og satte meg til fyrste over Herrens folk, over Israel”.

Jeg synes han gir et godt og saklig svar. ”Det var for Herrens ansikt jeg danset”. Å leve seg inn i Davids rolle i denne fortellingen, innebærer å ta frem i meg noe jeg ikke har vært på lenge – nemlig barn. Det er ikke bare lett. Barnet som jubler, tilber og ærer med et enkelt, åpent sinn. Det frie barnet – det som ikke frykter mennesker.

David som synger, danser og leker for Herrens ansikt, viser frem barnet i seg. En gang, i en helt annen tid, stiller hans etterkommer Jesus et lite barn fremfor seg og sier: ”Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg”. (Matt. 18, 4-5).

Davids dans bryter med det stramme og konforme. Han gjør noe som det går an å betrakte fra tilskuerposisjon og le litt av. Og han gjør det med glede. Foran ham føres paktkisten. Der er lovtavlene med budene på. Loven er dyrebar for David. Selv om han har svakheter i sin karakter, selv om han flere ganger bryter loven på en grov og iøynefallende måte, er det til syvende og sist den han lever ved. For loven er det som får ham til å holde seg nær Gud. Og nær Gud er det stedet det er godt å være. Det stedet hvor gleden er uforgjengelig og hel.

Loven var lyset som pekte på Gud. Seinere sendte Gud noe mye mer, et mye større lys. Vi fikk Kristus. Davids jubel og dans ble en forsmak på noe han ventet på, men ikke fikk se i sin levetid. Jesus Kristus ble kalt Davids sønn. Når han ble titulert slik, var det nok med ærbødighet. Men han var noe mye større, han var Davids herre og frelser, slik han er det for oss, og alle som tar imot ham.

Det lille barnet som står med Jesu arm rundt skuldrene, vet ikke hvorfor det blir fremholdt som forbilde blant alle de voksne og kloke. Men det kjenner at det er godt å være nær Jesus. Det gjør fottrinnene lette, som hos David. Og føttene til en som bærer godt budskap, kan ikke dy seg for å løpe, hoppe, leke og danse. Til Herrens ære, og til vitnesbyrd for mennesker.

Takk Gud, for gleden du har lagt ned i oss mennesker. Led oss til å rekke den til deg, sammen med hele livet vårt. Amen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar