Styrkedrikk

 

Du kjenner kanskje til tegneserien Asterix? Serien handler om beboerne i en landsby i Gallia og deres kamp mot romerske okkupanter. Hovedfigurene er Asterix, en liten mann med gul bart og vingehjelm, og følgesvennen Obelix, en tønneformet kar med røde fletter og kjempekrefter.  

Druiden, eller trollmannen Miraculix, har en viktig rolle i motstandskampen mot romerne. Miraculix lager nemlig styrkedrikk – en drikk hvor det skal bare noen få dråper til før Asterix og de andre gallerne kan hamle opp med romerske soldater med noen velrettede svingslag. Bare Obelix får aldri disse dråpene, for han havnet i gryta som liten. 

Jeg tror den styrkedrikken der er mer kjent enn den man kan finne i Bibelen – for det finnes faktisk en oppskrift der også. Men den hjelper vel ikke mot okkupasjonsmakter, tenker du? Jo, kanskje, hvis okkupasjonsmakter kan være et bilde på ond eller dårlig innflytelse. Trenger man en Miraculix til å lage den? Nei, for den er ikke hemmelig og komplisert, men tilgjengelig for alle. Kan til og med Obelix drikke av den? Ja, han kan drikke så mye han vil, for det er bra med påfyll av nye dråper hver dag, også for en som har falt i gryta som liten!  

Sånn lyder den (Ordsp. 3, 5-8): 

 

«Stol på Herren  

av hele ditt hjerte,  

støtt deg ikke til din egen innsikt!  

Tenk på ham hvor du enn ferdes,  

så gjør han stiene dine jevne.  

Vær ikke vis i egne øyne,  

frykt Herren  

og vend deg bort fra det onde!  

Det blir til helse for kroppen,  

en styrkedrikk for marg og bein.»  

 

Helse for kroppen og styrkedrikk for marg og bein – det kan vi nok ønske oss i store doser! Tenk så mye lettere alt hadde vært da! Men jeg tror vi bør lese dette som en indre styrkelse, som vi kan ta imot uansett alder og kroppslig forfatning. Stol på Herren av hele ditt hjerte – støtt deg ikke til egen innsikt. (Ikke bare, i hvert fall!) Vi kan ikke se og skjønne alt mens vi enda lever her. Men jevnlige styrkedråper kan gi oss riktig retning, næring og nytt mot på ferden gjennom livet.

Jesu oppdrag

 

Når vi leser i evangeliene om hvordan Jesu liv endte – med anklage, dom og korsfestelse, kan det lett virke som en historie hvor alt gikk galt. For Jesus var jo ingen forbryter. Han kom i et godt ærend. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham, som det står. (Joh. 1,11)   

Hva gjorde han i sitt liv på jorda? Han forkynte: «Vend om, for himmelriket er kommet nær». (Matt. 4, 17) Han underviste folket, han helbredet syke, han gjorde mektige tegn og undere. Han hadde medynk med mennesker. Han tilga synder, noe som alle visste at bare Gud kan gjøre. Dermed ble han elsket og etterfulgt av dem som trodde på ham som Guds sønn, Frelseren som skulle komme. Og han ble hatet av dem som så på ham som en farlig utfordrer mot deres autoritet og maktposisjon. Prosessen med å rydde ham av veien ble satt i gang. Gudsbespottelse skulle de ta ham på. 

Han ble angitt av en av sine egne disipler. Han gikk igjennom en farse av rettssak. Han som bare hadde gjort godt, gjort gjerninger etter Guds vilje, ble dømt som en forbryter til å dø en smertefull død på korset. 

Disiplene forsvant forskremte til alle kanter. Peter, klippen, han som ville gi livet sitt for Jesus, nektet flere ganger på at han kjente ham, i frykt for å bli tatt selv. 

Men Jesus hadde forutsagt alt dette. Slik måtte det skje. Vi kan kjenne på at dette var blodig urettferdig. Vi kan prøve å forestille oss hva han gikk igjennom, og gråte med kvinnene som fulgte ham på veien mot Golgata. 

Likevel blir det feil hvis vi bare ser på hvor urettferdig det var. For Jesus selv visste hva som var hans oppdrag på jorda. Han fortalte det tidlig til disiplene, men de kunne ikke ta det til seg. Det ga ikke mening før seinere, etter at han hadde stått opp igjen fra de døde og de igjen fikk møte ham. Da tror jeg at de også husket det han tidligere hadde sagt. Som den gangen han hadde snakket om seg selv som den gode gjeteren. «Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene.» Og han sa:  

«Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.» (Joh. 10, 17-18) 

Jesu død var en død i vårt sted, for at vi skulle ha liv ved ham. Hos Matteus og Markus kan vi lese at Jesus bruker bildet av en løsepenge: «Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (Matt. 20, 28). Løsepenge var summen som måtte betales for å fri ut en person som ellers var skyldig til døden, eller for å kjøpe fri en slave. 

Dette gjorde Jesus for menneskers skyld, for alle som vil ta imot det og tro. Han oppfylte oppdraget sitt. Han sto opp igjen fra graven, og han vil «dra alle til seg» (Joh. 12, 32), slik at vi en gang kan få stå opp til et nytt liv og få være sammen med ham i det fullendte gudsriket. 

Husk å takke

 

Jeg vil takke deg, Herre,  

av hele mitt hjerte. 

Jeg vil fortelle om alle dine under. 

Jeg vil glede og fryde meg i deg. 

Jeg vil lovsynge ditt navn,  

du Høyeste.             

 

(Sal. 9, 2-3) 

 

Fra jeg var barn, husker jeg spesielt én ting som mamma var streng på. Det var viktig å takke ordentlig, helst hjertelig, når man fikk noe. Hvis det f.eks. kom en pakke i posten fra bestemor eller en tante, måtte jeg så snart som mulig sette meg ned og skrive takkebrev. Og da holdt det ikke å skrive «takk for gaven», men jeg måtte nevne konkret det jeg fikk og hvor mye jeg satte pris på det. Heldigvis var ikke dette så veldig vanskelig. Det var ikke en tid med overflod av alt, og jeg var stort sett glad for det jeg fikk. 

Det er ikke så gøy å gi en gave hvis mottakeren er likegyldig til det han eller hun får. Så jeg skjønte nok verdien av å takke. 

Det å takke kan gjøre noe godt med oss selv også. Et sted har jeg lest et råd om å finne tre ting å takke for, eller være takknemlig for, hver kveld. Det var ikke fra kristent hold dette kom fra, det var mer som et terapeutisk råd. Takknemlighet kan hjelpe oss til å kjenne glede og tilfredshet. 

Å finne tre ting å takke for hver dag – er det lett eller vanskelig? Hvis det må være ulike ting hver gang, synes jeg det er litt vanskelig. Men hvis jeg kan takke for det samme, ofte, så går det fint. Likevel kan det være at jeg blir sløv og glemmer å takke. Da er det bra med påminnelser, sånn som i Davidssalmen over.  

Jeg vil takke deg, Herre, av hele mitt hjerte, sier David. Jeg liker at det er Gud som er mottakeren av takken. Jeg skjønner at man kan være takknemlig for mange ting i livet også uten tro, men hvem har man da å sende takken til? 

Når det skjer gode ting, så synes jeg det er godt å kunne takke Gud og gi ham ære. Jeg kan kanskje ikke vite om de tingene hadde skjedd uansett. Jeg kan ikke lese Gud i kortene. F.eks. når det gjelder det å bli frisk fra sykdom. Eller når man ber om noe konkret for andre over tid, og så viser det seg faktisk å skje. Da kan jeg bli helt forundret. Var det du, Gud, som gjorde dette, kan jeg lure på. I alle tilfeller vil jeg takke Gud, for det følger det ingen bivirkninger med, og det kjennes naturlig. 

Andre ganger kan det skje ting helt uten at vi har bedt om det. Det kan være noe vi ikke hadde forestilt oss at vi skulle få oppleve. Det er som om Gud har åpnet noen dører i det skjulte. Men noen ganger skjer ikke det gode man håper på. Det er også en erkjennelse å ta med seg – det blir ikke alltid sånn som vi ønsker. Eller – vi må vente lenge. 

I Salmenes bok ser vi at David har mye på hjertet, og han retter det til Gud. Han kommer med klage og nød, med syndsbekjennelse og sorg, og han kommer med lovprisning og takk. Det er vakkert å lese og merke den tilliten, ærefrykten, kjærligheten og ærligheten som han viser overfor Gud. Han vil fortelle om Guds under, og glede og fryde seg i ham. 

Det kan inspirere oss til å se alt hva vi har i Gud – både i det hverdagslige og i den store sammenhengen, så også vi kan sende takken vår oppover.

Den største i himmelriket?

«Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.» (Matt. 18, 1-5). 

Når disiplene spør om hvem som er den største i himmelriket, så mener de ikke hvem blant alle som har levd. De tenker på hvem som er størst i denne gruppen av tolv utvalgte disipler. Dette kommer frem hos Markus og Lukas, som også har med denne historien.  

Hvorfor var det viktig å være den største? Var det spor av konkurranse-mentalitet eller misunnelse imellom dem? Det sier ikke teksten noe om. Men kanskje de, på menneskelig vis, gjerne ville være «de beste», de mest betrodde, de høyest rangerte. 

Jesus får dem fort ned på jorda igjen. For han kaller til seg et lite barn og sier at med mindre de omvender seg og blir som barn, kan de ikke komme inn i himmelriket. På den måten understreker han viktigheten av ydmykhet og barnlig tro. 

Det er jo ikke sånn at bare barn får plass hos Gud. Men Jesus bruker barnet som et symbol på den ydmykheten som kreves for å komme inn i Guds rike. Barn er ofte åpne, tillitsfulle og fri for stolthet. Vi blir minnet om at vi må legge bort vår egen selvgodhet og være åpne for Guds rike. 

Barnet blir et forbilde med sin naturlige tro og tillit, noe som er vesentlig i vårt forhold til Gud. Barnet stoler på Gud og lar seg ikke så fort hindre av tvil eller skepsis. 

Videre sier Jesus at den som tar imot et slikt barn i hans navn, tar imot ham. Både for disiplene og for oss kan dette være en viktig påminnelse om at de som er svake eller marginaliserte i samfunnet, har en spesiell plass i Guds hjerte. Vi skal vise omsorg og respekt for alle, uansett statusen deres. 

I hverdagen vår kan vi prøve å se på Jesus med barnets blikk og barnets lengsel. Barnet som tar imot den gode omfavnelsen, kjærligheten og gleden. Barnet som vet at det ikke kan klare seg alene, men trenger en som er større, en å gå sammen med. Barnet trenger en helt, og den helten er Jesus. 

Og når Jesus løfter frem og verdsetter det lille barnet, gir han oss utfordringen til å ta imot de små og svake iblant oss. 

Som voksen kan man bli så altfor selvtilstrekkelig og skyve Gud mer og mer ut av bildet. Da kan det være godt å vite at det ikke er for seint å snu, ikke for seint å vende kursen mot den farsfavnen som han venter oss med. Hos ham er det ikke de mektige og stolte som står i sentrum, men de som er ydmyke og åpne for hans kjærlighet.

Fisken med sølvmynten (Matt. 17, 24-27)

  

«De kom til Kapernaum, og de som krevde inn tempelskatten, gikk bort til Peter og spurte: «Betaler ikke mesteren deres skatt til tempelet?» «Jo», svarte Peter. Da han kom hjem, spurte Jesus før han rakk å si noe: «Simon, hva mener du om dette: Hvem er det jordens konger krever toll eller skatt av? Er det av barna sine eller av de fremmede?» «Av de fremmede», svarte han. Da sa Jesus: «Så går jo barna fri! Men for at vi ikke skal støte dem, så gå ned til sjøen og kast ut et snøre! Ta den første fisken du trekker opp, og når du åpner gapet på den, vil du finne en sølvmynt. Den skal du gi til dem for meg og deg.» (Matt. 17, 24-27) 

Nede i vannet svømmer en fisk, ingen kan se den. Hvem kunne vite at den har en sølvmynt inni gapet? Her viser Jesus sin allmakt – igjen. Han kan styre det slik at akkurat denne fisken er den første Peter fanger når han kaster ut snøret. Han behøver ikke åpne flere og lete. Så finurlig det er at denne mynten tilsvarer akkurat det som kreves i tempelskatt. Skatten var på to drakmer, dvs. to daglønner. Og sølvmynten tilsvarte fire daglønner.  

Det er bare evangelisten Matteus som har med denne fortellingen. Han som en gang var toller, frem til Jesus en dag kalte på ham med ordene «Følg meg!» Da forlot han tollboden sin og ble en av Jesu disipler. Et annet sted (kap. 22) forteller han om hva Jesus svarte når han ble spurt om det var tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke, altså til okkupasjonsmakten. De rakte ham en denar, og Jesus spurte «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de, kanskje litt forfjamset. «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud», svarte Jesus. 

Vi er heldige som bor i et fritt land, et demokrati. Stort sett vil toll, skatter og avgifter oppleves forståelige og nødvendige for at samfunnet skal fungere. Så kan man selvsagt være uenig i satsene, eller kanskje ville fjerne noe helt. Og det kan man jobbe for politisk. Men enten man har sans for avgiftene eller ei, så må man betale dem så lenge de er der. Det er nok mulig å snike seg unna noe på forskjellige vis, men det gir i hvert fall ikke Jesus noen godkjenning for. 

Han er tydelig på at vi skal gi «keiseren»/myndighetene det de krever inn av borgerne sine. Samtidig holder han frem en stor kontrast, et helt annet rike å se til. Her på jorda er vi bare en stund, under forskjellige vilkår og myndigheter, rettferdige og urettferdige.

Jesus fremhever Guds rike, himmelriket, som han har gitt oss en forsmak av. Der er vi ikke undersåtter, men arvinger. Der er vi ikke fremmede, men hjemkomne barn. Dette har Jesus, ved sitt frelsesverk, åpnet opp for oss. Peter åpnet en fisk, på et løfte fra mesteren han fulgte. Peter fikk en sølvpenge å betale tempelskatten med. Alt han hadde gjort, var å kaste ut snøret. Et lite mirakel, var det. Kanskje kunne mynten i fisken peke frem mot det Jesus sa om seg selv litt seinere: Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange. (Matt. 20, 28.)