Velsignet er Herren, for han hører min bønn

 

Velsignet er Herren,

for han hører min bønn!

Herren er mitt vern

og mitt skjold,

mitt hjerte satte sin lit til ham,

og jeg fikk hjelp.

Hjertet jublet, med sang

vil jeg prise ham.

(Sal. 28, 6-7)

 

Velsignet er Herren, for han hører min bønn! Han hører det jeg har på hjertet. Det betyr mye for meg å stole på det. Det gir frimodighet til å fortsette å be, med tillit til at han tar imot det jeg legger frem for ham. Den som ber, snakker ikke til veggen!

Men hva når svaret synes å utebli, eller det blir et annet utfall enn vi har håpet og bedt for? Jeg vil tro at de fleste som har eller har hatt et bønneliv, har opplevd at det er «stille i den andre enden». Da kan man komme i tvil om Gud egentlig har hørt, eller om han bryr seg om det vi har på hjertet.

Likevel, eller nettopp da, går det an å ta til seg disse ordene som trygger oss i at Gud hører bønnene våre. Vi kan ta del i gleden og vitnesbyrdet til David. Velsignet er Herren, sier han, om Gud som er selve velsignelsens kilde.

Hva som enn skjer, kan vi holde frem at «Herren er mitt vern og mitt skjold». Vi kan stille oss bak skjoldet og stole på ham. Han vil ikke miste oss, han som vi en gang skal få se ansikt til ansikt. Her i verden skal vi dø en gang. Men hos Gud skal vi leve evig, ved Jesu Kristi frelsesverk.

«Mitt hjerte satte sin lit til ham, og jeg fikk hjelp». Hva når det gode skjer, og vi opplever det akkurat sånn? Det kan gi så stor glede, takknemlighet og lettelse, og samtidig være vanskelig å fortelle om til andre. Jeg kan ha opplevd et bønnesvar, men så blir jeg litt redd for å høres naiv ut hvis jeg sier at dette må være noe Herren har gjort. Inni meg takker jeg Gud og er full av forundring, men jeg kan nøle med å vitne om det for andre.

Samtidig liker jeg å både høre og lese om andre menneskers vitnesbyrd, så kanskje jeg burde bli litt modigere selv. Men det handler også om at det man har å fortelle, kan være litt privat, og det er ikke alt man vil dele med alle. Og det er lov å vurdere når det passer å gjøre det.

Livet kommer i alle slags farger og all slags vær. Det kan være mørkt og trøstesløst, det kan være tåke og dårlig utsikt. Hvis noen har det sånn, vil jeg heller vente med å juble ut: «Hurra – jeg har fått bønnesvar!»  Noen vil nok kunne se på det som et lyspunkt for seg selv også, et håp. Men andre kan tenke at «så typisk, det skjedde ikke med meg. Gud svarer ikke på mine bønner. Han har nok glemt meg.»

Men han har ikke glemt deg, meg eller noen. De beste begrunnelsene for det finner vi, etter min oppfatning, i Bibelens mange bøker. I Salmenes bok, i evangeliene og mange andre steder. Når vi leser, hører eller synger, så blir vi mer og mer kjent med Gud. Vi slipper ham mer og mer inn i hjertet, inn i livene våre. Da finner vi den trøst og styrke som vi trenger fra dag til dag.

Da blir det lettere å se at han faktisk virker iblant oss, og vi kan til og med si, som David, at «hjertet jublet, med sang vil jeg prise ham.»

 

Høsten er stor, men arbeiderne få

 

«Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» (Matt. 9, 35-38)

Deretter kan vi lese at Jesus kaller til seg de tolv disiplene sine og gir dem makt til å drive ut urene ånder og helbrede all sykdom og plage. Og så får de noen reise-instrukser. I denne første misjonsrunden skal de kun gå til «de bortkomne sauene i Israels hus», altså sitt eget folkeslag.

Det var mektige gjerninger som de ved Jesu ord ble i stand til å gjøre. Dette skulle ikke bare være til trøst og hjelp for folket, men også til vitnesbyrd: Himmelriket er kommet nær!

De var i første omgang bare tolv, og disse forble de nærmeste disiplene, de utvalgte. Samtidig ber Jesus dem om å be høstens herre, altså Gud, om å sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans. De trengte å bli flere, og slik ble det etter hvert. Hos Lukas får vi høre om syttito som blir utsendt på et seinere tidspunkt.

Den indre kretsen gikk altså den første runden, og gjennom dem skjedde store ting – fordi de hadde fått kraft av Jesus, sendt av Gud.

Et godt budskap kan man trygt si at de gikk med, og likevel var det ikke ufarlig. Jesus forbereder dem også på at forfølgelser vil komme, og at det vil koste å være en disippel.

Siden har det blitt utsendt utallige menn og kvinner – unge, voksne og eldre, i tjeneste for Herren. Noe av dette kan vi lese om i Apostlenes gjerninger. Men det stopper ikke der. Gjennom århundrene slutter utallige mennesker seg til den kristne troen, og noen reiser langt for å gi den videre. I vår egen tid og i den fortid vi har mest oversikt over, ser vi at det oftest er gjennom misjonsorganisasjoner at mennesker blir utsendt til tjeneste.

Som regel må de klare seg uten de helt spesielle nådegavene som Jesus ga de første disiplene – som å drive ut ånder, helbrede sykdom eller vekke opp døde. Men de får med seg nyttig bakgrunn gjennom utdannelse, språkopplæring, og ikke minst ved at Gud selv utruster og følger dem han kaller.

Vi kan be om at Gud fortsetter å kalle og sende ut arbeidere, både til og fra nord, sør, øst og vest. Det kallet gjelder oss selv også. For også her til lands finnes det mange mennesker som ikke har hørt det gode budskapet om Jesus. Noen har hørt, men misforstått viktige ting, som gjør at de forkaster budskapet. Noen har fått med seg en hard og uforsonlig kristendom i oppveksten. Andre igjen har med seg en oppfatning av at kristne er helt konturløse og ikke står fast på noe. Det kan gjøre at de vender seg bort fra kristen tro.

Derfor trenger vi å be Gud om å gi både visdom og hjertevarme til alle som går med evangeliet i en eller annen sammenheng. Jeg tror det er viktig at de (og vi) har evnen til å fare varsomt med mennesker, og samtidig være tydelig og trofast mot Guds ord.

Så er det sånn at Guds ord blir tolket og vektlagt forskjellig av ulike mennesker. Det kan være forvirrende. Men vi kan prøve å se om det er Gud som blir opphøyd i det som blir sagt og gjort, eller om mennesket stiller seg selv i glansen.

Det er en god disippelgjerning å rette fokuset mot sentrum – bort fra seg selv og mot Mesteren vår, Jesus Kristus. Han er folkenes lys, frelse og vern. Han viser veien til Himmelriket.

Den barmhjertige samaritan (Luk. 10, 25-37)

Tenk at det var en samaritan som ble forbildet i lignelsen til Jesus! Det var et dypt motsetningsforhold mellom jøder og samaritaner. De skulle ikke omgås hverandre. Jesus lar en samaritan få helterollen, mens rettroende prester og levitter blir plassert i en lite fordelaktig rolle – de går rett forbi en som ligger hardt skadd. Her blir all selvgodhet og selvrettferdighet utfordret under Guds blikk.

Veien mellom Jerusalem og Jeriko var øde, og en del av strekningen gikk igjennom en trang dal, der røvere ofte holdt til. Sikkert fristende for den reisende å haste frem uten å se til verken høyre eller venstre. Hvis man stopper ved en som er angrepet av onde mennesker, blir man kanskje selv utsatt for angrep. Desto sterkere skinner samaritanens gjerninger.

Han risikerte noe, og det kostet ham noe, men det stoppet ham ikke i å hjelpe en fremmed. Under Guds blikk fikk han velvilje, for han gjorde det som var rett og viste barmhjertighet.

La oss så rette søkelyset på den som ble skadd. Det står at han falt i hendene på røvere. Han ble et uskyldig offer. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Hvem opplever dette i dag, og hva har det å gjøre med de forfulgtes situasjon?

Utallige mennesker har opplevd angrep eller overfall, i mange ulike situasjoner. Blind vold, kan vi høre om, som rammer tilfeldige personer som er på feil sted til feil tid. Eller det kan være brutale ran. Eller voldtekter.

Noen angrep er spesielt rettet mot mennesker som har «feil tro». Flere religiøse grupper er utsatt, men globalt sett er det kristne som er mest rammet. Mange steder lever de utrygt, enten de er åpne kristne eller skjuler troen.

Hvordan arter forfølgelsen seg? Noen eksempler fra forskjellige land er motarbeidelse fra myndighetene, som ikke tillater at man utbedrer eller bygger nye kirker. Eller man får ikke ta høyere utdanning, og er utelukket fra en rekke jobber. Man kan være ekskludert fra å få nødhjelp. Bønn og fellesskap i huskirker kan føre til fengsling og bortføringer. Det kan være livsfarlig å eie en bibel. Det kan også være trakassering og vold fra nabolaget eller omreisende mobber.

Så finnes det heldigvis noen som hjelper. Det kan være alt fra en god nabo – en med mot, til politikere og advokater som tar på seg saker til tross for at de blir truet på livet. Og det kan være organisasjoner som løfter frem brudd på trosfrihet og menneskerettigheter og bringer det ut til offentligheten, ut til oss, så vi kan høre og se og engasjere oss.

Stefanusalliansen er en slik organisasjon, og de samarbeider med lokale hjelpere og organisasjoner i forskjellige land og bidrar til at mange får grunnleggende hjelp og støtte.

Jeg vil dele med dere en historie som var dramatisk, men som viser at dialog noen ganger kan føre frem. Den er fortalt av en pastor i Kamerun, Robert Goyek.

Pastoren er styreleder i Procmura, en organisasjon som Stefanusalliansen støtter. De jobber med interreligiøs dialog og fredsbyggende arbeid i flere land i Afrika. Nord i Kamerun har Goyek opplevd både terror og en radikalisering av vanlige mennesker. Han tar krevende samtaler for å møte det religiøse hatet. Pastoren forteller til Johannes Morken i Stefanus:

«En muslimsk ung mann, Ali, kom i kontakt med unge kristne i et kor fra en luthersk kirke i nabobyen. Han lyttet til noen av prekenene til pastoren. Etter grundige refleksjoner tok Ali avgjørelsen: Han ville bli en kristen.

Da faren fikk vite at sønnen var blitt kristen, ba han Ali komme tilbake til islam. Men Ali svarte: ‘Jeg har lyttet til budskapet om Jesus Messias. Jeg er overbevist og har tatt valget. Jeg kan ikke komme tilbake til den islamske troen.’

Faren ble sint og slo sønnen så hardt at livet var i fare: ‘Du er ikke lenger sønnen vår, du mister alle rettigheter i familien. Hvor vi enn finner deg, skal du vite at du vil bli drept fordi du er en vantro.’

Den unge mannen flyktet til en landsby langt fra familien. Pastoren dro for å møte Ali, som fastholdt at han ville være kristen, til tross for truslene. Pastoren tok vare på Ali for å verne livet hans.

Pastoren sier: En dag møtte jeg faren til Ali og noen andre fra det muslimske samfunnet. Jeg snakket mye med dem, spesielt med faren. Jeg forklarte ham om trosfrihet, om retten til å velge religion. Jeg forklarte at profeten Muhammed anerkjente Jesus som en profet fra den høyeste Gud. Jeg sa: ‘Dersom du dreper sønnen din, gjør du et lovbrudd og vil bli fengslet!’

Etter mange samtaler bestemte faren seg: De ville ikke skade eller drepe den unge mannen. Men faren ba Ali om å ikke komme hjem.

Han fortalte at de kommer med disse truslene fordi de ikke vet. De mangler kunnskap, de kan ikke engang lese Koranen. Miljøet er radikalisert og påvirket av ytterliggående islamsk ideologi fra Saudi-Arabia.

Faren takket til slutt pastoren for en ærlig og konstruktiv debatt om muslimsk-kristne relasjoner.»

Jeg tror dette gikk så bra som det kunne gå. Historien blir til opplysning for oss og kaller på refleksjon. En barmhjertig samaritan må noen ganger stelle sår, beskytte og verne. Og noen ganger lykkes det faktisk å stille angriperne til ansvar og få til en dialog som gir endring og håp.

(Preken på Søndag for de forfulgte i Åmot kirke 09.11.25)

 

Brødunder i både GT og NT

Vi kjenner til at Jesus gjorde brødunder – han mettet store folkemengder med en liten mengde brød (og fisk). Alle evangelistene har med disse underne.

Det er nok mindre kjent at det også finnes et brødunder i GT. Her er det profeten Elisja som er i handlingens sentrum. Elisja hadde vært profetdisippel av den store profeten Elia, som hadde blitt tatt opp til himmelen i en ildvogn med ildhester. (Også det en mektig historie!) Elisja gjør flere under som det er spennende å lese om, og ett av dem er et brødunder:

«En gang kom det en mann fra Baal-Sjalisja. Han hadde med seg brød til gudsmannen, tjue byggbrød som var bakt av førstegrøden. Nyhøstet korn hadde han også i sekken. Da sa Elisja: «Gi det til folkene så de får spise.» Men tjeneren hans sa: «Hvordan kan jeg sette dette fram for hundre mann?» «Gi det til folkene så de får spise», gjentok Elisja. «For så sier Herren: De skal spise, og det skal bli mat til overs.» Så satte han det fram for dem. De spiste, og det ble mat til overs, som Herren hadde sagt.» (2. Kong. 4, 42-44)

Flere århundrer seinere gjorde Jesus to forskjellige brødundere. I det ene metter han fire tusen, og folkemengden besto hovedsakelig av ikke-jøder, fra områdene ved Tyros og Dekapolis.

I det andre underet metter han fem tusen på et øde sted like nord for Galileasjøen. Der var det først og fremst jøder i folkemengden. De var godt kjent med skriftene. Vi kan regne med at de gjenkjente Jesu brødunder ifra både Moses og mannaunderet, og Elisja og byggbrødunderet.

Kanskje de fikk en aha-opplevelse når de husket disse historiene fra skriftene? Jesu under var enda mektigere enn det som hadde skjedd gjennom Moses og profeter som Elia og Elisja. Det er som om det ikke skulle være noen tvil tilbake. Jesu undergjerning forkynner at «her er han dere har ventet på!»

Tilbake til Elisja, som levde mer enn 800 år før Jesus. Han, som andre jøder, levde med denne forventningen om at det skulle komme en Messias, en frelserkonge som skulle gjenopprette Davids rike i makt og herlighet. De visste bare ikke når det skulle skje. Men alle profetene peker frem mot ham.

Hva mannen het som kom med byggbrød og korn til Elisja, står det ikke noe om. Men han har ikke noen likegyldig rolle i historien. Vi får høre at brødene er bakt av førstegrøden. Da er det ikke som en hvilken som helst gave, for førstegrøden skulle israelittene vie til Herren, for at Guds velsignelse skulle hvile over hele avlingen.

Og Gud velsigner byggbrødene rikelig, gjennom Elisja, som sier «Gi det til folkene så de får spise.» Enda en gang må han si det, for tjeneren hans er skeptisk til at dette skal være nok til hundre mann. Akkurat som disiplene til Jesus var skeptiske til at de fem brødene og to fiskene skulle mette flere tusen.

Det er ikke det minste rart at de kommer med innvendinger. Men hva Gud kan gjøre, er større enn de kan fatte. Selv om de tviler, får de se underet med egne øyne, ja – de får spise det. Brødet metter, og det blir mat til overs. Dette peker frem mot Himmelriket for både dem og oss, med liv, overflod og glede. Jesus sa jo om seg selv: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal aldri hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.» (Joh. 6, 35).

Ikke én av dem er glemt hos Gud

 

«Selges ikke fem spurver for et par skilling? Og ikke én av dem er glemt hos Gud. Men til og med hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Vær ikke redde! Dere er mer verdt enn mange spurver.» (Luk. 12, 6-7) 

Tenk at Gud faktisk vet om hver lille spurv som lever og dør! Da bryr han seg om alt liv her på jorda. Alt liv som han har skapt, og som han opprettholder. Alt liv som er betrodd oss. Hvert individ. Når Jesus sier det, så tror jeg det. Samtidig er det helt ubegripelig, men på en god måte. Man blir ikke ferdig med å undre seg. 

Og aller mest bryr Gud seg om mennesket, som han skapte i sitt bilde. Jesus talte her trøst til disiplene, trøst og kunnskap, som de skulle huske når trengsler kom, når de ble forfulgt og ført for domstolene. Han ga dem en forsikring. 

Vær ikke redde! Dere er mer verdt enn mange spurver! 

Disiplene og alle de første menneskene som fulgte Jesus, fikk oppleve store ting, men også stor motstand. Mange mistet livet, mange ble også torturert. 

Var det noen hjelp om de husket hva Jesus hadde sagt? Kunne det gå til hjertet på dem at ikke en eneste spurv er glemt hos Gud, og langt mindre et menneske? Ja, til og med hårstråene vi har på hodet, er talt. Det blir et bilde på at Gud kjenner til absolutt alt ved oss, og har omsorg for oss. 

Jesus lovet også at de skulle få hjelp når de ble ført frem for myndighetene. De skulle ikke bekymre seg for hva de skulle si. For Den hellige ånd skal lære dere i samme stund hva som må sies. (Luk. 12, 12) 

Det Jesus sa, var aldri tomme ord og tom trøst. Jo nærmere man kommer ordene, jo mer man rekker hendene ut etter dem, jo mer varme gir de. Dette bibelstedet som forteller oss at Gud verken glemmer fugler eller mennesker, er som et lite bål å gå til og varme seg på. 

Det er Guds kjærlighet som kommer imot oss. Kanskje særlig i motgang og nød, blir dette både viktigere og virkeligere for oss enn noe annet. Uansett hva som skjer av uro og kriser i verden og i livene våre, så er vi omsluttet av Gud. Vi kan komme til ham med frykten vår og legge den fra oss hos ham. 

Men det er også en påminnelse inn i vanlige, fredelige hverdager. Se på spurven! Vi kan ikke engang se forskjell på spurver av samme art. Likevel vet Gud om hver og en av dem. Se på andre mennesker, se på deg selv. Vi har en verdi som er helt uavhengig av hvordan vi vurderer oss selv og andre. I Guds øyne er vi unike, og han glemmer ingen av oss. 

Styrkedrikk

 

Du kjenner kanskje til tegneserien Asterix? Serien handler om beboerne i en landsby i Gallia og deres kamp mot romerske okkupanter. Hovedfigurene er Asterix, en liten mann med gul bart og vingehjelm, og følgesvennen Obelix, en tønneformet kar med røde fletter og kjempekrefter.  

Druiden, eller trollmannen Miraculix, har en viktig rolle i motstandskampen mot romerne. Miraculix lager nemlig styrkedrikk – en drikk hvor det skal bare noen få dråper til før Asterix og de andre gallerne kan hamle opp med romerske soldater med noen velrettede svingslag. Bare Obelix får aldri disse dråpene, for han havnet i gryta som liten. 

Jeg tror den styrkedrikken der er mer kjent enn den man kan finne i Bibelen – for det finnes faktisk en oppskrift der også. Men den hjelper vel ikke mot okkupasjonsmakter, tenker du? Jo, kanskje, hvis okkupasjonsmakter kan være et bilde på ond eller dårlig innflytelse. Trenger man en Miraculix til å lage den? Nei, for den er ikke hemmelig og komplisert, men tilgjengelig for alle. Kan til og med Obelix drikke av den? Ja, han kan drikke så mye han vil, for det er bra med påfyll av nye dråper hver dag, også for en som har falt i gryta som liten!  

Sånn lyder den (Ordsp. 3, 5-8): 

 

«Stol på Herren  

av hele ditt hjerte,  

støtt deg ikke til din egen innsikt!  

Tenk på ham hvor du enn ferdes,  

så gjør han stiene dine jevne.  

Vær ikke vis i egne øyne,  

frykt Herren  

og vend deg bort fra det onde!  

Det blir til helse for kroppen,  

en styrkedrikk for marg og bein.»  

 

Helse for kroppen og styrkedrikk for marg og bein – det kan vi nok ønske oss i store doser! Tenk så mye lettere alt hadde vært da! Men jeg tror vi bør lese dette som en indre styrkelse, som vi kan ta imot uansett alder og kroppslig forfatning. Stol på Herren av hele ditt hjerte – støtt deg ikke til egen innsikt. (Ikke bare, i hvert fall!) Vi kan ikke se og skjønne alt mens vi enda lever her. Men jevnlige styrkedråper kan gi oss riktig retning, næring og nytt mot på ferden gjennom livet.

Jesu oppdrag

 

Når vi leser i evangeliene om hvordan Jesu liv endte – med anklage, dom og korsfestelse, kan det lett virke som en historie hvor alt gikk galt. For Jesus var jo ingen forbryter. Han kom i et godt ærend. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham, som det står. (Joh. 1,11)   

Hva gjorde han i sitt liv på jorda? Han forkynte: «Vend om, for himmelriket er kommet nær». (Matt. 4, 17) Han underviste folket, han helbredet syke, han gjorde mektige tegn og undere. Han hadde medynk med mennesker. Han tilga synder, noe som alle visste at bare Gud kan gjøre. Dermed ble han elsket og etterfulgt av dem som trodde på ham som Guds sønn, Frelseren som skulle komme. Og han ble hatet av dem som så på ham som en farlig utfordrer mot deres autoritet og maktposisjon. Prosessen med å rydde ham av veien ble satt i gang. Gudsbespottelse skulle de ta ham på. 

Han ble angitt av en av sine egne disipler. Han gikk igjennom en farse av rettssak. Han som bare hadde gjort godt, gjort gjerninger etter Guds vilje, ble dømt som en forbryter til å dø en smertefull død på korset. 

Disiplene forsvant forskremte til alle kanter. Peter, klippen, han som ville gi livet sitt for Jesus, nektet flere ganger på at han kjente ham, i frykt for å bli tatt selv. 

Men Jesus hadde forutsagt alt dette. Slik måtte det skje. Vi kan kjenne på at dette var blodig urettferdig. Vi kan prøve å forestille oss hva han gikk igjennom, og gråte med kvinnene som fulgte ham på veien mot Golgata. 

Likevel blir det feil hvis vi bare ser på hvor urettferdig det var. For Jesus selv visste hva som var hans oppdrag på jorda. Han fortalte det tidlig til disiplene, men de kunne ikke ta det til seg. Det ga ikke mening før seinere, etter at han hadde stått opp igjen fra de døde og de igjen fikk møte ham. Da tror jeg at de også husket det han tidligere hadde sagt. Som den gangen han hadde snakket om seg selv som den gode gjeteren. «Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene.» Og han sa:  

«Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.» (Joh. 10, 17-18) 

Jesu død var en død i vårt sted, for at vi skulle ha liv ved ham. Hos Matteus og Markus kan vi lese at Jesus bruker bildet av en løsepenge: «Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (Matt. 20, 28). Løsepenge var summen som måtte betales for å fri ut en person som ellers var skyldig til døden, eller for å kjøpe fri en slave. 

Dette gjorde Jesus for menneskers skyld, for alle som vil ta imot det og tro. Han oppfylte oppdraget sitt. Han sto opp igjen fra graven, og han vil «dra alle til seg» (Joh. 12, 32), slik at vi en gang kan få stå opp til et nytt liv og få være sammen med ham i det fullendte gudsriket.