Tenk at det var en samaritan som ble forbildet i lignelsen til Jesus! Det var et dypt motsetningsforhold mellom jøder og samaritaner. De skulle ikke omgås hverandre. Jesus lar en samaritan få helterollen, mens rettroende prester og levitter blir plassert i en lite fordelaktig rolle – de går rett forbi en som ligger hardt skadd. Her blir all selvgodhet og selvrettferdighet utfordret under Guds blikk.
Veien mellom Jerusalem og Jeriko var øde, og en del av
strekningen gikk igjennom en trang dal, der røvere ofte holdt til. Sikkert
fristende for den reisende å haste frem uten å se til verken høyre eller
venstre. Hvis man stopper ved en som er angrepet av onde mennesker, blir man
kanskje selv utsatt for angrep. Desto sterkere skinner samaritanens gjerninger.
Han risikerte noe, og det kostet ham noe, men det stoppet ham
ikke i å hjelpe en fremmed. Under Guds blikk fikk han velvilje, for han gjorde
det som var rett og viste barmhjertighet.
La oss så rette søkelyset på den som ble skadd. Det står at
han falt i hendene på røvere. Han ble et uskyldig offer. De rev klærne av ham,
skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Hvem opplever dette i dag, og hva har
det å gjøre med de forfulgtes situasjon?
Utallige mennesker har opplevd angrep eller overfall, i mange
ulike situasjoner. Blind vold, kan vi høre om, som rammer tilfeldige personer
som er på feil sted til feil tid. Eller det kan være brutale ran. Eller
voldtekter.
Noen angrep er spesielt rettet mot mennesker som har «feil
tro». Flere religiøse grupper er utsatt, men globalt sett er det kristne som er
mest rammet. Mange steder lever de utrygt, enten de er åpne kristne eller skjuler
troen.
Hvordan arter forfølgelsen seg? Noen eksempler fra
forskjellige land er motarbeidelse fra myndighetene, som ikke tillater at man utbedrer
eller bygger nye kirker. Eller man får ikke ta høyere utdanning, og er utelukket
fra en rekke jobber. Man kan være ekskludert fra å få nødhjelp. Bønn og
fellesskap i huskirker kan føre til fengsling og bortføringer. Det kan være
livsfarlig å eie en bibel. Det kan også være trakassering og vold fra nabolaget
eller omreisende mobber.
Så finnes det heldigvis noen som hjelper. Det kan være alt
fra en god nabo – en med mot, til politikere og advokater som tar på seg saker til
tross for at de blir truet på livet. Og det kan være organisasjoner som løfter frem
brudd på trosfrihet og menneskerettigheter og bringer det ut til offentligheten,
ut til oss, så vi kan høre og se og engasjere oss.
Stefanusalliansen er en slik organisasjon, og de samarbeider
med lokale hjelpere og organisasjoner i forskjellige land og bidrar til at
mange får grunnleggende hjelp og støtte.
Jeg vil dele med dere en historie som var dramatisk, men som
viser at dialog noen ganger kan føre frem. Den er fortalt av en pastor i
Kamerun, Robert Goyek.
Pastoren er styreleder i Procmura,
en organisasjon som Stefanusalliansen støtter. De jobber med interreligiøs
dialog og fredsbyggende arbeid i flere land i Afrika. Nord i Kamerun har Goyek opplevd
både terror og en radikalisering av vanlige mennesker. Han tar krevende samtaler
for å møte det religiøse hatet. Pastoren forteller til Johannes Morken i
Stefanus:
«En muslimsk ung mann, Ali, kom i kontakt med unge kristne i
et kor fra en luthersk kirke i nabobyen. Han lyttet til noen av prekenene til
pastoren. Etter grundige refleksjoner tok Ali avgjørelsen: Han ville bli en
kristen.
Da faren fikk vite at sønnen var blitt kristen, ba han Ali
komme tilbake til islam. Men Ali svarte: ‘Jeg har lyttet til budskapet om Jesus
Messias. Jeg er overbevist og har tatt valget. Jeg kan ikke komme tilbake til
den islamske troen.’
Faren ble sint og slo sønnen så hardt at livet var i fare:
‘Du er ikke lenger sønnen vår, du mister alle rettigheter i familien. Hvor vi
enn finner deg, skal du vite at du vil bli drept fordi du er en vantro.’
Den unge mannen flyktet til en landsby langt fra familien.
Pastoren dro for å møte Ali, som fastholdt at han ville være kristen, til tross
for truslene. Pastoren tok vare på Ali for å verne livet hans.
Pastoren sier: En dag møtte jeg faren til Ali og noen andre
fra det muslimske samfunnet. Jeg snakket mye med dem, spesielt med faren. Jeg
forklarte ham om trosfrihet, om retten til å velge religion. Jeg forklarte at
profeten Muhammed anerkjente Jesus som en profet fra den høyeste Gud. Jeg sa:
‘Dersom du dreper sønnen din, gjør du et lovbrudd og vil bli fengslet!’
Etter mange samtaler bestemte faren seg: De ville ikke skade
eller drepe den unge mannen. Men faren ba Ali om å ikke komme hjem.
Han fortalte at de kommer med disse truslene fordi de ikke
vet. De mangler kunnskap, de kan ikke engang lese Koranen. Miljøet er
radikalisert og påvirket av ytterliggående islamsk ideologi fra Saudi-Arabia.
Faren takket til slutt pastoren for en ærlig og konstruktiv
debatt om muslimsk-kristne relasjoner.»
Jeg tror dette gikk så bra som det kunne gå. Historien blir til opplysning for oss og kaller på refleksjon. En barmhjertig samaritan må noen ganger stelle sår, beskytte og verne. Og noen ganger lykkes det faktisk å stille angriperne til ansvar og få til en dialog som gir endring og håp.
(Preken på Søndag for de forfulgte i Åmot kirke 09.11.25)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar