Høsten er stor, men arbeiderne få

 

«Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» (Matt. 9, 35-38)

Deretter kan vi lese at Jesus kaller til seg de tolv disiplene sine og gir dem makt til å drive ut urene ånder og helbrede all sykdom og plage. Og så får de noen reise-instrukser. I denne første misjonsrunden skal de kun gå til «de bortkomne sauene i Israels hus», altså sitt eget folkeslag.

Det var mektige gjerninger som de ved Jesu ord ble i stand til å gjøre. Dette skulle ikke bare være til trøst og hjelp for folket, men også til vitnesbyrd: Himmelriket er kommet nær!

De var i første omgang bare tolv, og disse forble de nærmeste disiplene, de utvalgte. Samtidig ber Jesus dem om å be høstens herre, altså Gud, om å sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans. De trengte å bli flere, og slik ble det etter hvert. Hos Lukas får vi høre om syttito som blir utsendt på et seinere tidspunkt.

Den indre kretsen gikk altså den første runden, og gjennom dem skjedde store ting – fordi de hadde fått kraft av Jesus, sendt av Gud.

Et godt budskap kan man trygt si at de gikk med, og likevel var det ikke ufarlig. Jesus forbereder dem også på at forfølgelser vil komme, og at det vil koste å være en disippel.

Siden har det blitt utsendt utallige menn og kvinner – unge, voksne og eldre, i tjeneste for Herren. Noe av dette kan vi lese om i Apostlenes gjerninger. Men det stopper ikke der. Gjennom århundrene slutter utallige mennesker seg til den kristne troen, og noen reiser langt for å gi den videre. I vår egen tid og i den fortid vi har mest oversikt over, ser vi at det oftest er gjennom misjonsorganisasjoner at mennesker blir utsendt til tjeneste.

Som regel må de klare seg uten de helt spesielle nådegavene som Jesus ga de første disiplene – som å drive ut ånder, helbrede sykdom eller vekke opp døde. Men de får med seg nyttig bakgrunn gjennom utdannelse, språkopplæring, og ikke minst ved at Gud selv utruster og følger dem han kaller.

Vi kan be om at Gud fortsetter å kalle og sende ut arbeidere, både til og fra nord, sør, øst og vest. Det kallet gjelder oss selv også. For også her til lands finnes det mange mennesker som ikke har hørt det gode budskapet om Jesus. Noen har hørt, men misforstått viktige ting, som gjør at de forkaster budskapet. Noen har fått med seg en hard og uforsonlig kristendom i oppveksten. Andre igjen har med seg en oppfatning av at kristne er helt konturløse og ikke står fast på noe. Det kan gjøre at de vender seg bort fra kristen tro.

Derfor trenger vi å be Gud om å gi både visdom og hjertevarme til alle som går med evangeliet i en eller annen sammenheng. Jeg tror det er viktig at de (og vi) har evnen til å fare varsomt med mennesker, og samtidig være tydelig og trofast mot Guds ord.

Så er det sånn at Guds ord blir tolket og vektlagt forskjellig av ulike mennesker. Det kan være forvirrende. Men vi kan prøve å se om det er Gud som blir opphøyd i det som blir sagt og gjort, eller om mennesket stiller seg selv i glansen.

Det er en god disippelgjerning å rette fokuset mot sentrum – bort fra seg selv og mot Mesteren vår, Jesus Kristus. Han er folkenes lys, frelse og vern. Han viser veien til Himmelriket.