Han løfter, bærer og berger

En gang har du blitt løftet, båret og trøstet av en mor eller far (eller annen omsorgsperson?). Tenk på det lille hodet lent inntil skulderen på den voksne. Den lille kroppen hvilende mot hjertet til et menneske som ville gitt livet sitt for å beskytte deg. Noen har snakket rolig til deg, sunget for deg, strøket deg varsomt. Du kan ikke huske det. Men du vet at sånn har det vært. Kanskje du selv har båret et barn på samme måten.

Nå er du voksen. Kanskje gammel? Kanskje håret er grått. Og enda er det èn som bærer deg, som snakker til deg og kaller på deg med en ømhet og trøst som ikke er å finne noe annet sted: "...dere som ble løftet opp helt fra fødselen, som ble båret helt fra mors liv: Jeg er Han, helt til dere blir gamle, jeg vil bære helt til håret er grått. Jeg har alt gjort det. Jeg løfter, jeg bærer og berger." (Jes. 46, 3b-4).

Han slutter ikke med det, og vi slutter ikke å trenge det. Så vil du kanskje spørre: Er dette virkelig i mitt liv? Løfter og bærer han meg? Du kan jo ikke kjenne det fysisk. Det går an å låne bildet, riktignok. Om du er sliten, kjenner deg omgitt av mørke eller håpløshet - prøv for ditt indre å se for deg at du ligger inntil Guds hjerte, hodet hvilende på skulderen hans. Du trenger ikke holde deg selv oppe nå. Han holder deg. Armene hans er rundt deg. Stol på løftene hans, han er Gud. Kapittel 46 hos Jesaja har fått overskriften "Herren er alltid den samme". Han sier om seg selv: "Det jeg har sagt, lar jeg skje. Det jeg har tenkt, gjør jeg." (v. 11)

Jeg vet godt at det kan være vanskelig å hvile i slike løftesord i Bibelen - ihvertfall å få dem til å "stemme" med egne erfaringer. Men så vet jeg også at det er en god del som oppfylles nettopp i våre egne liv uten at vi ser det umiddelbart, eller uten at vi gir Gud æren. Tenk om du, fordi du ikke kan huske å ha bli båret, skulle si at "det har ikke skjedd." Det har jo skjedd, og det er en erfaring som alltid vil prege deg, selv om du var for liten til å erindre den. Hvis Gud sier at han vil bære meg hele livet, til jeg blir gammel, til håret er grått - ja, at han allerede har gjort det - da vil jeg stole på det. Gud har preget meg, han har satt sitt segl på meg, også om jeg ikke forstår det helt. I det samme kapittelet leser jeg: "Hør på meg, dere motløse hjerter.... jeg lar min rettferd komme nær, den er ikke langt borte, min frelse kommer ikke for sent." (v. 12-13)

Det lille barnet har en ubegrenset tillit til den eller de personene som elsker det. Den tilliten har vi all grunn til å ha til Gud, fra vi er små og kanskje utstyrt med en naiv barnetro. Til vil blir gamle, gråhårede, merket og såret av livets vandring. Men med en tro som forhåpentligvis har blitt bevart på veien. For han er med oss på veien som fører til Guds rike. Han sendte oss Jesus, Frelseren som kom med rettferd, lyset som skinner i mørket. Vi kan be om vern fra den onde fiende, fra alt som vil føre oss vekk fra Gud. Det vernet skal vi stole på at vi får. For han sier det selv: Jeg løfter, jeg bærer og berger. Han vet godt at vi ofte har motløse hjerter! Kjenner du det slik, prøv å legge kinnet inntil ham. Lukk øynene og lytt til stemmen hans. Der er din trøst. Ta imot den, og igjen og igjen vil du finne den hvilen som bærer deg enda et stykke videre.

Din menighet i himmelen og på jorden

Har du noen gang lurt på hvor de døde er i tida mellom døden og oppstandelsen? Det er noe jeg har tenkt på ofte, kanskje fordi det ikke er et entydig svar på det i Bibelen. Vi kan i det minste ikke vite med 100 % sikkerhet hvordan det er. Jeg vet at det er mange gode, etablerte kristne som har den overbevisningen at de døde bare "sover" og venter de dødes oppstandelse. Jeg har inntrykk av at det er et ganske vanlig syn.

Men hvordan kan det stemme med det vi hører i f.eks. nattverdsliturgien (kirkeårsprefasjoner, hvis denne delen ikke er "barbert" vekk fra liturgien): "Ved ham lovsynger englene din herlighet, og din menighet i himmelen og på jorden priser ditt navn med samstemmig jubel." Det er presens, det gjelder nå. Når vi kneler i den halvsirkelen alterringen utgjør (hvis det ikke er nattverd ved intinksjon, da), kan vi tenke oss at den andre halvsirkelen, den usynlige, utgjøres av de som har gått trosveien før oss og nå er hjemme i himmelen. Vi er sammen om lovprisningen. En gang jeg hørte nattverdsliturgien under en radiogudstjeneste, slo denne setningen veldig ned i meg, selv om jeg har hørt den utallige ganger før. Plutselig ble den så levende for meg. Vi er en del av den menigheten Gud har på jorda, og så finnes det en menighet i himmelen også. Den utgjøres ikke bare av englene.

Noe jeg synes er befriende, er at min yndlingsandaktsbok-forfatter Øivind Andersen (1905-1994) svarer tydelig på dette spørsmålet som man ellers gjerne får vage eller unnvikende svar på - hvor er de døde i tida mellom døden og oppstandelsen?

"Det er en oppstandelse for alle mennesker. De frelste skal stå opp til livets oppstandelse, de fortapte derimot til dommens oppstandelse. Joh. 5, 29. Men hvor er de døde før dette skjer? Her taler Guds ord veldig klart. De som ikke lever med Gud, havner i dødsriket. Der er det stillhet. Ingen lover Herren i dødsriket. Der holdes de døde i forvaring til dommens oppstandelse. 2. Pet. 2, 9. Helt annerledes er det med dem som lever med Gud. De kommer ikke til dødsriket når de dør. De er "borte fra legemet og hjemme hos Herren." 2. Kor. 5, 8. De kan vitne og si med tanke på døden: "Jeg skal vandre for Herrens åsyn i de levendes land." Sal. 116, 9. I motsetning til dem som farer ned i dødsrikets stillhet, vitner de: "Men vi skal love Herren fra nå av og til evig tid. Halleluja!" Sal. 115, 18. Apostelen Paulus vet at når han forlater dette livet, skal han være med Kristus." (Ved kilden, 24. mars.)

Ja, Paulus kjente seg dratt mot begge sider, for han hadde verdens viktigste oppdrag å stå i her på jorda. Samtidig lengter han etter å være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. (Fil. 1, 23) Øivind Andersen peker på at den kristne "...ikke dør når han skilles fra legemet. Han går til Jesus!"

Tenk også på samtalen mellom Jesus og Marta ved Lasarus grav. Marta gir et egentlig helt "korrekt" svar: "Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag." (Joh. 11, 24) Men så viser Jesus henne noe mer, noe enda herligere - noe som til og med overgår det at Lasarus faktisk ble vekket opp like etterpå - han sier: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør." En gang til slutt skulle også Lasarus dø, som alle andre. Men da i vissheten om at det er et liv på den andre siden, og der venter Jesus. For den som lever og tror på ham, skal aldri i evighet dø.

Røveren på korset, han som ba sin bønn "Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike" (Luk. 23, 42) fikk høre: "Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis." Jeg vet at noen har innvendt at for røveren vil det være "i dag" samme hvor lang tid det går før han blir vekket opp. Men jeg synes det blir en rar forestilling. Jeg tror jo at røveren nå lever i himmelen, sammen med alle de andre troende. Ikke at de er uten bevissthet. Et annet skriftsted som jeg synes vitner om at de døde allerede har sin plass hos Gud, er der hvor Jesus snakker med Moses og Elia på et høyt fjell. (Matt. 17, 3).

Det siste skriftstedet jeg vil ta med, er der hvor forfatteren av Hebreerbrevet påpeker, etter å ha ramset opp de mange troshelter fra det gamle testamentet, at vi har en "stor sky av vitner omkring oss". (Hebr. 12, 1). Men kan denne "skyen av vitner" se oss som lever på jorda? Vi kan nok ikke vite noe sikkert om det. For min del håper jeg de er spart for å se all den nød og lidelse og urett som finnes her på jorda (selv om det også finnes mye godt og gledelig). Samtidig håper og tror jeg at deres bønner alltid lever og stiger opp i Guds hjerte: Åp. 5, 8: "...gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner."

Jeg tror ikke at det går an å kalle på eller få kontakt med de døde, slik noen gjør innenfor okkultisme/alternativ religiøsitet. De åndene man eventuelt kommer i kontakt med da, er nok heller onde eller villedende ånder. Dette er ikke etter Guds vilje, og ikke noe en kristen skal rote seg bort i.

En gang kommer den siste dag - med dom og oppstandelse, og med opprettelse av det fullendte Gudsriket. Først da får vi det nye legemet, herlighetslegemet som det kan kalles. I mellomtida er vi hos Herren, enten vi lever eller dør. Det tror jeg på, og det gir min tro glede og håp. Øivind Andersen sier at "For alle som tror på Jesus, er døden den store frigjøringen". Det er sterke ord egentlig, for vi mennesker har en tendens til å klamre oss til livet. Det er helt naturlig, sånn er vi skrudd sammen, de aller fleste av oss. Likevel er det godt, udelt godt, å få minne seg selv om at det som venter på den andre siden, er å få være sammen med Jesus til evig tid. Vi har fryd i vente! Enten livet her blir langt eller kort, kan vi rolig overgi det til ham som er vår Herre. Han elsker oss her og nå, og vil ta imot oss i sitt rike med evig kjærlighet.

Jeg løfter frelsens beger

I det siste er det en setning som har kommet ofte til meg: "Jeg løfter frelsens beger og påkaller Herrens navn". Det er fra salme 116, vers 13. Når det hender at et bibelvers gjentar seg i tankene mine på den måten, liker jeg å se på det som en hilsen fra Gud. Kanskje han vil minne meg på noe, vise meg noe. Ordene i Bibelen er like levende som livet her og nå. Jeg måtte ta frem hele salmen og lese den. Jeg legger merke til takknemligheten som munner ut i et ønske om å gi noe tilbake til Herren: "Hva kan jeg gi Herren igjen for alt det gode han gjør?" (v. 12)

Salmisten har vært i stor nød. Det var rart å lese salmen i sammenheng, og se de tingene som også peker inn mot mitt eget liv. "Dødens bånd snørte seg om meg, dødsrikets redsler nådde meg, jeg fant bare nød og sorg." (v. 3) Tidlig i vår fikk jeg en alvorlig sykdom, en aggressiv form for lymfekreft som jeg er under behandlig for nå. Uten behandling hadde jeg ikke levd særlig lenge med denne diagnosen (dette er ingen overdrivelse). De første ukene var forferdelige, både av selve sykdommen og av bivirkninger av cellegift. Men jeg vet ikke om jeg gjorde helt som salmisten: "Da påkalte jeg Herrens navn: Å Herre, redd livet mitt!" Jeg ba riktignok. Det jeg klarte, var stort sett bare de korte, ferdige bønnene som jeg kan utenat. Det var en slags trøst. Fadervår morgen og kveld har jeg alltid hatt med meg. Men ofte gikk jeg meg vill i Fadervår, husket ikke om jeg var kommet til "amen". Av og til var bønnen bare "Jesus". Når de fysiske lidelsene er store nok, orker man ikke ord, verken å uttale dem inni seg eller høyt. Men jeg er helt sikker på at Gud hørte også det. Han hørte den stumme bønnen. Den som egentlig har gitt opp. Om jeg skulle leve eller ikke, det kunne jeg bare overlate til Herren selv. Jeg orket ikke å tigge om det. Å vite at andre ba for meg, var uansett til stor trøst og styrke. Jeg er fortsatt daglig rørt over å tenke på de mange forbederne.

Nå er jeg mye bedre, og hverdagen har begynt å ta form igjen. Ennå har jeg en lang reise foran meg. Men jeg kan kjenne gjenklang i v. 7-8 i denne salmen: "Kom til ro igjen, min sjel, Herren har svart deg! Ja, du har fridd mitt liv fra døden, øyet fra tårer og foten fra å snuble. Jeg skal vandre for Herrens ansikt i de levendes land". Selvsagt vet jeg ikke pr. i dag om jeg blir blant de som overlever denne sykdommen. Men nå er jeg her - i de levendes land. Måtte jeg da også leve som en som følger Jesus, uansett hvor livsveien går, inn i lidelsen eller ut av den. Måtte jeg ha noe å gi andre, på en eller annen måte.

Hva med Gud - hva kan jeg gjøre i takknemlighet til ham? Det er der salmisten svarer: Jeg løfter frelsens beger og påkaller Herrens navn.

Ordene gir meg et bilde av glede og seier. I begeret er det noe godt. Det er frelsens beger, begeret som flyter over (Salme 23, 5). Jeg vil løfte det så det er synlig for meg selv og for andre, jeg vil innta det, så det blir liv og virkelighet for meg - nå og til evig tid. I nattverden mottar vi Jesu legeme og blod. Det er en måte å løfte frelsens beger på. En og en tar vi imot, men vi gjør det i et fellesskap, hvor hver og ens deltagelse også blir et vitnesbyrd for de andre. David og de andre salmistene skrev lenge før Jesu tid, men Herrens ånd var med dem slik at budskapet deres peker frem mot frelsen som skulle komme ved Jesus Kristus. Å løfte frelsens beger, handler om å ta imot Jesus og det han vil gi. Det er så stort, det er mye større enn dette livet! Men det begynner allerede her, og så blir det fullendt i Himmelen. Å stole på det, gjør det godt å påkalle Herrens navn, å gi ham ære. Å ikke nøle med å komme til Gud med alt vi har på hjertet.

Her om dagen ble jeg minnet om noe fint i yndlingsandaktsboka mi, Ved kilden av Øivind Andersen. Han sier: "Når du ber til Gud, kommer du aldri ubeleilig". (10. mai). "Du skal vite at din Far i himmelen alltid er klar til å ta imot deg." Husk på det, og løft frelsens beger med glede! Kanskje du også stemmer i med ordene salme 116 åpner med: "Jeg elsker Herren, for han hørte mitt rop om nåde. Han vendte øret til meg, jeg vil kalle på ham alle mine dager".