Hilse et hus med fred?

Kan man hilse et hus med fred, eller for den saks skyld velsigne et hus - gir det mening? 

Jesus gir det mening når han sier til apostlene sine: "Når dere kommer inn i huset, skal dere hilse det med fred. Og er huset det verdig, skal freden komme over det, men dersom huset ikke er det verdig, skal freden vende tilbake til dere selv." (Matt. 10, 12-13).

Dette er en av formaningene han gir foran den første utsendelsen av apostlene. De skal gå til "de bortkomne sauene i Israels hus" og forkynne at Guds rike er kommet nær. De skal helbrede og drive ut onde ånder. På stedene hvor de kommer, skal de finne ut hvem som er verdig til å ta imot dem, og i det huset skal de bo.

Å hilse huset på denne måten, blir noe mer enn en hyggelig talemåte, for Jesus lover at "freden skal komme over det". Det skjer noe ekte og konkret, og samtidig mystisk og ubegripelig. Freden blir nesten som en person, eller som et pust eller en skygge av Jesus selv. Og se på fortsettelsen: "Dersom huset ikke er det verdig, skal freden vende tilbake til dere selv". Disiplene trenger altså ikke være tilbakeholdne med en slik hilsen. Er den forgjeves, blir ikke freden noe som kastes vekk eller går til spille, den vender tilbake til dem selv. Forunderlig!

Men hvem er det som er verdig eller ikke verdig? For det kan jo ikke være snakk om huset som sådant. Huset er bare et byggverk reist av menneskehender. Det blir kanskje litt mer forståelig når vi leser det hos Lukas: "Bor det et fredens menneske der, skal freden deres hvile over ham." (Luk. 10, 6) Det handler om innstillingen til de som bor i huset. Tar de imot disiplene - og dermed Jesus selv - eller avviser de ham, ved å vise disiplene på dør? De som tar imot, får oppleve freden disiplene bringer med seg. Det går ikke an å se eller ta og føle på den. Men den er virkelig uansett.

Jeg undrer meg og tenker at når Jesus besøkte hus og hjem der han virket, så velsignet han dem bare med sitt nærvær. Allerede når han går over dørstokken i huset, fyller han det med sin fred - ikke en fred som verden gir. (Joh. 14, 27). Ja, bare vissheten om at Jesus skal komme, gjør noe med den som bor der. Som Sakkeus oppe i morbærtreet, som møter blikket til Jesus og hører ham si: "Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg!" (Luk. 19, 5). Og gleden veller inn over Sakkeus, inn i huset og inn i hjertet, en glede av et slag som forvandler livet.

Det slår meg at hus og hjem har en betydning for Jesus. Det er ikke likegyldig hvor han er. Selv om han er Guds sønn, og hevet over alt vi mennesker kan finne på og få til, anerkjenner han f.eks. tempelet. Gudshuset som er bygget og laget av menneskehender, mennesker med feil og synder. Som 12-åring er det så opplagt for ham å søke dit at han ikke skjønner hvorfor foreldrene har lett etter ham. Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus? (Luk. 2, 49).

Enten vi er hjemme eller i en kirke, et bedehus eller tilsvarende, så åpner vi for den fred og velsignelse Jesus gir, ved å ønske ham velkommen til oss. Vi tar imot ham som Frelser og Herre. Han gjør oss til barn av Gud, vår Far, lar oss dele sine kår, og han gir oss Den hellige ånd til å lede oss. Det gjør noe med oss - og med huset eller hjemmet vårt. Helt uavhengig av ytre og materielle kår, av status og stand.

Da kan det være fint å be en bønn som dette, som jeg selv liker å ta med i min aftenbønn:

"Herre, vi ber deg, gjest dette hus og hold fiendens snarer langt borte. La dine hellige engler ta bolig hos oss, og bevar oss i din fred. La din velsignelse alltid hvile over oss. Ved Kristus, vår Herre."

Og en velsignelse til slutt: Den allmektige Gud, Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd, velsigne oss og være med oss alltid. Amen. 
(Fra katolsk bønnebok).