Ikke den fred verden gir

Johannes 14, 27: Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir.

Hva er det for en fred verden gir, som er vesensforskjellig fra den fred Jesus gir?

Den fred verden gir - er ikke det en fred som alltid er avhengig av innsats? Som at det blir fred når stridende parter legger ned våpnene. Det blir fred når ektefeller eller barn slutter å krangle. Det blir fred når en sjef begynner å stole på medarbeiderne sine. Vi kan kjenne fred inne i oss når vi har fått gjort det vi skulle, eller så godt vi kunne. Det gir fred når smerter og lidelse slipper taket. Vi kjenner fred når følelsene legger seg til ro og det ikke er noe som plager tanken.

All denne freden er god og viktig, men den er skjør og avhengig av ytre betingelser. Noe må være oppfylt for at freden skal senke seg. Den freden Jesus gir, er en paradoksal fred. Den venter ikke på at omstendighetene ligger til rette for den. Den venter bare på det mottagelige hjertet, det som trenger Jesus.

Da Jesus sa disse ordene til disiplene, var de ytre betingelsene svært dårlige. De var helt på slutten av sin tid sammen. Han visste hva som ventet - korsfestelsen, døden, adskillelsen fra disiplene her på jorda. Han visste hva disiplene skulle gå igjennom på egen hånd etter hans død, både de store tingene de skulle gjøre og oppleve, men også forfølgelsen de kom til å bli utsatt for. De hadde god grunn til å kjenne nagende uro, frykt, forvirring. Hva slags kår er det for fred i sinnet? Men så er det det han etterlater dem. Det er testamentet hans; fred etterlater jeg dere. De arver noe som aldri forgår og som de trenger hele sin levetid.

Jesus vet også at oppstandelsen venter etter døden. Etter det venter himmelfarten. Etter det venter Den hellige ånd på å legge seg over disiplene som tunger av ild. Det skal snart skje. Kanskje da først blir freden erfarbar for disiplene. Da får den fotfeste i livene deres. Da skjønner de at den ikke er avhengig verken av dem og hva de presterer, eller av ytre kår. De kommer til å ta imot freden som en velkommen gjest, som når de minnes Jesu smil da han var iblant dem. Og de vil huske at han fortsatt er iblant dem. Det er freden.

En dag "hørte" jeg denne setningen for mitt indre, flere ganger - "ikke den fred som verden gir". Det hjalp meg til å ikke komme i ubalanse av strevsomme tanker, men lene meg på det som er evig og uforanderlig.

Stol på Jesu løfte, minn deg selv på det. Freden kommer til deg fordi Gud vet at du trenger den. Ikke for å belønne deg for god innsats. Freden er din jordiske arv, gitt fra han som aldri slipper og aldri svikter.