Din brors blod roper til meg fra jorden (1. Mos. 4, 6-12)

Noen mennesker opplever sorger så tunge at de ikke er til å bære. Tenk på å skulle leve videre etter at barnet ditt har blitt drept. Eller, enda verre (om mulig), barnet ditt har blitt voldtatt, kidnappet og drept. Sett at forelderen er et dypt troende menneske som har bedt for barnet sitt hele livet. Bedt om beskyttelse, om vern, om englefølge på alle livets veier. Og så skjer dette ubegripelige onde. Hvor blir da Gud av, oppe i det grusomme, og hvem er han? Er det virkelig slik at Han tillater det å onde å skje? Eller kan han ikke hindre det?

Jeg kan ikke forstå Gud ut fra min menneskelige tanke. Ved ondskapens problem stopper det alltid opp. Jeg erkjenner at hele verden "ligger i det onde"(1. Joh. 5, 19) som Johannes sier, og at onde krefter hersker her, såvel som gode. Jeg vet at en gang skal alt bli nytt, og godt, når Jesus kommer tilbake og oppretter det fullendte Gudsriket. Men i mellomtida, da - er det virkelig ingen vits i å be Gud beskytte barna, f.eks? Kommer han ikke til å gripe inn uansett? Det forblir et ubesvart spørsmål. For man ser ulike ting skje. Noen later til å bli mirakuløst spart for onde hendelser. Andre gjør det ikke. Det gjelder både kristne og ikke-kristne. Jeg må minne meg på at det regner over både rettferdige og urettferdige. (Matt. 5, 45). Jeg må minne meg selv om at det aldri er nytteløst å be. Jeg tror til og med at Gud minner oss om å be. (Matt. 7,7).

Likevel, hvis jeg skal tenke på ett bibelsted som virkelig hjelper meg til å forstå Gud bedre i møte med ondskapen, så må jeg tilbake til Bibelens første blader og se på historien om Kain og Abel. Gud ser og vet hva Kain har i sinne, og han gir ham en helt tydelig advarsel/tilrettevisning: "Hvis du vil gjøre det gode, kan du se opp, men hvis du ikke vil gjøre det gode, ligger synden klar ved døren. Den ønsker makt over deg, men du skal herske over den." Gud viser klart at vi har et valg om å gjøre det onde eller det gode. Impulsen til å synde ligger der i vår menneskelige natur. Men vi skal motstå den, herske over den. Hvis ikke dette hadde vært mulig, hadde ikke Gud bedt oss om det. Men Kain velger å lukke ørene for Gud, og han dreper Abel.

Så tenker jeg; hvorfor hindret ikke Gud dette? Kunne han ikke lett ha sendt en engel som stilte seg foran Kain, og bare synet av engelen eller et ord ville ha hindret ham i å drepe? Og det samme spørsmålet gjenlyder i hvert eneste tilfelle noen opplever å miste sine kjære ved andres ondskap. Kunne du ikke ha stoppet det i å skje, Gud? Selv om det forblir en gåte og en uendelig sorg at det ikke ble stoppet, er det likevel en trøst å se at i drapet på Abel, er ikke Gud likegyldig. Han stiller Kain til rette. Han sier "Hva har du gjort? Din brors blod roper til meg fra jorden." Gjennom å lese dette, blir jeg litt bedre kjent med Gud. Jeg ser at han slett ikke "tillater" det onde. Tvert i mot, han anklager og konfronterer den som har gjort det onde. Han stiller seg på den uskyldiges side, han har hørt dennes rop. Din brors blod roper til meg fra jorden. Abels død er ikke noe Gud vender ryggen til. Det har skjedd, og det fortsetter å skje. Men Gud, som en gang skal opprette alt slik det var ment å være, han er ikke likeglad med menneskers ondskap. Han er ikke likeglad med menneskers sorg. Jeg tror han sørger selv. Slik en far eller mor sørger over barna sine, slik sørger også Den allmektige. For vi er hans barn, hans slekt her i denne verden. (Apg, 17, 28).

Jeg tenker ofte på barn som blir mishandlet eller seksuelt misbrukt, og tar dem med i bønn. Men bønnen blir alltid så fattig, den virker så maktesløs. Disse barna lever i en situasjon hvor ingen vet, eller de som vet gjør ikke noe, og igjen og igjen utsettes de for dette ødeleggende og forferdelige. Den eneste måten for meg å se for meg Guds blikk på deres situasjon, er nettopp å tenke at også deres blod roper til Gud fra jorden. Og ropet kaller på Guds kjærlighet og rettferdighet. Det kaller på hans trøst, han som er vår evige trøst og vårt rike håp. (2. Tess. 2, 16)