I ham er det bare ja (2. Kor. 1, 18-20)

Har du noen gang sagt både ja og nei til noe? Går det an egentlig - det høres jo ut som en logisk brist...? Riktignok kan man si ja til noe først, enten det er spontant eller nølende. Så får man tenkt seg om, og ja blir til nei. Slik kan vi mennesker vakle. Men hva med Gud, kan han finne på å trekke tilbake sitt ja?

Hva tenker Paulus på når han sier at Jesus Kristus "var ikke ja og nei, i ham er det bare ja"? Han kan ikke ha ment at Jesus anerkjenner eller sier ja til alt vi gjør. Vi mennesker fortsetter jo å synde, både i tanker, ord og gjerninger, også etter at vi har kommet til å tro. Selv om mye kan forandre seg når vi tar imot Jesus, drar vi på vår syndige natur så lenge vi lever. Det er sikkert mye i oss Jesus ikke kan si ja til. Men så er det ikke det det handler om her. For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja, sier Paulus. Det gamle testamentet er fullt av løfter som Israelsfolket så på med forventning. En gang skulle det komme en frelser, Messias, han skulle utfri folket, reise dem opp etter alle deres fall, rope ut et nådens år. Da Jesus kom, var det noen som trodde, men mange gjorde det ikke. Sånn er det fortsatt.

Med troens øye ser vi at Jesus er den som oppfyller Guds løfter i Det gamle testamentet. Da kan vi også stole på det Paulus sier, at "Gud er den som grunnfester både oss og dere i Kristus, og som har salvet oss. Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter." Da betyr det ikke så mye at vi i oss selv er skrøpelige kar. For den som ER ja - Jesus, vår frelser - han kan likevel fylle oss. Han har oppfylt og bekreftet Guds løfter og plan med verden. En gang skal han komme tilbake og fullende denne planen, da skal alt bli nytt. Jesu svar til Gud er alltid ja. Han er Guds ja, og han er vårt.

Det innebærer også at han ikke snur seg bort fra oss når vi kommer til ham. Han holder foran oss en åpen dør (Åp. 3, 8). Han har Davids nøkkel, som Jesaja profeterte om. Han er den som åpner så ingen kan stenge, og stenger så ingen kan åpne. (Åp. 3, 7, Jes. 22, 22). Jeg tror at det som stenger ute, er å forkaste Jesus som frelser og Guds sønn. Men den som kommer til ham, har han selv sagt at han aldri vil støte bort (Joh. 6, 37). Slik ser vi at han er vårt JA, han lukker oss ikke ute i kulden. Han er lys, varme og liv. Så kan vi slutte oss til Paulus: "Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære". Jesus sier ja - til den som ber om tilgivelse. Til den som ber om å bli frelst. Og vi svarer: Amen - som betyr det står fast, det er sikkert og sant.

La oss be: Kjære Gud, takk for at du er trofast og står ved ditt ord. Du vet at det er mye i Bibelen som er uutgrunnelig for oss. Vi leser ordene, undrer oss og prøver å finne en vei inn i dem. Takk for at frelsen ikke beror på hvor mye vi har forstått, men på det Jesus har gjort for oss på korset. Takk for alle dine ja, til hver eneste av oss. Amen.

Å, Davids sønn, Herre over Israel!
Du er nøkkelen til Guds rike.
Den dør du åpner, kan ingen lukke til,
og ingen åpne hvor du har lukket.
Løs fangene av syndens lenker
og før dem ut av mørket og av dødens skygge.

(Fra Å-antifonene i Den katolske kirkes liturgi, 20. desember)

La ikke hjertet bli grepet av angst (Joh. 14, 1-4)

Disse ordene har jeg lest mange ganger. Både i redd og trygg tilstand. Nå vil jeg prøve å lese dem setning for setning, og la det lede meg ut i bønn.

Så, kjære Jesus - du som sa "La ikke hjertet bli grepet av angst" - vil du hjelpe meg med det? Du som har levd her på jorda som sant menneske, du vet at er man redd, så er man redd. Du har opplevd det selv. Du visste på forhånd at disiplene dine, som du var så uendelig glad i, kom til å bli fulle av angst og forsvinne i alle retninger da du ble pågrepet som en forbryter. Men det du sa, kom de likevel til å huske. De ble i stand til å ta det frem igjen, å sette mot i hverandre og seg selv ved å minnes dine ord. For det er noe som vinner over angsten, nemlig. Vi kommer nok til å kjenne på den igjen og igjen i mange slags situasjoner her i livet. Men så gjelder det å huske at du er større, Jesus. Selv om angsten griper hjertene våre, så kan du få det grepet til å løsne. 

Vi kan rope som Peter der han begynner å synke i bølgene "Herre, berg meg!" (Matt. 14, 30) og så griper du hånda vår og drar oss opp av dypet. Gjør det, Herre, gjør det igjen.

Tro på Gud og tro på meg, sa du. Ja, det vil jeg. For det å tro å er å søke tilflukt hos deg. Det kan jeg. Tro er ikke en tankeprestasjon, det er et tillitsforhold.

I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Det er jeg glad for, Herre! Jeg liker tanken på de mange rommene. Særlig når jeg begynner å tenke på hvor folksomt det er der oppe. Kanskje det finnes et rom hvor jeg kan legge meg ned og hvile og se på stjernene gjennom en luke i taket eller noe. Et rom for introverte! Vi som ikke er så glad i å ha folk rundt oss hele tida. Men du vet, jeg sier det med et smil. Jeg stoler faktisk på at i Himmelen blir jeg ikke sliten av å ha folk rundt meg. For der skal alt være bra. Ingen sorg, ingen skrik, ingen smerte, som det står om i Johannes Åpenbaring. Og tanken på at det er du, Jesus, som gjør i stand dette stedet vi skal være, er så mystisk og stor at det langt overgår hva jeg kan forestille meg.

Noen drømmer visst om å spille fotball i Himmelen. Jeg drømmer ikke om å gjøre noe av det jeg har gjort på jorda, tror jeg. Min største forventning handler bare om å være nær Gud, nær det hellige. Være tilgitt, varme meg i lyset fra nåden, være elsket. At det er plass til meg der. Selv om jeg ikke har levd som jeg skulle. Selv om jeg skammer meg over mye. Kanskje jeg ikke en gang har trodd rett i alle ting. Likevel kan jeg få lov til å glede meg til å komme dit, Jesus, hvor du er. Jeg gleder meg til å se englene som jeg har trodd har vært med hele veien. Kanskje de ikke kan gripe så mye inn i det som skjer her på jorda. Men jeg tror de har fulgt oss, og at det en gang er de som skal følge oss hjem til Gud.

Og det fineste, Jesus, er at du sier: Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Jeg vet at du snakket til de nærmeste disiplene dine, den innerste kretsen. Men du ba dem gå ut i verden og gjøre alle folkeslag til disipler og lære dem alt du hadde sagt. Så det du sa til dem, det gjelder for oss også. Du vil altså at vi skal være der du er, du vil være sammen med oss. Der, på den andre siden av livet venter du. Da venter vi på hverandre, da. For vi som lever nå og som vil følge deg, vi venter også. Paulus sier det så fint, at vi: "... sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri". (Rom. 8, 23) Og han sier også: "For vi vandrer i tro, uten å se. Men vi er ved godt mot, og helst vil vil flytte bort fra kroppen og hjem til Herren." (2. Kor. 5, 7).

Så når du sier: Og dit jeg går, vet dere veien, da vet jeg også at vi ikke trenger å gå oss vill. Kanskje vi kjenner oss forvirret av og til og spør som Tomas, hvordan kan vi vite veien? Da kommer du med all din tålmodighet, for du er glad i oss selv om vi ikke skjønner så mye - og sier "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg." Takk Jesus - for din seier over verden, over død og djevel. Takk for at du har et hjem til oss. Velsignet være ditt rike, Fader, Sønn og hellig Ånd, nå og alltid og i evighet. Amen.

Du løfter mitt hode (Sal. 3, 4)

Du løfter hodet mitt, Gud

og jeg bøyer meg

knytter skoene

vil ut

Novemberskogen går igjennom meg

med hvit, stum hale

bekkene renner

i rytmen til blodet

Svanetjenn dupper

under tunge englefjær

Jeg merker Gud

løfte hodet mitt igjen

og husker Himmelriket

hadde et smil

vil vente på det

Skjoldet som verner meg

flammer i vintertåka

varmen lukker øynene

Jeg strekker hendene

sultent frem

Salige er de som blir forfulgt...

10 Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
          for himmelriket er deres.
11 Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. 12 Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

(Matt. 5, 10-12)

 

I en nedbombet og utbrent kirke finner ei lita jente et par blader fra Bibelen, med noen vers som fortsatt er leselige. Hele menigheten samler seg rundt dette funnet, denne skatten. De lærer seg versene utenat. Hvordan opplevde de å stå med disse bladene fra en brent Bibel? Kanskje det føltes som en hilsen fra Gud selv, et glimt av håp og himmel i en trøstesløs livssituasjon. Jeg vet ikke hvilke vers som var bevart, men så dyrebare var de for dem at de var verdt å lære utenat. For et eksempel til etterfølgelse for oss! Kanskje blåste det over dem som en vind, et streif av glede og fryd. Et ekko av Jesu ord for 2000 år siden. Salige er dere - dere som blir forfulgt.

Den berømte Bergprekenen begynner med saligprisningene. Ordene til de forfulgte utgjør den siste delen av saligprisningene. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Stor er lønnen dere har i himmelen, sier Jesus. Han er sant menneske og sann Gud, han har full innsikt i det som venter, det som er skjult for oss – både her og på den andre siden. En virkelighet mer virkelig enn sansene og intellektet vårt forstår. En evighet bortenfor vår forestillingsevne, som vi bare har hans ord for. Men hans ord er troverdige og sanne, for Han er sannheten. Herligheten de har i vente, de som har lidd for hans navns skyld, er stor, rik og mektig. På forhånd løfter Jesus håpet, seieren, som et banner over dem som følger ham. Og han gir dem skjebnefellesskap, både med seg selv og med profetene før ham.

Som sann Gud og sant menneske, må Jesus også ha visst at den som opplever forfølgelse, vil kunne kjenne det umulig å glede seg. Motgang og lidelse vil fort overskygge håpet man har i vente. Likevel sier han at de skal glede og fryde seg. Ordene og løftene gis som trøst og styrke til dem som hadde forfølgelse i vente. Jesus vil få dem til å løfte blikket. Helt opp til himmelen. Også i vår tid forfølges kristne på livet, og Jesu ord er like gyldige i dag. Det er ikke tom trøst. Han er vår Frelser, kom fra Gud og gikk til Gud. Han sto opp fra de døde og vil gi oss som tror på ham, evig liv i gave. Det han sier, ja, det han er, er verdt å gjemme i sitt hjerte. Verdt å næres på, verdt å leve for og verdt å dø for.

Jesus forbereder etterfølgerne sine på verdens hat. Han vet at det kommer til å koste noe. Og han tryller ikke bort lidelsen. Men han lider med dem som lider, og på den andre siden av døden venter han og tar imot sine. Derfor er de salige, de som er trofaste mot hans ord og overgir livet sitt til ham. Også her i verden vil han møte oss og gå med oss gjennom Den hellige Ånd, talsmannen han sendte.

Mente Jesus dermed at de som blir forfulgt, ikke skal behøve å be om hjelp, ikke rope opp om urett og forfølgelse? Det tror jeg er feil slutning å trekke. Som kristne er vi del av den verdensvide kirke og er kalt til å ha omsorg for hverandre. Når ett lem lider, lider alle de andre med, skriver Paulus. (1. Kor. 12, 26). Det er enormt viktig at verdenssamfunnet får vite om all forfølgelse som pågår og setter det på dagsordenen. At vi får muligheten til å påvirke, hjelpe, og ikke minst be for våre trossøsken. At evangeliet kan fremmes også i ufrie land, at kampen for rettferdighet ikke knebles. At man ikke skal miste livet for å bytte tro.

Et sted navngir Paulus en konkret forfølger, kobbersmeden Aleksander. (2. Tim. 4, 14-15). Med det viser han at det er betimelig å si i fra om forfølgelse, å bruke de kanaler som finnes, å advare andre. Men Paulus sier også: ”Gjengjeld ikke ondt med ondt” i Romerbrevet kap. 12,  (12, 17) som tar opp mye av essensen fra Bergprekenen.

Det er nemlig ikke vi som skal gjengjelde. Om Aleksander sier Paulus ”Herren skal gjengjelde ham etter hans gjerninger”. Der ligger en nøkkel til å legge bak seg nag, bitterhet og sinne. For det er Herren som til slutt skal dømme, og han skal dømme rettferdig. I den tanken finnes en hvile for den som er utsatt for urett og ondskap. En hvile som gjør at en kan legge ned sine egne våpen, og strekke seg mot et bedre mål. Ja, kanskje så langt som til å be for og velsigne den som forbanner en. Selv om det i utgangspunktet høres umulig ut.

Når jeg leser og hører om IS' sine grusomme herjinger, tenker jeg på hvor nærliggende det må være å ville ondt tilbake, å ville gjengjelde. Hvilken ufattelig styrke det er bak beherskelse og besinnelse. Og i noen tilfeller - bare avmakt og fortvilelse. For selve muligheten til gjengjeldelse eksisterer ikke for mange.

Hevntanken er fremtredende mange steder i Det Gamle Testamentet. Fra et menneskelig synspunkt er den lett å forstå og kjenne seg igjen i, for eksempel slik vi ser den hos David i Salmenes bok. Men i Det Nye Testamentet og med den nye pakt i Jesu blod, blir hevntanken helt borte.

Før Jesus dør på korset, ber han ”Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.” Stefanus, den første kristne martyr, roper ut før han dør ”Herre, tilregn dem ikke denne synden”. Dommen tilhører uansett Gud. Og Gud vil oppfylle sine løfter. Rettferdighet skal komme. Lønn i himmelen er et mysterium for våre tanker - en gang skal vi få se det fullendt og juble.

Takk til vår Herre Jesus, som er prøvet i alt, også forfølgelse. Hans seier gjelder til evig tid, og hans seierskrans venter alle som tror og setter sin lit til ham – i liv og død. La oss stå sammen med alle våre forfulgte søsken. La oss gjøre det vi kan for å støtte dem som har en hardt prøvet tro, og en hverdag hvor de mangler det meste, fra basale behov til menneskerettigheten trosfrihet. La oss være med på å bringe Guds ord ut til alle som lengter etter det. Så kan vi også kjenne et streif, en duft av glede og fryd, et håp som reiser seg fra aske og ruiner.