Velsignelse virker!

Noe av det fineste jeg vet om i gudstjenesten, er velsignelsen til slutt, den som kalles den aronittiske velsignelsen. Disse mektige ordene oppsto ikke i noen komité av lærde og kreative mennesker. De kommer fra Guds munn, overgitt til Moses, etter innledningen: "Tal til Aron og sønnene hans og si: Slik skal dere velsigne israelittene." (4. Mos. 6, 23). Guds ord skaper hva det nevner, sier Grundtvig ("Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike"). Ordene Gud byr prestene å lyse ut over menigheten, er mer enn ord. De løftes av Guds skapende kraft og nærvær. For Gud er i sitt ord, Gud er ett med sitt ord. Og Gud er trofast.

Velsignelsen bærer Guds Ånd til oss. Vi minnes Jesu løfte om at han skal være med oss alle dager inntil verdens ende. Ta imot det! Velsignelse bringer ikke bedøvelse fra livssmerte. Det kommer ikke til å regne penger. Sykdom, sorg og kriser blir ikke visket ut av tilværelsen. Guds velsignelse berører likevel hele mennesket - kropp, sjel og ånd - på en forunderlig og utfriende måte. Kanskje vil du se det mest i ettertid, takke og undre deg. "Troens øye ser det - Han gir liv og fred." (Strofe fra "Deg være ære"). Den virkelige skatten i velsignelsen ligger skjult - den handler om at Gud begynner å virke i deg. Og Gud virker alltid til det gode! Han vekker deg. Han kaller deg til tjeneste. Han kaller deg inn i sitt lys.

Velsignelsen er ikke forbeholdt prestene å lyse over menigheten. Du kan bytte ut ordet "deg" med "oss", og bruke den aronittiske velsignelsen i din egen bønn. Slik lyser du velsignelse over deg selv og dem du har bedt for. "Herren velsigne oss og bevare oss. Herren la sitt ansikt lyse over oss og være oss nådig. Herren løfte sitt åsyn på oss og gi oss fred." Kanskje vet du ikke hva du skal be om for andre mennesker. Men du kan alltid velsigne dem. Det er ingen tom gest, men en døråpner inn mot hellig grunn, et land du ikke kan overskue selv. 

Når presten lyser velsignelsen, har han hendene løftet og åpne mot menigheten. På slutten tegner han med en stor håndbevegelse korsets tegn over menigheten. Velsignelsen er Guds hilsen og gave både til menigheten som helhet, og til hver enkelt. Og menigheten gir sitt tilsvar, et trefoldig amen - det hebraiske ordet som betyr "i sannhet/slik er det/la det bli slik".

Korsets tegn kan man også bruke i sin egen bønnestund. Det er en god vane, som slett ikke er forbeholdt katolikker og ortodokse. Man tegner fra hode til bryst, fra skulder til skulder. Det er som en fysisk påminnelse om hvem man tror på og tilhører - den levende og oppstandne Jesus Kristus, Guds sønn, vår frelser.

Den apostoliske velsignelsen er også vakker (2. Kor. 13, 13): "Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med oss alle." Slik kommer Gud og legger sitt lys over en en grå morgenstund, sin hvile over kveldens puls. Prøv det! Hvor skrøpelig du enn føler deg som troende: Åpne hjertet for det lyset og stol på det med alt ditt "amen".

Jesus blir salvet i Betania (Matt. 26, 6-13)

Denne historien kan ligne på den om kvinnen som kommer inn i fariseerens hus og salver Jesu føtter. (Luk. 7) Men det er en annen historie. Her er vi hos Simon, den spedalske. Han var nok ikke spedalsk lenger - men helbredet! Nå har han invitert Jesus hjem til måltid hos seg. Kvinnen er Maria, søster til Marta og Lasarus, det ser vi av parallellfortellingen i Johannes evangelium.

Salven hun bruker er dyr, så dyr at man må gni seg i øynene: Den kunne vært solgt for 300 denarer, altså 300 dagslønner. (Joh. 12) En salve som koster nesten ett års arbeid - hvem kan være verdig til å få den helt over hodet? Ja, hvem andre enn Jesus? Han som har vekket broren hennes opp fra graven. Han som både hun, Marta og Lasarus har skjønt er Messias, Guds sønn. Jesus er dyrebar for dem. Maria viser det ved å la en hel formue renne ut over hodet hans. Hun ødsler alt på Jesus. Hva er penger verdt, mot Guds rike som Jesus kommer til dem med? Hun har allerede vunnet alt i ham - Jesus Kristus. Kristus, som er det samme som det hebraiske Messias, betyr "den salvede". Han skulle ikke salves til noen kongegjerning, til makt og posisjon. Men til sin gravferd - på forhånd. Maria fra Betania får gå inn i Guds plan. Og jeg tenker på Paulus sine ord: "Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe". (1. Kor. 1, 28) 

Jesus tar i mot den stille hyllesten fra Maria, slik han også lot seg salve av en annen kvinne, hun som hadde fått mange synder tilgitt. Jesus tok imot jubelen fra folket som la palmegreiner og kapper på veien da han red inn i Jerusalem. De ropte "Hosianna, Davids sønn!" Det gjorde også barna på tempelplassen, til de lærdes forargelse. Men Jesus svarte dem med et vers fra Salmene (8, 3): "Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde." (Matt. 21) 

Andre kan kritisere, men Jesus tar i forsvar dem som nærmer seg med sin takk og tilbedelse. Jesus ser med hvilket hjerte vi ærer ham. Det enkle, ekte og upolerte - det er godt nok for ham, selv om det i andres øyne kan virke klønete. Eller barnslig.  Eller til og med som klanderverdig sløsing.

Jesus visste at korsfestelsen ville skje om noen få dager. Han forteller det rett ut til disiplene, men de kan ikke ta det innover seg. Han skulle oppstå legemlig. Det ville ikke bli noen salving av hans kropp etter døden. Maria har neppe innsikt i alt som ligger foran, men hun handler på hjertets initiativ og gjør det som er godt. Enten det er en planlagt handling eller på impuls, er Guds ånd med henne. Det ligger en avskjed i hendene hennes. Dette er det siste hun får anledning til å gjøre for Jesus før han skal gå lidelsesveien. 

"Hun har gjort en god gjerning mot meg", sier Jesus. Og han sier "Meg har dere ikke alltid". Tida han hadde som menneske på jorda, med disiplene sine og alle som fulgte ham, var kort og intens. Han opplevde å bli tiljublet av folkemengder, men også at de ville drive ham ut mot en skrent og styrte ham i døden. (Luk. 4, 29). Han vet at påskemåltidet han snart skal feire med disiplene, er det siste. Han skal gi sitt liv frivillig. Enda en liten stund er han iblant dem, i kjøtt og blod.

Og han lar seg salve, av en kvinne, som stillferdig kommer og finner sin plass i hans nærhet. En gang har hun sittet ved Jesu føtter og lyttet, den samme Maria. Hun fikk lov til å beholde den plassen, en disippels plass. Det var kanskje ikke bare Marta som ergret seg over å mangle hjelp. Kanskje disiplene til Jesus, de tolv, syntes hun tok seg friheter, hun som satte seg nær Jesus og fikk lytte til det samme som dem. Nå kritiserer de henne for å sløse med den dyre salven, den som kunne vært solgt og pengene gitt til de fattige. I følge Johannesevangeliet er det Judas som refser, og han gjør det ikke med gode motiver, for han var en tyv som pleide å ta av pengekassen.

Det kan hende at noen prøver å ta motet fra oss også, når vi vil gjøre det lille vi kan for å gi Jesus ære. For noen av oss er det dessverre veldig lett å miste motet. Kanskje du kunne tenke deg å vitne om hva Jesus betyr for deg. Men så blir du redd for at det du skal si, vil høres dumt ut. Se på disse kvinnene som eksempler, de fullfører det de kom for å gjøre. De skynder seg ikke skamfulle ut når de møter motstand. Og Jesus gir dem den støtte de trenger for å fortsette. "Hun gjorde det hun kunne", sier Jesus i parallellfortellingen hos Markus. Det Maria kunne gjøre, var å ære Jesus med den kostbare salven. Vi kommer til Jesus med våre forskjellige uttrykk for takk og tilbedelse. Jesus ser det og tar i mot oss med kjærlighet, en kjærlighet som alltid vil overgå den vi har til ham. Derfor kan vi tørre å gjøre det som ligger oss på hjertet, det vi kjenner oss dratt mot, eller kalt til. Så kan Jesus si det om oss også: Hun gjorde det hun kunne.

Åpne Boka!

Som regel leser vi enten for underholdningens skyld, eller fordi vi må (fag, studier, arbeid). Hva så med Bibelen? For de fleste av oss, er den ikke fag. Og å kalle den underholdning, blir noe søkt. Hva skal være motivasjonen for å lese i Bibelen?

I Salmenes bok beskrives en lengsel etter Guds nærhet, Guds råd og Guds ord, som berører mennesket som helhet, og treffer som en fysisk følelse: ”Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg få komme fram for Guds ansikt?” (Sal. 42, 2-3)

Hvis man har det slik, åpner man boka helt frivillig. Man kjenner seg dratt mot ordene, etter å fylles og næres av dette budskapet, som er levende og virkekraftig, og skarpere enn noe tveegget sverd. (Hebr. 4, 12). Det er forunderlig og mektig. Det fyller tomrommet som blir igjen når mennesket legger fra seg sitt eget og sier med Simon Peter: ”Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige.” (Joh. 6, 68).

Da leser vi Bibelen, fordi vi vet at det er der veien går. Gjennom Kristus, og ut i livene våre. Og det fellesskapet lengter vi til.

Men hva om vi ikke har det sånn? Hva om Bibelen oppleves lukket og stengt? Eller støtende og uforståelig? Skal vi likevel lese – nærmest på trass? Jeg lar H. E. Wisløff svare på det (Stille stunder på veien hjem, 15/8): ”Ja, bare les videre. Det er ikke du som skal få noe ut av Ordet, men Ordet som skal få noe ut av deg. Det er ikke du som skal åpne Guds ord, men det er det som skal åpne deg. For glem ikke at Guds ord skaper hva det nevner.”

Til den som vil prøve, vil jeg si: Etabler gode vaner! Jeg drister meg til å sammenligne med trening. Du vet at det er bra for deg, at du får masse igjen for det. Det styrker deg. Men det kan ofte kjennes som et tiltak å komme seg over dørstokken. Lag en enkel plan for deg selv, som du kan klare å gjennomføre. Begynn der du er, som man sier. Og ikke la deg selv slippe unna!

En grei startplan for bibellesning kan være å hver dag oppdage dagens bibelord på bibel.no. Les også ett kapittel i NT (begynn med evangeliene, og fortsett utover), og gjerne også en salme fra Salmenes bok. Når du har fått trent opp bibellesemusklene, kan du utvide repertoaret. Velsignet lesing!

Talen min på vigslingsgudstjenesten i Heggen kirke 08.03.15

Kjære alle sammen.

For meg er dette en stor dag og hendelse – det å bli vigsla som diakon. Det er så stort at det er fort gjort å bli litt selvsentrert! Og selvsentrert er ikke noe bra. Det står klart for meg at dette er ikke bare min gudstjeneste og min dag. Det er dagen og gudstjenesten til hver og en som fant veien inn kirkedøra. Gudstjenesten tilhører alle som kommer, og deltar. I kirkerommet, ja, hvor enn vi samles, bringes det gode budskapet om Jesus ut til alle – igjen og igjen – søndag etter søndag. Det er det store. Mye større enn en ytre begivenhet, som en diakonvigsling.

Det å gå til gudstjeneste, det er å ta en risiko! Du risikerer at Guds hellige ånd berører deg. Kanskje gjennom en salme, en bibeltekst, eller noe i prekenen som går rett til hjertet på deg. Eller kanskje du bare tenker med deg selv: ”Her gikk det an å være. Hit tror jeg at jeg skal komme igjen.” Og så våger du deg tilbake en søndag. Og før du vet ordet av det, har du blitt en mer eller mindre fast kirkegjenger. Og da varer det ikke lenge før noen spør deg om en oppgave. Plutselig sitter du i menighetsrådet, er med på dugnad, koker kirkekaffe, eller er medliturg! Sånn kan det gå.

Du har blitt et lem på Kristi legeme. Det spiller ingen rolle om du er en hånd, en fot eller et øye. Kanskje du er et ligament, et bånd. Elastisk, men slitesterk, holder du sammen to bein som utgjør et ledd. Du gjør at en bevegelse blir mulig. Og du vet kanskje ikke om det selv. Du har en funksjon, men den behøver ikke å være deg bevisst. Gud ser det, Gud ser deg. Og tro ikke at du må ha en synlig funksjon for å telle med. Du kan komme og bare sitte i benken. Du trenger ikke opplate din røst hvis du ikke vil det. Det er helt greit. Kanskje din oppgave er å løfte frem andre i stille bønn.

Gud gleder seg når vi samles, vi som bekjenner oss til hans navn. La oss gjøre Kristi kors synlig og tydelig – i bygda, og i verden. Enkeltvis er vi dråper. Sammen lager vi sildrende bekker som lyset reflekteres i. Det er ikke vår prestasjon, ikke vår ære, men vår Herres – han som er det evige lysets kilde.

Kvinnen som fikk syndene tilgitt (Luk. 7, 36-50)

Det må ha vært en kveld og et selskap Simon aldri glemte! Vi får ikke vite hvorfor han hadde invitert Jesus. Kanskje han ønsket å finne ut om mannen virkelig var en profet? Jesus var vidt kjent og omtalt, og trakk store folkemengder. Gjerningene han gjorde var ufattelig mektige. Men det de så med egne øyne, måtte de tro på. I byen Nain hadde Jesus akkurat vekket opp en ung gutt som var død, en enkes eneste sønn. Simon hadde kanskje også fått høre om det. Han må ha vært nysgjerrig på Jesus.

Simon var nok klar over at Jesus refset fariseerne og de skriftlærde. Litt før historien om kvinnen i Simons hus, forteller Lukas at Jesus vitner om døperen Johannes og sier: "Men fariseerne og de lovkyndige viste Guds plan fra seg; de lot seg ikke døpe av ham." De viste Guds plan fra seg - det må ha vært støtende å høre. De la jo all sin anstrengelse i å holde lover og forskrifter, og lærte folket det samme, nettopp for å leve rett innfor Gud.

Hvis Simon ønsket å diskutere, og kanskje få litt medhold og oppreisning, må han ha kjent seg skuffet etter denne kvelden. I sitt eget hus og i sitt eget selskap, blir han både satt på sidelinja og satt på plass.

For det kommer inn en kvinne som ikke er invitert, en syndefull kvinne, og skriver Simons selskap inn i historien for alltid, med sine tårer og med den dyre salven. At noen kunne komme inn i et selskap og hilse på gjesten, var forsåvidt ikke rart eller utenkelig. Men denne kvinnen var ikke vel ansett på grunn av syndefull livsførsel. Og hun våger seg inn i en fariseers hus. Så viser hun Jesus, hovedgjesten, en ære og en kjærlighet som Simon, verten, slett ikke har vist. Han har ikke tatt i mot Jesus på en spesielt hjertelig og imøtekommende måte. Han har ikke gitt noe velkomstkyss, som vi forstår var vanlig skikk. Han har heller ikke satt frem vann til føttene, noe som også ville vært en gjestfri handling.

Hun som kommer inn, har med seg takknemlighet og lovprisning uten ord. Kanskje hun er for ydymyk til å snakke. Eller kanskje hun vil, men så renner tårene istedenfor ord. Hun fukter føttene hans med tårene, og tørker dem med håret sitt. Hun kysser føttene og salver dem med en fin salve. Med det hun gjør, forteller hun hvor mye Jesus betyr, hvilken forvandling han har gjort i livet hennes.

Så er det henne som blir løftet frem av Jesus, i alles påsyn eller påhør, mens Simon, verten, må finne seg i å få påpekt hva han ikke har gjort. Er Jesus dermed en uhøflig gjest? Jeg tror at Jesu siktemål er at også Simon, og de andre tilstedeværende, skal bli frelst. Da må Simon innse at det å etter loven – tilsynelatende - leve et rettskaffent liv, ikke er nok til å sette ham i et rett forhold til Gud. Kvinnen derimot, har kommet i et rett forhold til Gud ved å erkjenne sitt feilslåtte liv og tilbe ham som kan gi syndenes forlatelse. Hun har fått en åpning inn mot et helt nytt liv, og det har fått kjærlighet til å renne over i hjertet hennes. Hun nærmer seg Jesus med ydmykhet og kjærlige handlinger.

Simon svarer rett på spørsmålet i Jesu lignelse, men dermed feller han også dommen over seg selv; han har fått lite tilgitt og han elsker lite. Jesus kan se inn til tankene hans og vet at Simon dømmer kvinnen i sitt indre. Jesus får frem i lyset det selskapet tenker på, og fremme i lyset viser han sin guddommelige autoritet. Han sier til kvinnen: "Syndene dine er tilgitt". Og han sier: "Din tro har frelst deg." Det kan han bare si fordi han er Messias, frelseren. Han og Faderen er ett. Det er nødvendig at menneskene hører dette. Noen vil ta anstøt. Andre vil vende seg til ham i tro.

Simon og kvinnen som fikk syndene tilgitt, får meg til å huske på en lignelse Jesus forteller litt seinere i Lukas evangeliet: Den om fariseeren og tolleren (Luk. 18, 9-14). Fariseeren stiller seg opp og takker for at han ikke er sånn som andre mennesker, de som bryter loven. Eller som den tolleren der. Fariseeren fremhever at han faster og gir tiende. Tolleren står langt unna og vil ikke en gang løfte blikket mot himmelen, men sier "Gud, vær meg synder nådig".

Så kan det melde seg et spørsmål i all vår enfoldighet: Gjelder det da å synde mye, sånn at man kan bli tilgitt mye og elske desto mer? Paulus kommer inn på dette i Romerbrevet, idet han sier: "Skal vi fortsette å synde så nåden kan bli enda større? Slett ikke! Hvordan kan vi som døde bort fra synden, fremdeles leve i den?" (Rom. 6, 1-2) Paulus formaner: "Men nå skal dere stille lemmene til rådighet for det som er rett, så dere kan bli hellige." (v. 19) Stille lemmene til rådighet for det som er rett - det var vel det hun gjorde, kvinnen som kom inn i Simons hus.

Å stille lemmene til rådighet for det som er rett handler om å være sannheten tro i kjærlighet. Hun retter en dyp, hengiven takk til Jesus - en takk for syndenes forlatelse og for frelsen. Hun hadde nok aldri trodd om seg selv at hun skulle huskes, og slett ikke som et eksempel for andre. Uten ord minner hun oss om hvor stort og mektig Gud kan forandre liv. For han gjør det slik at "den som er i Kristus, er en ny skapning.” (2. Kor. 5, 17).

(Åmot kirke 01.03.15)