Gud ser og tar i sin hånd

Salme 10, 14: ”Du ser både ulykke og sorg, du ser det og tar det i din hånd. Den vergeløse kan overgi seg til deg, for du er den farløses hjelper.”

Gud tar i sin hånd også det onde som skjer oss, ulykker og sorg. Han ser det, og tar seg av det, han som lar oss kalle seg Far.

En gang skal alt settes i sin rette stand. En gang skal all urett få sin dom. En gang skal alle tårer tørkes og all sorg slukkes. Men også her i jordelivet er vi i Guds omsorg. Han ser oss. Vi er ikke glemt, heller ikke om vi føler det slik.

Salmisten sier: Den vergeløse kan overgi seg til deg, for du er den farløses hjelper. Å overgi seg til Gud handler om å tørre å legge ned sitt eget forsvar og sitt eget strev. Å slutte å kave, for så å kunne slippe Gud til. Han er de farløses hjelper, de som ingen annen hjelper har. Han er vår tilflukt i nød og bekymringer.

Til vår frelse sendte han oss sin sønn Jesus Kristus, som sier: ”Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.” (Matt. 11, 28-30.)

Jeg tenker at det gode åket er å gjøre vår himmelske Fars vilje. Jesus gjorde det, og vil lære oss å gjøre det samme. Da ser vi inn i frihetens fullkomne lov, og blir ikke en ”glemsom hører”, men en ”gjerningens gjører”. (Jak. 1, 25). Gjerninger er ikke et nytt strev vi skal ta på oss, oppgaver vi skal løpe etter, byrder vi skal krumme ryggen under. Det Jesus ber oss om, er at vi skal høre hans ord og akte det. At vi i tro og kjærlighet skal følge ham. At vi peker på ham for andre slik at de kan finne frem.

For dette formål trenger vi å overgi oss, ikke å søke egne prestasjoner. I overgivelsen ligger uforbeholden tillit, som hos et barn. Da stoler vi på han som sier at vi skal finne hvile for våre sjeler.

Alt vårt eget strev og våre egne behov kan vi løsne fra skuldrene, legge på bakken og rope til Gud om. Han vet veien ut for oss. Han tar alt i sin hånd.

Salme 23, vers 4 - I dødsskyggens dal

Fra de grønne enger, fra vannene å finne hvile ved, bringer David oss over i et helt annet bilde, som like mye hører livet til: ”Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.”

Det er stor kontrast mellom den fredelige vandringen og hvilen, og det å vandre i dødsskyggens dal. Det kan også oversettes ”i mørkeste dal”. Enten det handler om å være i livsfare, eller at livet er mørkt, var ikke David ukjent med det. Også dette er livet. Gud sparer oss ikke for de vanskelige strekningene. Men David lærer oss å likevel ikke frykte for noe ondt. For du er med meg, sier han. Den hyrden som fører oss til grønne enger og gir oss å drikke, forlater oss ikke i vår nød. Han går selv med oss.

Vår Gud, kristendommens Gud, befinner seg ikke utilnærmelig adskilt fra sin skapning. Han gjør alt for å redde oss fra det onde. Han sendte sin sønn for å ta straffen i vårt sted, for våre synders skyld. For alt som skiller oss fra hans kjærlighet, sendte han sin sønn for å være broen mellom Gud og mennesker, porten som åpner himmelriket.

Jesus, vår frelser, levde sitt jordeliv som et sant menneske. Derfor kan forfatteren av Hebreerbrevet si: ”For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd”. (Hebr. 4, 15) Han avsto fra å forvandle steiner til brød i ørkenen, og han avsto fra jordisk makt og ære. I lydighet fulgte han sin fars oppdrag, og lot ikke begeret gå seg forbi. Samtidig kjente han, som sant menneske, frykt og gru for lidelsen han skulle igjennom. Han visste hva som ventet, og gikk inn det, fullbrakte det – uten noen overjordisk bedøvelse. Smerten som gjennomboret han, ensomheten de siste timene, til og med opplevelsen av å være forlatt av Gud - ingenting var han spart for.

Derfor er han vår evige trøst og trygghet i all vår vandring. Også i den aller siste, inn mot døden. Jesus har vært der og gått den veien. Og han går den med hver enkelt som søker tilflukt i hans navn. Hans kjepp og hans stav, de trøster meg, sier David. Hyrden følger sine får hele veien. Han slipper oss ikke av syne. Hyrdens kjepp vokter oss mot den ondes angrep. Hyrdens stav leder oss fremover på veien. Døden, som vi frykter fordi den representer det ukjente, det endelige, og ofte lidelse – er også noe annet, som vi ikke skal glemme: Døden er den tynne, tynne skilleveggen mellom oss og Gud. Mellom dette livet og himmelriket, som venter alle som tar i mot barnekåret han gir.

Da kan vi også si med David: Om jeg enn vandrer i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. Vi vet ikke når og hvordan livet skal ende. Er vi i livsfare, vil vi nok tigge og be om å bli berget. Men enten det jordiske livet blir kort eller langt, skal vi rette blikket lenger frem. Evigheten venter på oss. La oss derfor innrette vandringen slik at vi alltid hører Jesu stemme og følger hans ord. La oss derfor, som det står i Hebreerbrevet, ”frimodig tre frem for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.” (4, 16).

Sarah Adams, som skrev den kjente salmen ”Nærmere deg min Gud”, kjente nok også godt til Davids salmer. Det siste verset lyder slik: ”Evige Gud, til deg lengter min sjel. Herre, du alltid er min lodd og del. Tung eller lett min gang, alltid det blir min sang: Nærmere deg, min Gud, nærmere deg.”

Salme 23, vers 1-3

Salme 23 er den mest kjente og mest siterte av alle salmene. Den har trøstet døende og dødsdømte, den har styrket fromme pilegrimer så vel som villfarne får. I den nye oversettelsen lyder de første linjene slik: ”Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.”

Jesus kjente godt til Salmenes bok. Han kjente David, som etter jordiske ættetavler var hans stamfar. Samtidig er han Davids herre og hyrde. Det er som om Jesus går inn i Salme 23 og fullbyrder bildet når han i Johannes evangelium kap. 10 sier at han er porten inn til sauene, og hyrden for sauene. Ved å gå inn igjennom den porten som er Jesus, får vi del i Gudsrikets liv og overflod. Gudsriket, som omfavner oss allerede her, med løfter om det vi har i vente.

Jesus sier: ”Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.” (Joh. 10, 9-10)

Å fritt gå inn og ut og finne beite, sier noe om tryggheten og friheten jeg har i Kristus. Han gir meg bevegelsesfrihet og rom. Det er ikke trangt innenfor porten. Han peker ikke på en liten gressflekk og sier ”hold deg kun der”. Jeg kan gå overalt hvor jeg hører hyrdens stemme. Det gresset som hans stemme velsigner, kan jeg næres ved og hvile i. Der er min fred, og der er min frihet.

Sauer kjenner stemmen til sauebonden eller gjeteren sin, og kommer bare når han eller hun kaller på dem. Hvis en fremmed forsøker å kalle på dem, følger de ikke etter. Det er dette Jesus har som bakgrunn for hyrdesammenligningen. ”Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene”. (Joh. 10, 14-15)

Han som gir livet sitt for oss – han er det vi skal følge. Så uendelig viktig det er at vi derfor lærer oss å kjenne stemmen hans, og kan skjelne den fra alle røster som vil føre vill.

Vi lærer ham å kjenne gjennom å oppdage ham i Bibelen. Både gjennom alt det som i Det gamle testamentet peker frem mot ham, og det som i Det nye testamentet er øyevitners skildringer av han som er Jesus Kristus, Guds sønn og verdens frelser. Han som ble født til vår jord og døde og oppsto for oss.

Bibelen er ikke tørre bokstaver. Det er som en lang snor av lysende perler som hjelper oss frem til Guds plan, og inn under Guds vinger.

Han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv, skriver salmisten. Det fører meg til det Jesus åpenbarer for den samaritanske kvinnen ved brønnen: ”Den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.” (Joh. 4,14)

Da trenger jeg ikke lenger å lete, eller å streve, for Gud har gjort alt dette ferdig. Det er ikke langt unna. Det er helt nært meg. Når jeg har tatt imot det vannet Jesus gir, er det i meg selv; en kilde som aldri tørker ut. Det beror ikke på noen egenskap, noen kraftanstrengelse, en tros-ferdighet. Det beror bare på å holde seg til Jesus, klippen. Han som er selve kilden, opphavet og kraften.

Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld, sier David.

Det gjør han fordi hans navn er hellig. I Fadervår lærte Jesus oss å be til Gud, vår Far: La navnet ditt helliges. Når vi går på rettferdighets stier, helliges hans navn på jorda. Når vi tar imot ham som Herre, ærer vi hans navn.

Han vil oppfylle sine løfter på oss, han som har det hellige navnet, det som står til evig tid. Og han vil lukke oss inn i sin plan, inn i sin gode vilje. Derfor skal vi gå på rettferdighets stier. Ikke fordi de er lette og jevne og uten snublesteiner, for slik er det ikke. Men fordi de fører helt frem, til hyrden vår. Om vi bare vil høre, vil han gjete og lede oss i vår vandring på jorda. Om vi bare vil gå hans stier, venter han på oss med kjærlighet - med de grønne engene som bare himmelriket kan by på.

Preken over Mark. 1, 3-11 (2. søn. i Åpenbaringstiden)

I dag møter vi Johannes – Johannes døperen - midt i hjertet av sin livsgjerning.

I ødemarka holder han til. Han løper ikke etter folk med budskapet sitt. Han banker ikke på dørene, stiller seg ikke opp på torget eller utenfor synagogen. Men folk kommer til ham, de går ut i ødemarka for å se og høre, for å døpes og lære.

Han går kledd i en kappe av kamelhår. Det kan ikke ha vært behagelig. Og maten hans er gresshopper og villhonning. Det kan ikke ha vært til å bli mett av.  Vi møter en mann som skiller seg markant ut, som forsaker alt som mennesker synes er bekvemt. Han står for en ekstrem enkelhet og en radikal nøysomhet. Jeg kan ikke la være å tenke på noe som kan være vår tids motsats; en TV-predikant, gjerne amerikansk, med formue og hang til luksus, velkledd og med et budskap i retning av herlighetsteologi. Det ville ikke akkurat vært Johannes sin stil.

Hva er det han har, hva er det han gir, som får folk til å trekke ut fra husene, fra arbeidet og hverdagen sin? Når Jesus på et seinere tidspunkt vitner om Johannes, sier han: ”Hva gikk dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i praktfulle klær og lever i luksus, bor i slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet: ”Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg.” (Luk. 7, 24-27).

Og det er dette som er Johannes sitt kall, dette er hans drivkraft: Han skal gå foran og rydde vei for Jesus, som er den lovede Messias. Johannes er budbæreren som Jesaja profeterte om. Dette har Gud lagt ned i ham, dette var han kalt til fra han var et foster.

Johannes’ røst lyder derfor i ødemarka, til folket som har dratt ut for å høre: ”Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette!” Det er ikke underholdning han byr på. Ikke uforpliktende tidsfordriv. Ikke en god stemning, noe som er egnet til å stryke folk medhårs. Han forkynner en omvendelsesdåp som gir tilgivelse for syndene. Det strømmer de til for. Til den eksentriske mannen bekjenner de syndene sine, og de lar seg døpe i Jordanelva. Dette er Johannes’ gave til folket han tilhører – en forkynnelse som åpner vei for Herrens virke, og en dåp til omvendelse.

For mennesket må vende seg bort fra syndene sine, bort fra de krokete veiene. Lyset faller inn over den rette veien. Den ligger ikke i skygge. Lyset som brer seg inn over den, med de rene strålene som opplyser og varmer menneskene - det kommer fra Jesus. Og det er Jesus Johannes peker på. ”Se Guds lam, som bærer bort verdens synd”. (Joh. 1, 29).

Johannes søker så til de grader ikke sitt eget. Hans gjerning var unik, og den foregikk i et begrenset tidsrom. Samtidig har han noe å lære oss i dag også. Som forkynner opphøyer han Jesus. Han er en lyskaster som passer på å ha rett fokus, det er ikke han selv som skal skinne. Han blir aldri hovmodig. Han faller aldri for fristelsen til heve seg opp på samme nivå som Jesus. Tvert imot - han sier: ”Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.” (Mark. 1, 7-8).

Johannes forkynner et ufortynnet budskap. Han søker ingen popularitet eller personlige fordeler, og han feiger aldri ut. Ved å være urokkelig tro mot sannheten, risikerer han livet sitt hos datidens lunefulle herskere, og mister det til slutt på en brutal måte.

Å skulle ha Johannes som forbilde, er nesten å be om for mye. Johannes er så hel. Det får meg til å tenke på salmen ”Jesus din søte forening å smake”. Jeg kjenner på sukket i denne salmestrofen, og slutter meg til: ”Å den som kunne det ene kun lære: Dø fra sitt eget og ofre seg helt! Å, måtte Jesus mitt all ting kun være, jeg er dessverre så splittet og delt.”

Det slår meg at det må ha vært mye av Johannes sitt mot i Hans Nielsen Hauge. Han gikk foran som en plogspiss, på mange felt. Og han søkte definitivt ikke sitt eget. Alt var for Kristus, alt virke var motivert av evangeliet.

Johannes sin omvendelsesdåp blir avløst av Jesu dåp med Den hellige ånd. Det vil si, Jesus selv døpte ikke, men disiplene hans. (Joh. 4, 2). Da Jesus ble døpt av Johannes, var det ikke fordi han trengte det, men en innvielse til den gjerningen han skulle gjøre, og en proklamasjon av hvem han er: Guds sønn. Derfor kommer han til Johannes, og Johannes vet: ”Han skal vokse, jeg skal avta.” Johannes kjenner seg ikke verdig til å døpe Jesus. Det skulle jo være omvendt. Samtidig er det han, og han alene, som det er gitt å gjøre denne innvielsen.

Øyeblikkene maler seg inn i minnet for alltid. Jesus som lar seg senke ned i vannet - slik han en gang skal la seg senke i døden for vår skyld. Jesus, som stiger opp av vannet - slik han en gang skal stå opp av graven, opp fra døden. Og himmelen deler seg, slik forhenget i tempelet en gang skal revne i to når Jesus utånder. Den gangen skal himmelen være mørk. Nå er den lys og åpen. Og Ånden kommer ned over Jesus som en due. Det lyder en røst fra Himmelen: ”Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.”

Det må ha vært en ufattelig opplevelse å være vitne til. Johannes får Guds vitnesbyrd helt nært. Han kjenner, hører og ser. I dette øyeblikket er han så nær det hellige, den hellige, som det går an å komme. Jesus, av kjøtt og blod, som samtidig er Gud.

Seinere kan han ta frem denne hendelsen som bekreftet alt hans virke. I fengsel hos Herodes, i prøvelser og anfektelser, avskåret fra livet utenfor, kan han nære seg på det som skjedde, mens han venter på nytt fra disiplene sine.

Johannes er et forbilde, med sitt mot og sin klare forankring i sannheten. Selv Johannes tvilte. Men han fullførte sin gjerning, helt inn i døden. Og gjerningen pekte mot frelsen i Jesus Kristus. Slik Paulus også gjør med sitt liv og sine ord. For Guds frelsesplan er dette, slik Paulus sier det i Efeserbrevet: ”Å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham”. (Ef. 1, 10).

I dåpen gjør Jesus oss til medarvinger til sitt rike. Det er en gave så stor at den er uoverskuelig. Den rekker inn i det som for oss er ukjent, den kommende verden, det fullendte Gudsriket. Dit vil Jesus ha oss med. For han vil at der han er, skal vi også være. (Joh. 17, 24).

Og derfor kan vi, i vår vandring her på jorda, i tunge og lette dager, løfte blikket oppover og si med Paulus: ” Slik skulle vi være til lov og pris for hans herlighet, vi som alt nå har satt vårt håp til Kristus.” (Ef. 1, 12).

All takk og ære til Gud -

Fader, Sønn og Hellig ånd,

nå og alltid og i evighet

Amen

(Preken holdt i Nykirke kirke 11.01.15)