Langt borte pulserer
de andres
bjeller,
gresset rikt
på sommer,
admiralens
vingeslag,
hyrdens
stemme
mens mine
stier
flykter i
villniss,
sklir ut i
løs grus,
forsvinner i
tornekratt
All min pust
er
et lite
brek,
riflet av
savn
som lukker
øynene
Ut av
krattet drar han meg
Opp på
skulderen løfter han meg
I smilet
hans
hviler
navnet mitt
I trekronene
gynger
spurvenes
jubel
Han er veien
som bærer
meg hjem
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar