Den blinde Bartimeus (Mark. 10, 46-52)

Ved utkanten av Jeriko sitter en mann og tigger. Han er blind, tigging er leveveien hans. Den som ikke kan arbeide og heller ikke blir forsørget av familien, har ingen annen utvei.

Det finnes ikke noe NAV, ikke noe sikkerhetsnett i samfunnet. Ikke noen Frelsesarmèen, eller Kirkens bymisjon, eller Caritas, for å nevne noen få av vår tids aktører. Han er prisgitt medborgerne, som har en moralsk plikt til å hjelpe de fattige, og de som faller utenfor. Han er avhengig av deres barmhjertighet, evne og vilje til å gi almisser.

Når han får høre at Jesus fra Nasaret er på vei ut av byen, setter han i å rope etter ham. Jesus er på dette tidspunktet å regne som en superstjerne. Nyhetene om hans ord, helbredelser og underfulle gjerninger har spredt seg vidt og bredt. Tidlig i Markusevangeliet kan vi lese at ”Derfor kunne ikke Jesus lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter.” (Mark. 1, 45).

Jesus er altså enormt ettertraktet og etterspurt. Folk følger ham på veien, prøver å komme nær ham. Midt i larmen og trengselen bryter Bartimeus’ stemme igjennom: ”Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!” Noen prøver å få ham til å tie, men han roper enda høyere. Og Jesus stopper, ser ham og kaller ham til seg. Overalt i evangeliene ser vi hvordan Jesus stanser hos enkeltmennesker som trenger ham. Hvert menneskebarn er uendelig mye verdt for Jesus. Vi ser det også her, foran den blinde Bartimeus, som får høre Jesus si: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?”

Bartimeus nøler ikke. Han kaster seg rett ut i det, og ber om den mest dyrebare gaven han kan få: ”Rabbuni, la meg få synet igjen!” Og Jesus svarer: ”Gå du! Din tro har frelst deg.” Straks kunne han se, og han fulgte Jesus på veien, leser vi.

Jeg forestiller meg at Bartimeus en gang har kunnet se, og siden blitt blind, siden han ber om få synet igjen. Så vidunderlig det må ha vært å slå opp øynene, og den første man ser er Jesus! Ikke rart han fulgte ham på veien. Det får meg til å tenke på salme 17, vers 15: ”Frikjent skal jeg få se ditt ansikt. Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av deg.” 

Måtte det være sånn for oss også, når vi får øynene opp for Jesus, og ser ham som herre og frelser. At vi ikke bare ser, og siden snur oss og går våre egne veier. Men at vi våger å slippe det vi har i hendene og følge ham. At vi våger å invitere ham inn i hjertet.

Den blinde Bartimeus ble opphavet til det som kalles Jesus-bønnen. Det er den enkleste av alle bønner, og handler om troen på kraften i Jesu navn. Man ber ganske enkelt ”Jesus”, eller ”Jesus, forbarm deg”, eller en lettere omskriving av Bartimeus’ bønnerop: ”Herre Jesus Kristus, Guds sønn, forbarm deg over meg!” Dette er en bønn som den troende kan gjenta mange ganger. Wilfrid Stinussen skriver: ”Hver gang en uttaler navnet Jesus, glemmer en seg selv for å miste seg selv i ham. Hver gang dør en mer bort fra seg selv for å leve mer for ham.” (Vandring med hvilepuls, s. 45).

Denne bønneveien er velkjent i ortodoks tradisjon, kanskje i mindre grad hos oss. Men vi gjenkjenner også Bartimeus i gudstjenesteliturgiens Kyrie eleison.

Jeg har sett Jesus i en statue, en Kristusfigur i hvit gips. Den står i Paulus kirke på Grunerløkka i Oslo. Det var den kirka jeg sognet til som 18-19-åring, det første året jeg bodde hjemmefra. Den er plassert oppe ved alteret, mellom to malerier, og den er – i hvert fall i mine øyne – det første blikket faller på når man kommer inn i kirka. For meg viser den den levende og oppstandne Jesus Kristus, som med en åpen håndbevegelse møter meg med ordet ”kom” eller ”velkommen”. Den trakk meg mot Jesus og ga meg mot til å sette meg ned i kirkebenken. Mot til å komme dit igjen og igjen, til en kirke hvor jeg ikke kjente noen. Og det var heller ikke viktig for meg, den gangen. Jeg visste at Jesus var der, i kirkerommet, i gudstjenesten. Han ønsket meg velkommen. Det var mer enn nok for meg.

Kanskje, hvis jeg hadde gått enda nærmere, hadde jeg hørt ham si: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” I mitt indre faller jeg på kne foran Mesteren, og ber: ”La meg få synet igjen!”

Herre, lær oss å be som Bartimeus. Lær oss å tilbe som Bartimeus, så vi følger deg hvor du går, og ikke mister deg av syne. Amen.