Davids dans

Musikk som uttrykksform for å ære Gud og formidle tro, er noe vi er vant med, særlig når vi tenker på salmer og kirkemusikk generelt. Det er vanskelig å tenke seg en gudstjeneste uten.

Men hva med dans? Hvis noen hadde foreslått at vi skulle innlemme dans i en gudstjeneste, ville jeg trolig stilt meg først i rekken av skeptikere. Jeg vet ikke hvor høyt jeg hadde tort å protestere, hvis forslaget var velment og gjennomtenkt. Men jeg vet at min umiddelbare følelse ville vært ”nei, vær så snill. La kirka få være et hellig rom. La oss ikke ha show her inne. Spar oss for å bli enda mer lik denne verden.”

Midt i min konservative og forsiktige tankegang, møtes jeg av David, i 2. Samuelsbok. Kong David, som sammen med mennene sine danser bak paktkisten når han får anledning til å føre den opp til Davidsbyen. ”David danset av all kraft for Herrens ansikt”, står det. (2. Sam. 6,14). Det må ha vært litt av et syn, og ikke minst litt av en lyd! ”Slik førte David og hele Israels hus Herrens paktkiste opp med jubelrop og støt i bukkehorn”. (6,15).

Jeg ser for meg folk som står langs veien og ser på. At de gjør store øyne, at de smiler. Noen lar seg rive med i begeistring, synger og danser. Paktkisten hadde fulgt med israelittene siden vandringen i ørkenen. Den inneholdt de to lovtavlene Moses hadde fått av Gud på Sinai-fjellet. Den var det helligste de hadde. Når David fører den inn i Jerusalem, vitner alt han gjør om at han ønsker å vise den ære. Det er Herren selv han vil ære med alt han er og har som menneske.

Men ikke alle lar seg begeistre. Mikal, Sauls datter og Davids første kone, står og ser på opptrinnet fra vinduet, og hun liker det ikke. Hun synes han oppfører seg upassende. Vi leser at: ”Hun fikk øye på kong David som hoppet og danset for Herrens ansikt, og hun foraktet ham i sitt hjerte.” (6, 16).

Når jeg prøver å leve meg inn i fortellingen, kan jeg se David gjennom Mikals øyne. Mikal var på mange måter en brikke i spillet mellom Saul, hennes far, og David. Hun kan ha hatt mange grunner til å ikke være glad, og jeg forestiller meg at det er mangel på glede som ligger bak forakten hennes. David hadde på dette tidspunktet allerede mange andre koner, som han hadde sønner med. Mikal var barnløs.

Mikal hadde dessuten blitt fjernet fra en mann som var glad i henne. En tid etter at hun ble gift med David, presterer Saul å gifte henne bort til en annen mann. Når så David krever at hun tas fra denne mannen og føres tilbake til ham, følger mannen med. Han går gråtende bak henne helt til Davids utsending kommanderer ham til å vende hjem. Denne mannen var glad i henne, tenker jeg, hun betydde noe for ham. Hva betydde egentlig Mikal for David, som hadde så mange andre koner? Var hun bare som et krigsbytte å regne, et trofè?

Det er vanskelig å sette seg inn i og ordentlig forstå situasjonen for et moderne menneske. Forskjellen i tid og kultur er stor. Men menneskers sinn og følelsesregister er jo de samme.

Jeg legger merke til at Mikal tør å si til David hva hun mener. Hun går ham i møte, og bruker kraftig ironi når hun kritiserer det hun har sett. Det er tydelig at hun synes han har dummet seg skikkelig ut. Men David svarer: ”Det var for Herrens ansikt jeg danset, for ham som utvalgte meg i stedet for din far og hele hans hus og satte meg til fyrste over Herrens folk, over Israel”.

Jeg synes han gir et godt og saklig svar. ”Det var for Herrens ansikt jeg danset”. Å leve seg inn i Davids rolle i denne fortellingen, innebærer å ta frem i meg noe jeg ikke har vært på lenge – nemlig barn. Det er ikke bare lett. Barnet som jubler, tilber og ærer med et enkelt, åpent sinn. Det frie barnet – det som ikke frykter mennesker.

David som synger, danser og leker for Herrens ansikt, viser frem barnet i seg. En gang, i en helt annen tid, stiller hans etterkommer Jesus et lite barn fremfor seg og sier: ”Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg”. (Matt. 18, 4-5).

Davids dans bryter med det stramme og konforme. Han gjør noe som det går an å betrakte fra tilskuerposisjon og le litt av. Og han gjør det med glede. Foran ham føres paktkisten. Der er lovtavlene med budene på. Loven er dyrebar for David. Selv om han har svakheter i sin karakter, selv om han flere ganger bryter loven på en grov og iøynefallende måte, er det til syvende og sist den han lever ved. For loven er det som får ham til å holde seg nær Gud. Og nær Gud er det stedet det er godt å være. Det stedet hvor gleden er uforgjengelig og hel.

Loven var lyset som pekte på Gud. Seinere sendte Gud noe mye mer, et mye større lys. Vi fikk Kristus. Davids jubel og dans ble en forsmak på noe han ventet på, men ikke fikk se i sin levetid. Jesus Kristus ble kalt Davids sønn. Når han ble titulert slik, var det nok med ærbødighet. Men han var noe mye større, han var Davids herre og frelser, slik han er det for oss, og alle som tar imot ham.

Det lille barnet som står med Jesu arm rundt skuldrene, vet ikke hvorfor det blir fremholdt som forbilde blant alle de voksne og kloke. Men det kjenner at det er godt å være nær Jesus. Det gjør fottrinnene lette, som hos David. Og føttene til en som bærer godt budskap, kan ikke dy seg for å løpe, hoppe, leke og danse. Til Herrens ære, og til vitnesbyrd for mennesker.

Takk Gud, for gleden du har lagt ned i oss mennesker. Led oss til å rekke den til deg, sammen med hele livet vårt. Amen.

Salmer og musikk som nådegave

Paulus nevner ikke musikk når han lister opp nådegaver. Men indirekte gjør han det når han gir korinterne formaninger om hvordan de skal bruke nådegavene under gudstjenesten. Da sier han: ”Når dere kommer sammen, har èn en salme, en annen et ord til lærdom, èn har en åpenbaring, èn har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp.” (1. Kor. 14, 26).

Hvis vi kan tillate oss en nådegaveforståelse hvor evner – enten de kommer av naturlige anlegg eller er åndsgitte – blir brukt til å peke på Herren, brukt til å tjene Gud og brukt til å bygge hverandre opp i troen, da er det ikke vanskelig å regne musikk og annen kunst som nådegaver. Og komponisten er ikke mindre viktig enn tekstforfatteren. Uten en fin og sangbar melodi, ville ikke salmene fått noen utbredelse av betydning. Melodien kan på en mektig måte løfte ordene frem og gi dem liv.

Det er mye god forkynnelse i en god salme. Den kan virke trosstyrkende på en måte det er vanskelig å beskrive. Hvor mange kan ikke vitne om at en salme eller kristen sang har betydd noe helt spesielt for dem. Enten det er i en bestemt livssituasjon, eller som noe som følger dem gjennom hele livet. Jeg kan sitte i kirkebenken, eller i andre sammenhenger, og bli virkelig grepet av en salme. Da tenker jeg at det er Ånden selv som rører ved hjertet mitt. For Ånden taler ikke bare til intellektet, til fornuften, men til det hele mennesket med alle sine sanser. Og Ånden taler ikke bare igjennom ord.

Når gudstjenesten er ferdig, er det kanskje akkurat den salmen som blir med ut i resten av dagen, og blir værende i bevisstheten. Kanskje er den verdt å lære utenat. Da kan den bli en skatt jeg kan ta frem når jeg selv vil. Slike skatter er fine å samle på, selv om man som jeg, overhodet ikke har noen god sangstemme.

Når vi hører en andakt eller en preken, vil vi som regel etter en viss tid ha glemt det aller meste. Og det til tross for at vi både har fulgt med og satt pris på det vi har hørt. Sånn er hjernen vår innrettet, enten vi liker det eller ikke. Musikken derimot, salmene, kan forbli svært lenge i hukommelsen. Kanskje livet ut, dersom vi bruker dem og gir dem plass. Av og til kan man se hos mennesker som er rammet av demens, at de utenatlærte salmene og sangene sitter igjen, lenge etter at hukommelse generelt og evnen til å mestre hverdagen, har svunnet hen.

I brevet til Kolosserne, sier Paulus: ”La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham.” (Kol. 3, 16).

Jeg vil takke deg, Gud, for alle de menneskene som har laget musikk som er til for å prise ditt navn. Salmer og annen musikk som vi gleder oss over og styrkes ved, og som ikke begrenses av tid og sted. Takk for alle som har gaven til å synge og utøve musikk på en sånn måte at hjertene våre blir berørt og vi trekkes mot deg. Takk for at du i musikken gir oss en dimensjon som strekker seg forbi ord og fornuft. Takk for alle dine gaver. Amen.

                                                         

Nådegaver

Det finnes tester man kan ta for å finne ut hvilke nådegaver man har. Noen av dem kritiseres for å lage et sammensurium av nådegaver, tjenestegaver og naturlige gaver. Jeg vet ikke om det er så farlig? Så fremt man bruker en gave til tjeneste for Gud og menigheten, er det ikke avgjørende om den hadde sitt utspring i et talent man har, eller om den ble gitt som en åndsåpenbaring, en overnaturlig evne. Ånden bruker det materialet i oss som vi stiller til rådighet, det er det viktigste. Og dessuten kommer heller ikke en gave gitt fra Ånden fiks ferdig og uten å kreve innsats av oss – tvert i mot må vi ta gaven i bruk, vise hengivenhet og disiplin for å utvikle den videre.

Paulus minner sin betrodde medarbeider Timoteus om noe viktig: ”La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt, den du fikk da jeg la hendene på deg!” (2. Tim, 1, 6). En nådegave er som en flamme vi må holde ved like, eller stadig tenne på nytt. Det er mulig å slokke den ved å forsømme den, og det er også mulig at andre i sin uforstand kan slokke den ved å ta motet fra oss. Men, som Paulus fortsetter: ”Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.” Derfor skal vi, for evangeliets skyld, sette gavene våre i virksomhet, på nytt og på nytt.

Har alle en nådegave? Ja, det har vi bibelsk belegg for å si. Alle som har tatt imot frelsen fra vår Herre Jesus Kristus, har ved den hellige Ånd en – eller kanskje flere – nådegaver. Peter sier i sitt første brev: ”Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde.” (1. Pet. 4, 10). Dette peker på hensikten med gavene – å forvalte Guds nåde her på jorda, inntil vi en gang når frem til fullendelsen.

Paulus sier også et sted: ”Enhver har sin egen nådegave fra Gud, den ene slik, den andre slik”. (1. Kor. 7, 7). Men er listene han nevner over nådegaver, å regne som ferdige, komplette? Noen mener det, andre sier at de ikke er det. Listene er til dels overlappende, men inneholder også forskjellige ting. I Efeserbrevet nevner han tjenestegavene, også kalt embetsgavene – apostel, profet, evangelist, hyrde og lærer. I Korinterbrevet nevner han de spesielle åndsgavene, slikt man ikke kan av seg selv, som for eksempel å tale profetisk, helbrede, bedømme ånder, ha tungetale. I Romerbrevet finnes en liste over nådegaver hvor et større flertall vil finne noe å kjenne seg igjen i. Noen kaller det for motivasjonsgavene, eller de naturlige gavene. Som det å ha en tjeneste, et generelt ord som forhåpentligvis kan romme mye – og det å trøste, lede, gi av sitt eget, vise barmhjertighet.

Ei jeg gikk på Diakonihøyskolen med, fortalte om en dame som en gang hadde fått høre av en takknemlig menighetsbror at ”Du må ha en nådegave til å steike vafler!” Dama hadde ledd godt av dette, hun syntes det var ganske morsomt. Men helt på jordet var han vel ikke, han som sa dette? Hun hadde jo med dette utvilsomt en tjeneste i menigheten sin. Det å stadig stille opp med vaffelrøre og steiking, var ikke noe likegyldig eller lite. Det, og lignende ting, betyr noe for et menighetsfellesskap. Da viser man omsorg, og skaper et hjem for hverandre.

Når Paulus forklarer korinterne om nådegavene, avslutter han kapittelet med et godt, pedagogisk bilde. Han sammenligner menigheten med en kropp, hvor Kristus er hodet, og hvert eneste lem og kroppsdel har en funksjon som de andre – og som helheten – er avhengig av. Alle lemmene skal ha omsorg for hverandre. For når et lem lider, lider de andre med, som han sier.

Nådegavene er ikke noe vi skal ha et svermerisk forhold til, når vi omsider finner dem. Vi skal ikke dyrke dem som noe som er til for vår egen skyld, eller noe vi søker anerkjennelse for. Vi skal heller tenke praktisk, sette gaver og evner i omløp, til beste for Gud og andre mennesker. Dag Høyem, som har oversatt en nådegavetest til norsk, sier at han tror Paulus tenkte slik: ” La folk gjøre det de er best til”. Det er jeg enig i. Når man får gjøre noe man kan, noe man kjenner seg trukket mot, holder man mye lenger ut i tjenesten.  

Etter kapittelet om nådegaver, vier Paulus et helt kapittel til kjærligheten. Slik setter han det hele på sin rette plass. For uten kjærlighet er vårt strev ingenting.

Et sted knytter Paulus ordet nådegave til noe som ikke handler om vår tjeneste eller våre evner, enten de er gitt av Ånden eller er medfødte. Ordet nådegave brukes her om noe Gud fullstendig har gjort ferdig for oss, det viktigste av alt, som kommer av Jesu stedfortredende død på korset: ”Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.” (Rom. 6, 23). Evig liv – Guds nådegave til meg. Og alt jeg trenger å gjøre, er å bøye meg og ta i mot, i takk og glede.

Kjære Gud, hjelp oss å finne – hos oss selv og hos andre - de evnene vi er gitt, og bruke dem slik at vi gjør de oppgavene du har lagt ferdige. Hjelp oss å oppmuntre hverandre til dette, så lenge det er dag. Amen.