Å frykte Herren

Oppfordringen til å frykte Herren forekommer mange steder i Det gamle testamentet, ikke minst i Salomos ordspråk. I våre dager er dette et uttrykk som kan falle noen litt tungt for brystet. Lettere karikert tegnes det ofte et bilde av Gud som så mild, så rund i kantene at han nesten blir borte. Hvis Gudsbildet vårt er som en badeball vi kan leke med og etterpå la trille ut av bevisstheten, er vi på ville veier. Hvis vi ikke har noe å frykte fra Gud, er det altfor lett å vende seg bort fra han også. Vi tar ikke så gjerne frem aspektet av den allmektige Gud som rettmessig kan og skal dømme verden og menneskene, med de ord, gjerninger og sinnelag vi legger igjen etter oss. 

Den gamle syndsbekjennelsen avsluttes med ordene ”og gi meg å frykte og elske deg alene”. Som ung syntes jeg dette var vanskelige ord. Hvordan og hvorfor skulle jeg frykte en som jeg elsker – min Gud og far? Men det er ikke ordene det er noe i veien med. Det var min forståelse av dem som var utilstrekkelig og umoden. Jeg trengte undervisning om hva det innebærer å frykte Herren.

Den undervisningen har jeg funnet i Salomos ordspråk, hvor ”å frykte Herren” nevnes 11 ganger. Et sted sier han: ”Å frykte Herren er å hate det onde”. Jeg får lyst til å sette to streker under den setningen og printe den inn i hukommelsen. Det er så enkelt sagt, men det enkleste er da også det beste.

”Jeg hater hovmod og stolthet, den onde vei og all svikefull tale”, fortsetter han. Å frykte Herren settes i forbindelse med visdom, det å kjenne Gud. Når vi kjenner Guds vilje og bud, Guds ord til oss i Bibelen, og Jesus Kristus som er selve åpenbaringen av Guds ord – da har vi grunnlaget for å frykte Herren på en rett måte. Ikke som en slave som frykter en vilkårlig, uberegnelig og nådeløs herre. Men som barn som elsker sine foreldre og frykter å gjøre dem ondt.

Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap. Opphav til visdom. Et sikkert vern. En kilde til liv. Slik skriver Salomo i sin visdom. Hos Job finner jeg en klar parallell, der han sier: ”Så sa han til mennesket: Å frykte Herren, det er visdom, å vende seg bort fra det onde, det er forstand”. (Job 28,28).

Og Paulus, i sin visdom, oppfordrer oss: ”La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode”. (Rom 12, 9).

Vi er ikke bare kalt til å elske hverandre. Vi er også kalt til å ta avstand fra og avsky det onde, slik også Gud gjør. Legg merke til at vi skal avsky det onde, ikke de onde. Vi har ingen rett til å avsky menneskene som gjør ondt, hvor fristende og nærliggende det enn er for oss. Heller skal vi, om det står til oss, samle dem inn som villfarne sauer. Vi skal varsle om og irettesette det som er ondt, og peke på en bedre vei.  For han som er hyrden vår har omsorg for alle og sorg i hjertet over dem som vender seg bort fra han. Den sorgen og omsorgen kaller han oss til å dele, vi som skal være disiplene hans.

På veien inn i døden ble Jesus, vår herre og frelser, mishandlet, hånet og spottet. Også en av dem som ble korsfestet sammen med han spottet ham. Hos Lukas ser vi at den andre forbryteren viser oss, blodrødt og gyllent, hva det er å frykte Herren: ”Men den andre irettesatte ham og sa: ”Frykter du ikke Gud, enda du har den samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt”. Så sa han: ”Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike.” (Luk. 23, 40-42).

Da er det Jesus kommer med sitt tilsvar, de forløsende ordene, et av de vakreste stedene jeg vet om i Bibelen: ”Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis”. (Luk, 23, 43).

Jesus, du som er i ditt rike, og i vår virkelighet her på jorda – minn oss på dine ord og ditt liv. Lær oss å kjenne Guds vilje. Husk på oss nå i denne verden og i den kommende. Amen.

Emmaus-vandringen (Luk. 24, 13-35)

”Hva er det dere går og snakker så ivrig om?”

Det er Jesus selv som spør. Den fremmede medvandreren blir ikke gjenkjent av de to rådville og bedrøvede disiplene som er på vei til Emmaus, og som tror Mesteren er borte. Øynene deres er hindret i å se.

Fordi de ikke ser, får han muligheten til å lede dem inn på veien gjennom skriftene. I den 60 stadier lange vandringen, ca 11 km, legger han skriftene ut for dem og forklarer at Messias måtte lide og så gå inn til sin herlighet, slik det er profetert.

Han kunne ha åpnet øynene deres umiddelbart, gitt seg til kjenne. Men han ville at de skulle forstå at han er oppfyllelsen av profetiene, at han er Guds løfte. Derfor peker han på Moseloven, profetene og salmene, som igjen peker på han. På den måten utruster han dem til tjeneste, til å vandre videre med det gode budskapet. Han vil at de seinere skal kunne forklare og begrunne det til andre, nettopp i skriftene.

Når de er fremme, og han bryter brødet, gjenkjenner de han endelig. Og de sier til hverandre: ”Brant ikke hjertene i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?”

Slik kan også vi vite at vi har møtt Jesus, at vi har vandret med Jesus: Han får hjertene våre til å brenne. Han åpner skriftene for oss, åpner Ordet i Bibelen. Han, som er selve Ordet. Og han gjør det hellig for oss.

Måtte også våre øyne bli åpnet, når han gir oss sitt legeme og blod, i brøds og vins skikkelse i nattverden. For han er der, usynlig tilstede, og han gir oss det han har lovet. Tenk aldri at du ikke er verdig til å ta i mot, ikke verdig til å være en disippel. Vi er små og skrøpelige, hver eneste en. Men han kommer til oss, kaller oss ved navn og slår følge, med en kjærlighet som langt overgår det vi kan fatte.

Denne kjærligheten skinner også igjennom i misjonsbefalingen, der Jesus forteller oss – ja, oss, deg og meg – at vi skal gå ut og gjøre alle til disipler. Et oppdrag som hadde vært helt umulig og for tungt å bære, om det ikke hadde vært for hans nærvær og hans makt. Han som trøster oss i all vår undring, tvil og svakhet, sier: ”Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende”.

(Andakt holdt under pilegrimsvandring til Veikåker 15. juni 2014).

Frimodighet (Hebr. 4, 16)

Hverdagslige gjøremål kan glimte til som påminnere om troen vi står vi. Jeg svinger moppen over kontorgulvet på jobben. Når lyset etterpå faller inn over gulvet, ser jeg til min skuffelse at det ligger igjen støv og rusk. Og så jeg som syntes jeg gjorde en bra jobb! Så går jeg over med en kost og feiebrett, men fortsatt ligger det noe igjen. Det blir i grunnen aldri helt bra.

Det avslørende lyset fører tanken til Jesus. Ingenting er skjult for han. Han ser og vet alt. Selv når vi anstrenger oss for å gjøre det gode, ligger det noe urent igjen og peker på oss. Likevel, eller nettopp derfor, trenger vi frimodighet. Den ukjente forfatteren av Hebreerbrevet sier: ”La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.” (Hebr. 4, 16).

Når man skal holde en andakt, forkynne i en eller annen sammenheng, undervise, eller komme med et vitnesbyrd, kan det være lett å stoppe seg selv før man i det hele tatt har åpnet munnen. ”Hvem er jeg til å fortelle andre om Gud? Hvilken troverdighet har jeg som vitne?”

Følelsen av utilstrekkelighet og motløshet er reell og vi skal ta den på alvor. Men den er ikke fra Gud. Paulus sier i 2. Tim. 1, 7: ”For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs, vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom”. Derfor kan vi be Gud om at motløsheten ikke må få makt over oss. Hvorfor er det så viktig? Det er viktig for at vi ikke skal slutte å fortelle andre om Gud, selv om vi som mennesker føler at vi kommer til kort. Trekker vi oss og viker unna, har jo Guds motstander fått det slik han ville.

Vi trenger frimodighet i Herren. Ikke som en personlig egenskap i retning av å være frempå, men frimodighet som steg man tar i troen på sin frelser, i tillit og ikke minst i lydighet til Ham.

La oss derfor frimodig tre frem for nådens trone. Sammenhengen dette verset står i, handler om Jesus som øversteprest. Han kan lide med oss i vår svakhet, for han er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd.

Jesus kjenner til all vår svakhet, og likevel vil han ha noe med oss å gjøre. Likevel sender han oss ut, slik han gjorde med de første disiplene. Kanskje synes vi Ordet er for stort for vår munn. Vi vet ikke hvordan vi skal formidle det, og blir usikre og nølende. Men Jesus selv står ved siden av oss, og minner oss på sine løfter og sine bud.

Uansett om det lyset vi har, bare gir en beskjeden og blafrende flamme, skal vi tenne det på nytt og på nytt, og sette det i en stake. Hver av og en av oss lyser ikke for den store verden, men for noen få. Hvis vårt lys påminner noen om han som er verdens lys, og trekker dem til han, da står vi midt i hjertet av disippeloppdraget vårt. Kanskje uten at vi vet om det.

Der skal vi også be om kraft til å bli stående. For i Herren skal vi hente all vår frimodighet. Frimodigheten blir da en utrustning som Ånden gir oss, en utrustning vi trenger for å fullføre løpet her på jorda. Det løpet som vi vet er forskjellig for oss alle. Gud har oppgaver og gaver til hver og en. Ved å holde seg nær til Gud, hjelper han oss til å få øye på både nådegavene og de ferdiglagte gjerningene, og styrke til å gå inn i dem.

Jeg vet hvor lett det er å tenke: Jeg har ingenting å gi. Men Gud ser forbi våre begrensninger. Han har bruk for oss, og kaller oss til tjeneste. Tenn du det lille lyset du har, og gi aldri opp han som aldri gir opp deg.

Hjelp oss, Jesus, å være lydige mot deg, for lydigheten og frimodigheten går hånd i hånd. Vær du lyset som får vårt lys til å tennes, nå og i all evighet. Amen.