Mika 6, 6a + 8 - Det korte, klare svaret

”Hva skal jeg komme fram for Herren med når jeg bøyer meg for Gud i det høye? (…) Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud.”

Jeg hørte dette bibelstedet første gang da jeg fulgte med på TV-overføringen av kong Olavs begravelse. Biskop Andreas Aarflot prekte over nettopp disse ordene. Jeg har stadig kommet tilbake til dette skriftstedet. Det var en oppdagelse å høre, som når en lærer gir et enkelt og klargjørende svar på noe man har strevd med, og man tenker ”aha – sånn er det!”

Det er ord som det lyser av. For en rettesnor, for et banner å ha over livet sitt! Enkelt, og nesten poetisk. Jeg har lest at disse ordene sammenfatter alle profetenes lære om sann tro. At det er den mest konsise formuleringen av Guds vilje for sitt folk. For egen regning vil jeg føye til at det er mye samlet bibelsk sannhet i disse ordene, også i lys av det nye testamentet. Jeg synes jeg finner en parallell til Jesu berømte gylne regel, som oppsummerer loven og profetene, og til det dobbelte kjærlighetsbudet.

Å vandre ydmykt med Gud – innebærer å vandre med en som er med, men ikke synlig til stede. I hodet får jeg et bilde av Emmaus-vandrerne. De gikk et langt stykke og hadde en intens samtale med Jesus, uten å vite at det var Han. Dette var etter Jesu død og oppstandelse, og de kjente han ikke igjen før han brøt brødet. Men han åpnet skriftene for dem og fikk hjertene deres til å brenne. To viktige ting som vitner om at de hadde møtt Guds hellige.

Noen vil si at ”jeg vil også gjerne vandre med Gud, men jeg finner han ikke. Hvor er Gud i mitt liv?”

Til det vil jeg si: Søk Gud der han er å finne. Og Gud er å finne i sitt Ord, i Bibelen. Det er det levende ordet, det som den Hellige Ånd lyser på og gjør stort for oss. Gud er å finne i sakramentene – som i nattverden, hvor vi mottar Jesu legeme og blod, til fellesskap med vår Frelser og hverandre, og til soning for våre synder. Et mysterium, og samtidig noe helt håndgripelig. Gud er å finne der kristne samles i hans navn. Selv om hans menighet her på jorda er oppsplittet i utallige kirkesamfunn, og ingen av dem kan gjøre krav på å ha fullkomment forstått den hele og fulle sannhet. Måtte den nådige Gud forene oss i sin sannhet, og hjelpe oss til ikke å fare vill.

Gud er å finne hos den enkelte, som famlende og nølende begynner sin søken etter Gud. Mennesket som vender seg om, og legger livet sitt på himmelens dørstokk, med ordene ”Gud, vær meg synder nådig”. Der og da begynner vandringen, livet med Gud. Ydmykt, ja – men også tillitsfullt og fortrøstningsfullt.

Det livet må vi stadig søke å fornyes i, for at ikke veiene vi går skal føre bort fra Gud igjen. Vi trenger å holde det kristne åndedrettet og blodsirkulasjonen levende. Ellers visner vi. Kunnskap som ikke blir brukt, blir glemt over tid. Erfaringer vi ikke gjentar, blir etter hvert bare et fjernt minne. Muskler som ikke blir brukt, blir svekket. Og det går fort; noen dagers sykeleie, og muskelvevet har allerede begynt å svinne. Heldigvis går det greit å opparbeide muskler, når man kommer i bevegelse igjen.

Det er viktig at vi kommer oss på beina og opp og gå som kristne. At vi søker Guds nærhet og næring, daglig. Ikke som noe som skal gi oss enda mer tettpakkede timeplaner, men som en vandring hjem, med blikkets ankerfeste i Jesus. Du ser han, og han ser deg.

Kjære Gud. Takk for at du ved din sønn Jesus Kristus viste oss hva det er å gjøre rett, å vise trofast kjærlighet, og vandre ydmykt med sin Gud. Hjelp oss inn på din vei. Amen.