Mika 6, 6a + 8 - Det korte, klare svaret

”Hva skal jeg komme fram for Herren med når jeg bøyer meg for Gud i det høye? (…) Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud.”

Jeg hørte dette bibelstedet første gang da jeg fulgte med på TV-overføringen av kong Olavs begravelse. Biskop Andreas Aarflot prekte over nettopp disse ordene. Jeg har stadig kommet tilbake til dette skriftstedet. Det var en oppdagelse å høre, som når en lærer gir et enkelt og klargjørende svar på noe man har strevd med, og man tenker ”aha – sånn er det!”

Det er ord som det lyser av. For en rettesnor, for et banner å ha over livet sitt! Enkelt, og nesten poetisk. Jeg har lest at disse ordene sammenfatter alle profetenes lære om sann tro. At det er den mest konsise formuleringen av Guds vilje for sitt folk. For egen regning vil jeg føye til at det er mye samlet bibelsk sannhet i disse ordene, også i lys av det nye testamentet. Jeg synes jeg finner en parallell til Jesu berømte gylne regel, som oppsummerer loven og profetene, og til det dobbelte kjærlighetsbudet.

Å vandre ydmykt med Gud – innebærer å vandre med en som er med, men ikke synlig til stede. I hodet får jeg et bilde av Emmaus-vandrerne. De gikk et langt stykke og hadde en intens samtale med Jesus, uten å vite at det var Han. Dette var etter Jesu død og oppstandelse, og de kjente han ikke igjen før han brøt brødet. Men han åpnet skriftene for dem og fikk hjertene deres til å brenne. To viktige ting som vitner om at de hadde møtt Guds hellige.

Noen vil si at ”jeg vil også gjerne vandre med Gud, men jeg finner han ikke. Hvor er Gud i mitt liv?”

Til det vil jeg si: Søk Gud der han er å finne. Og Gud er å finne i sitt Ord, i Bibelen. Det er det levende ordet, det som den Hellige Ånd lyser på og gjør stort for oss. Gud er å finne i sakramentene – som i nattverden, hvor vi mottar Jesu legeme og blod, til fellesskap med vår Frelser og hverandre, og til soning for våre synder. Et mysterium, og samtidig noe helt håndgripelig. Gud er å finne der kristne samles i hans navn. Selv om hans menighet her på jorda er oppsplittet i utallige kirkesamfunn, og ingen av dem kan gjøre krav på å ha fullkomment forstått den hele og fulle sannhet. Måtte den nådige Gud forene oss i sin sannhet, og hjelpe oss til ikke å fare vill.

Gud er å finne hos den enkelte, som famlende og nølende begynner sin søken etter Gud. Mennesket som vender seg om, og legger livet sitt på himmelens dørstokk, med ordene ”Gud, vær meg synder nådig”. Der og da begynner vandringen, livet med Gud. Ydmykt, ja – men også tillitsfullt og fortrøstningsfullt.

Det livet må vi stadig søke å fornyes i, for at ikke veiene vi går skal føre bort fra Gud igjen. Vi trenger å holde det kristne åndedrettet og blodsirkulasjonen levende. Ellers visner vi. Kunnskap som ikke blir brukt, blir glemt over tid. Erfaringer vi ikke gjentar, blir etter hvert bare et fjernt minne. Muskler som ikke blir brukt, blir svekket. Og det går fort; noen dagers sykeleie, og muskelvevet har allerede begynt å svinne. Heldigvis går det greit å opparbeide muskler, når man kommer i bevegelse igjen.

Det er viktig at vi kommer oss på beina og opp og gå som kristne. At vi søker Guds nærhet og næring, daglig. Ikke som noe som skal gi oss enda mer tettpakkede timeplaner, men som en vandring hjem, med blikkets ankerfeste i Jesus. Du ser han, og han ser deg.

Kjære Gud. Takk for at du ved din sønn Jesus Kristus viste oss hva det er å gjøre rett, å vise trofast kjærlighet, og vandre ydmykt med sin Gud. Hjelp oss inn på din vei. Amen.

"Våk"

Jeg vil se på Jesu oppfordring, eller befaling, om å våke: Et sted bruker han et bilde, en lignelse, om tjenere som ikke vet når husherren vender tilbake. I mellomtiden må de våke og gjøre oppgavene de har blitt betrodd. Han bruker også et bilde av brudepiker. De vet ikke i hvilken time brudgommen kommer, derfor må de holde seg våkne og ha lampene klare, selv om det trekker ut. Jesus sier: ”Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!” (Mark. 13, 37)

Som barn leste jeg en del i Bibelen. Og som alle barn hadde jeg problemer med å forstå bildebruk og overført betydning. Jeg tok det meste jeg leste helt konkret. Dette med å våke, syntes jeg hørtes veldig slitsomt ut. Mente Jesus virkelig at vi ikke skulle hvile oss og sove? Mente han at vi nærmest skulle sitte eller stå i giv akt og vente på hans gjenkomst, med øyne som ikke blunker?

Som voksen har jeg skjønt at det mente Jesus ikke. Vi må ha hvile og søvn, ellers ville vi ikke duge stort til å våke i overført betydning heller. Det er den åndelige søvnen vi skal passe oss for. Å våke er ikke å farte fra den ene aktiviteten til den andre, selv om det skulle være i kristen sammenheng. Å våke er å holde seg nær til Gud, å søke Guds vilje. Og Guds vilje finner vi åpenbart i Bibelen, ved hans sønn Jesus Kristus, han som er selve åpenbaringen.

Å våke er å drikke av livets kilde. Å drikke av det vannet som Jesus vil gi, det vannet som Jesus sier at han er. Og å gi dette videre til andre. Å våke er å tjene Gud og vår neste med et villig sinn. Å våke er å komme tilbake til Gud, igjen og igjen, dag etter dag, enten det er med skyld og skam, eller med jubelsang.

I Getsemane hage møter disiplene Jesu befalende, eller kanskje bedende ”våk!” for siste gang, og da er det helt konkret. Det gjaldt de siste timene de hadde sammen i jordelivet. Han ville lukke dem inn i sin gru, sin bønn, sin ensomhet. Men disiplene klarte det ikke. De sovnet. Seinere, etter Jesu død og oppstandelse, og etter at de hadde fått Den hellige Ånd, ble resten av deres liv et vitnesbyrd om det å våke for Herren. Uten åndelig våkenhet, beredskap og tjenervilje, hadde de ikke kunnet spre det gode budskap videre slik de gjorde, i motgang og trengseltider.

Deres arv og deres oppdrag er nå vårt. Vi vet ikke når Jesus kommer tilbake. Kanskje skjer det ikke i vår levetid heller. Men hvert menneske har uansett bare rammen av sitt eget liv til å velge Herren. Når livssnoren klippes over, får vi ikke flere sjanser. Vi vet ikke om vår snor er lang eller kort. Vi vet ikke om den skal klippes brått over, eller slites langsomt over tid med forberedelse, og kanskje lidelse. Vi har livet her og nå – og det rikeste vi kan gjøre, er å legge det med alt vi er og har, i Herrens hender.

Å våke og be er to sider av samme sak. De to stedene i brevene Paulus sier ”våk” er det knyttet sammen med det å be.

La oss derfor be: Jesus, hjelp oss ved din Ånd å holde troen levende på jorda, i oss selv og hos dem vi når ut til, inntil vi en gang ser deg ansikt til ansikt. Amen.

Og tar vare på det

Salige er de som hører Guds ord
og tar vare på det. (Luk. 11, 28)

Så kommer andre dager

da all byrde passerer gjennom silen

med et sukk

som når jeg puster ut

og Ordet jeg puster inn

hviler i meg

Det er for stort

for nettet i silen

og det blir igjen

blir igjen

blir igjen

som lyden av en klokke

når den fyller hjertet

mellom hvert slag

       ***

Vår Gud han er så fast en borg

Vår Gud han er så fast en borg fra 1529 er ikke bare Martin Luthers mest kjente salme, det er verdens mest utbredte salme, oversatt til mer enn 180 språk. Blant mange hedersbetegnelser kalles salmen også for den kristne kirkes nasjonalsang. Den bygger på salme 46 i Bibelen. Særlig første og siste del av salme 46 er gjenkjennelig i teksten. Samtidig er det en nytestamentlig salme, der Jesus Kristus er seierherre, til vår redning og frelse.

Det er en kampsalme – slik den var for Luther og hans allierte under reformasjonen. Det er sagt at Martin Luther under reformasjonsstriden sang denne salmen hver morgen for åpne vinduer. Men den tegner også åndskampen i ditt og mitt liv i dag. Den blir aldri uaktuell.

I mine øyne er dette ikke minst en salme for de forfulgte kristne. De som lider for sin tro på en måte det er vanskelig for oss kristne i den frie verden å fullt ut ta inn over seg, og fatte. De som virkelig må ofre noe for å følge Jesus. Kanskje sitt eget liv.

Men er det en kampsalme, er det også en seierssalme. En salme som synger med et brus av triumf. For den allmektige Gud er med oss og berger oss fra den onde, fra motstanderen – djevelen. Vi kjemper ikke alene. Foran oss går Jesus Kristus. Han som Guds sverd kan bruke. Og sverdet, det er Guds ord.

De siste linjene lyder: ”Og om vårt liv de tar, og røver alt vi har, la fare hen, la gå! Mer kan de ikke få. Guds rike vi beholder.” Det er sterke ord. Og de får meg til å tenke på Paulus brev til Romerne, kap. 14, vers 7- 8: ”For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.”

For meg er det noe helt essensielt i de ordene. Jeg tenker både på salmelinjene og Paulus sine ord. Det ligger et kjernebudskap der, om helhjertet overgivelse til Gud. Ikke av tvang og ikke som offer. En overgivelse som legger livet på sin rette plass - foran Jesu føtter, i ly og i tillit. Verdens fyrste kan nok rive ned det vi har på denne siden, og det jordiske livet smuldrer hen. Men Guds rike vi beholder.

(Fra temagudstjeneste om Martin Luther i Glesne kapell nov. -13.)

Hagars navn på Gud - Du er en Gud som ser meg

(1 Mos. 16, 13)

Du ser kapersbusken

knele i ørkenvinden,

sanden i øynene,

tårenes tørst

Du hører bønnen

som jages

til stumhet

Hendene synker

ned mot den milde kilden,

bryter overflaten

blir et beger

og løfter opp

håpet som ånder

dypt under Guds blikk

     ***