Hender
det at du tenker på å gå til gudstjeneste, men så blir det aldri noe av? Det
kommer noe annet i veien. Det er alltid noe annet man kan gjøre. Morgenen og
formiddagen går så fort. Plutselig er det for sent å gå. Dessuten føles det
rart å dra dit, når man er der så sjelden. Du synes kanskje at du burde hatt en
grunn, en anledning til å komme.
I så fall er du ikke alene. Jeg tror mange tenker sånn. Jeg har vært der selv, i mange år. Det var ikke et bevisst valg, ikke en aktiv protest. Vanen med å gå i kirka en og annen søndag, ble gradvis og umerkelig lagt vekk. Like lydløst og langsomt som støvet som legger seg på Bibelen. For den åpnet jeg jo heller nesten aldri. Troen min fikk nesten ingen næring. Den var stuet bort i et bittelite hjørne av livet.
I så fall er du ikke alene. Jeg tror mange tenker sånn. Jeg har vært der selv, i mange år. Det var ikke et bevisst valg, ikke en aktiv protest. Vanen med å gå i kirka en og annen søndag, ble gradvis og umerkelig lagt vekk. Like lydløst og langsomt som støvet som legger seg på Bibelen. For den åpnet jeg jo heller nesten aldri. Troen min fikk nesten ingen næring. Den var stuet bort i et bittelite hjørne av livet.
For
meg begynte veien tilbake med å begynne å gå i kirka igjen. Det var
forresten ikke en vei tilbake, heller en vei frem, til en
fornyet og levende tro. Samtidig forstår jeg at veien ikke er lik for
alle. Men jeg tror det er en fordel for alle å finne et sted man har fellesskap
med andre troende. Et sted som har gudstjenester, som gir påfyll og
næring til troen.
Det er ikke Den norske kirke som er mitt anliggende, min sak
- men kun det at mennesker skal ta imot Jesus som Herre og frelser.
Man kan finne hjem i andre kristne trossamfunn.
Jeg finner mye å beundre både ved lære og levd liv hos
andre kristne, f.eks. i Frelsesarmeen, hos metodistene, pinsevennene,
katolikkene. Jeg er slett ikke enig i alt Dnk og dens biskoper står
for og uttaler seg om. Spesielt ikke siden jeg holder
på et nokså tradisjonelt bibelsyn selv. Dnk har mange feil og
mangler. Jeg ser det. Men det har jeg også, og jeg ser det også. Og jeg
vet ikke hvor jeg ellers skulle gått.
Så her
er jeg, og søker stadig å dyppe troen i fornyelsens bad -
rensende og livgivende. For det har jeg lært, at det er en prosess
som aldri slutter. På samme måte som man ikke kan drikke seg utørst èn gang for
alle. Hver dag drikker vi vann. Jesus sa at han er livets vann. Han sier:
"Det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og
gir evig liv." (Joh. 4,14)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar