De to veier

Matt. 7, 13-14: "Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den."

 

Fortapelsens mulighet er ikke noe vi hører ofte om i våre dagers forkynnelse. Det er ikke populært å snakke om.

Men Jesus snakker om det. Han snakker om at det er to utganger, to veier, og han setter oss på valg – et avgjørende valg, et livsviktig valg.

I våre dager finnes det prester og andre forkynnere som avviser fortapelsen. De tror ikke på de to veiene. De trekker den behagelige og nåtids-vennlige slutningen at en god Gud ikke kan stenge porten for noen.

Jeg skjønner ikke at de tør. Hvordan tør de å tilsidesette Jesu egne ord i Bibelen? Hvorfor advarer Jesus så sterkt mot fortapelsen, mot helvetet, hvis denne muligheten ikke finnes? Og hvorfor var Jesu forsoningsoffer og død på korset nødvendig, hvis alle likevel skulle bli frelst?

Mange av Jesu ord kan virke krasse, anstøtelige. Vi rystes av det han faktisk sier. Det er ikke ord som drypper av honning. Men det er ord til å stole på. Det er ord å bygge livet sitt på. Da bygger man på fast grunn, fremfor å føye seg etter samtidens skiftende luner, med trangen til å forkaste alt vi ikke synes høres passende ut.

Det vanskeligste med bibelstedet, synes jeg er dette med de ”få”, og de ”mange”. Hvordan kan Jesus si at det er få som finner den smale vei? I Johannes Åpenbaring hører vi jo om en flokk, en skare, så stor at ingen kan telle dem. Jesus sier også om seg selv at ”Menneskesønnen er kommet for å gi sitt liv som løsepenge for mange”. Og han sier at ”I min fars hus er det mange rom.” Det er et tydelig og vakkert trøsteord. Og Jesu ord er aldri tom trøst. Jesu ord er til å stole på.

Så er det nok likevel slik, at de som setter sin lit til Jesus, er færre enn de som forkaster han. Ordet om at porten er trang og veien er smal, forteller at det koster noe å følge etter Jesus. Det koster oss dette; å bøye viljen vår under Guds vilje. Det har vi vanskelig for å gjøre, med vår menneskelige natur. Det er en kamp vi må kjempe, kanskje daglig. Vi er egenrådige og vil gå våre egne veier. Særlig de som ser brede og lette ut. De som mange slår inn på.

Den veien som heter Jesus, kan være lett å overse, lett å velge bort. For noen vil den fortone seg som en bakevje. Den blir fort overdøvet her i verden. Den frister ikke med tom nytelse, med uforpliktende dyrkelse av eget liv. Den kan virke unnselig på avstand, kanskje gammeldags. Og neonbelyst er den ikke.

Men langs hele strekningen finner vi lykter. Disse lyktene er Guds eget ord i Bibelen. Det er sant lys, sann rettesnor inn i enhver tid – også vår.

Jesus er samtidig veien og veiviseren. Han hjelper oss frem, og lar oss få oppleve – om så bare i glimt – rikdommen som skjuler seg i denne vandringen. Salige er de som finner Han, for de finner hjem, til Guds evige armer. Det som vi her nede får en forsmak på, og en gang skal erfare fullt ut.