(Luk. 15, 11-32)
Den
bortkomne sønnen trodde friheten var et annet sted. Han trodde det gode liv
handlet om å leve uten regler, bud og begrensninger. Å leve i luksus,
vilt og skjødesløst. Faren og det daglige, trivielle arbeidet på gården
var et bånd han hadde løst seg fra. Han trodde neppe han skulle tilbake.
En stund kunne han leve sånn. Så lenge pengene rakk, så lenge det var medgangstider. Han måtte nå bunnen før han endret tankesett. Han sitter der i ruinene av livet sitt og gjør en smertefull erkjennelse. Det er noe av det interessante ved vendingen fortellingen tar: Han kom til seg selv. Det var ikke faren som oppsøkte han, eller sendte bud etter han. Fra han dro hjemmefra, var han på egenhånd. Faren prøvde aldri å overstyre viljen hans. Fra bunnen modnes det brått både en syndserkjennelse og en lengsel tilbake til farsgården og alt han hadde tilgang på, men som han ikke visste å verdsette.
Når han bryter opp, er det med stor ydmykhet. Han tenker at han skal ikke vende hjem som sønn, kun som en av tjenerne til faren, for noe mer har han ikke fortjent. Fra det øyeblikket vet han hvor han skal gå.
I denne fortellingen har vi lett for å hoppe for fort til det vidunderlige øyeblikket hvor faren får øye på sønnen langt borte og løper han i møte, med inderlig medfølelse og kjærlighet. Det er gripende, og det er det ekte bildet på den gode og tilgivende Gud. Det bildet rører ved hjertet og gir trøst og håp. Slik vil Gud også komme oss i møte!
Det vi fort glemmer, er bakgrunnen for hjemkomsten, omvendelsen til den bortkomne sønnen. Han kom til seg selv, han angret, han vendte ansiktet mot farsgården igjen, og bega seg på hjemvei.
Jeg kan kjenne meg igjen i den bortkomne sønnen på mange måter. Rett nok har jeg ikke sløst bort en formue i dårlig selskap. Og jeg mangler erfaring både med sult og grisepassing. Men jeg har vendt meg bort fra Gud og alt jeg hadde tilgang på i Kristus. Det var ikke bevisst, men det var en utvikling jeg lot skje. Jeg har også "kommet til meg selv", angret, og begitt meg på hjemveien igjen. Tørst etter å drikke mer av livets kilde, som er Kristus.
Den farsgården jeg vender ansiktet mot, er Gudsriket. Her på jorda kan vi erfare noe av det stykkevis og delt. En gang skal vi få oppleve det fullt ut. Han som elsker hver og en av oss, venter på at vi skal se at veien hjem gir liv. Slik at vi her og nå kan vandre i gjerningene han har lagt ferdige for oss (Ef. 2, 10). For der er friheten. Der er livet!
En stund kunne han leve sånn. Så lenge pengene rakk, så lenge det var medgangstider. Han måtte nå bunnen før han endret tankesett. Han sitter der i ruinene av livet sitt og gjør en smertefull erkjennelse. Det er noe av det interessante ved vendingen fortellingen tar: Han kom til seg selv. Det var ikke faren som oppsøkte han, eller sendte bud etter han. Fra han dro hjemmefra, var han på egenhånd. Faren prøvde aldri å overstyre viljen hans. Fra bunnen modnes det brått både en syndserkjennelse og en lengsel tilbake til farsgården og alt han hadde tilgang på, men som han ikke visste å verdsette.
Når han bryter opp, er det med stor ydmykhet. Han tenker at han skal ikke vende hjem som sønn, kun som en av tjenerne til faren, for noe mer har han ikke fortjent. Fra det øyeblikket vet han hvor han skal gå.
I denne fortellingen har vi lett for å hoppe for fort til det vidunderlige øyeblikket hvor faren får øye på sønnen langt borte og løper han i møte, med inderlig medfølelse og kjærlighet. Det er gripende, og det er det ekte bildet på den gode og tilgivende Gud. Det bildet rører ved hjertet og gir trøst og håp. Slik vil Gud også komme oss i møte!
Det vi fort glemmer, er bakgrunnen for hjemkomsten, omvendelsen til den bortkomne sønnen. Han kom til seg selv, han angret, han vendte ansiktet mot farsgården igjen, og bega seg på hjemvei.
Jeg kan kjenne meg igjen i den bortkomne sønnen på mange måter. Rett nok har jeg ikke sløst bort en formue i dårlig selskap. Og jeg mangler erfaring både med sult og grisepassing. Men jeg har vendt meg bort fra Gud og alt jeg hadde tilgang på i Kristus. Det var ikke bevisst, men det var en utvikling jeg lot skje. Jeg har også "kommet til meg selv", angret, og begitt meg på hjemveien igjen. Tørst etter å drikke mer av livets kilde, som er Kristus.
Den farsgården jeg vender ansiktet mot, er Gudsriket. Her på jorda kan vi erfare noe av det stykkevis og delt. En gang skal vi få oppleve det fullt ut. Han som elsker hver og en av oss, venter på at vi skal se at veien hjem gir liv. Slik at vi her og nå kan vandre i gjerningene han har lagt ferdige for oss (Ef. 2, 10). For der er friheten. Der er livet!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar