(Denne prekenen ble holdt under kveldsgudstjeneste med tema bønn, som diakoniutvalget hadde i Veikåker kapell sept. -13).
Det kan være
lett å tenke smått om bønn. En forbønnstjeneste er en usynlig oppgave. Det er
lønnkammer-tjeneste. Ingen kan vite om det er gjort. Man kan ikke rapportere om
det i en årsmelding: ”Diakoniutvalget har bedt”. Eller – kanskje man kan det?
Men man kan neppe føye til at ”alle vi ba for ble friske, glade og lykkelige.
Og frelst!” Det er jo ikke sånn virkeligheten er.
Bønnen
legger seg ikke som antirynkekrem rundt tilværelsen og glatter ut alle
vanskeligheter… Men når vi ber, er Guds Ånd virkelig nær oss – som rein luft å
puste inn. Enten vi føler det eller ikke, for det avhenger ikke av følelser og
stemninger, eller ytre manifestasjoner. Lar vi det sanne Lyset seire i livene
våre, så er Han der. Alle dager inntil verdens ende.
Dem vi ber
for, legger vi virkelig i Guds hender. Vi ber Guds Ånd følge dem – den ånd som
trøster, rettleder og kaller til nærhet med Gud. Hvis det er èn ting jeg er
helt sikker på, så er det at Gud vil at vi skal leve nær ham! Og hvis det er
noe jeg er sikker på at skjer når vi ber, så er det at Gud bygger sitt rike,
sin menighet her på jorda – med oss høyst feilbarlige mennesker.
Av og til
tenker jeg på alle de som har gått foran og som nå er borte, de som har vært
forbedere. Både i vår menighet og andre steder. Jeg tenker på bønnebærere jeg
selv har hatt og har - de jeg vet om, og de jeg ikke vet om - med en respekt og
takknemlighet som bare blir dypere. Jeg tenker at bønnene deres lever videre i Guds hjerte. For Gud er
ikke en Gud for døde, men for levende. (Luk. 20, 38). Bønnene som er bedt, er
ikke bortkasta, eller borte. De har fortsatt sin kraft. Og en gang når vi er borte fra jordelivet, vil våre
bønner fortsatt omkranse dem vi har bedt for.
Det er ikke smått.
I Joh. Åp. kap.
5 er det et vakkert bilde: ”Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av
røkelse, det er de helliges bønner”. (De hellige er alle de som har trodd
Herren Jesus Kristus). Dette bildet forteller meg at bønnen stiger opp til Gud
som et velduftende offer. Og Gud tar vare på det. I skåler av gull.
Om vi i
jordelivet ikke opplever at vi får de store svarene, betyr ikke det at bønnene
ikke er hørt. Og kanskje vi er en del av noens bønnesvar – noen som har
bedt om at det må komme noen etter dem som fortsetter arbeidet. At troen må
bæres videre på jorda.
2 Jesus-ord
om bønn: I Matt. 6,6 sier Jesus: ”Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt
og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i
det skjulte, skal lønne deg.” Matt. 18,20: ”For hvor to eller tre er samlet i
mitt navn, der er jeg midt iblant dem.”
Her ser vi
at Jesus både viser oss til alene-bønnen, og til det å samles og be i Jesu
navn. Begge deler er verdifullt.
I Matt. 7,
7-11 knyttes det et løfte til bønnen – det er dette kjente ”be, så skal dere
få” - jeg leser det siste verset: ”Når
selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke
da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!” Det står nesten det samme hos Lukas i kap. 11,
9-13, men hos Lukas presiseres det Den
hellige Ånd. ”Hvor mye mer skal ikke da Far i himmelen gi Den hellige ånd
til dem som ber ham!” For meg var det en aha-opplevelse å oppdage dette hos
Lukas. For jeg synes det er lettere å forstå, og tro løftet, hvis jeg kan tenke
at det er Den hellige ånd som er gaven.
Men vi kan
be om alt. Likevel er det ikke sånn at vi får alt som vi vil her på jorda, bare
vi ber. Selv om det er gode, fromme ting vi ber om, er det ikke alltid at det
gode skjer. Hvorfor er
det egentlig sånn?
Jeg har fire
hovedtanker om det. Det ene er: Jeg tror at synd, ulydighet mot Gud, usunne
bindinger til ett eller annet her på jorda, kan hindre bønnesvar og
velsignelser i livene våre. Det betyr ikke
at det er grunn til å tenke at ”det er min skyld at barnet mitt ble sykt” eller
lignende. En slik skyldfølelse har ingen teologisk berettigelse. Om den
blindfødte, spurte disiplene: ”Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv
eller foreldrene, siden han ble født blind?” (Joh. 9,2). Men Jesus avviser
denne koblingen kontant. I alle helbredelsene Jesus gjør, viser han omsorg og
medynk med det plagede mennesket. Aldri sier han ”det er din egen skyld at du
lider av dette”.
Når jeg tror
at synd kan hindre bønnesvar, så handler det om – for å bruke et enkelt bilde –
at hvis man med livet sitt vender ryggen til Gud, så kan man ikke forvente å
oppleve så mye av Gud heller.
En annen
ting jeg tenker på når det gjelder bønnesvar, er at Gud rett og slett vet bedre
enn oss og det vi ber om. Han ser lengre enn oss. At noen av svarene forblir skjult
for oss, mens vi enda lever her på jorda. En gang vil vi forstå. I Jobs bok
står det: ”Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på
ham!” (Job, 35, 14)
En tredje
ting, er at det også finnes onde krefter her i verden. Synd og ondskap er ikke
Guds vilje. At Gud har en motstander, er lite kommunisert i nåtidens
forkynnelse. Djevelen vil vi visst helst ikke høre noe særlig om. Men
motstanderen blir ikke borte av å bli fortiet. Skulle vi ikke heller ta på oss
”Guds fulle rustning” som det står om i Efeserbrevet (kap.6), fremfor å late
som at det ikke er noen kamp. Dersom det var Guds vilje alt som skjedde, så
ville det vært paradis på jorda. Og det vet jo at det ikke er.
Jesus seiret
på korset en gang for alle, og har all makt i himmel og på jord. Samtidig har
de onde kreftene fortsatt sin tilmålte tid i verden. Men en gang skal Jesus
komme tilbake og holde dom. Han skal opprette det fullendte Gudsriket. En ny
himmel og en ny jord. Da skal det ikke lenger finnes sorg eller skrik eller smerte.
For det som før var, er borte, som det står om på slutten av Johannes
Åpenbaring.
Det fjerde
jeg tenker på, er at vi mennesker også er utsatt for hva vi kan kalle
tilfeldighetenes krefter. Jesus minner oss på at ”det regner over rettferdige
og urettferdige”, i Matt. 5, 46. Og det vil jeg si stemmer med erfaringen.
Så vet jeg
da, at det jeg fremfor alt kan stole på at bønnen gir - er Guds Hellige ånd med
på veien gjennom livet. Den ånd som lyser på Jesus Kristus. Den ånd som vil
lede oss frem til det evige livet. Det er
den største gaven vi kan få. Den uendelige gaven.
Tenk også
på, at Ånden kommer oss til hjelp i vår svakhet: ”For vi vet ikke hva vi skal
be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord,”
skriver Paulus i Rom. 8, 26.
Det
viktigste er ikke å bli ført utenom vanskelighetene – men å bli ført frelst
gjennom dem.
Bønn er
samfunn med Gud og overgivelse til Gud, så derfor:
”bær i gleden som i sorgen, alle ting til ham
i bønn”
– det er
ordene som avslutter salmen ”Hvilken venn vi har i Jesus”.
All takk til
Gud –
For seieren,
æren og makten tilhører deg,
Fader, Sønn
og hellig Ånd,
nå og alltid
og i evighet
Amen