De to veier

Matt. 7, 13-14: "Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den."

 

Fortapelsens mulighet er ikke noe vi hører ofte om i våre dagers forkynnelse. Det er ikke populært å snakke om.

Men Jesus snakker om det. Han snakker om at det er to utganger, to veier, og han setter oss på valg – et avgjørende valg, et livsviktig valg.

I våre dager finnes det prester og andre forkynnere som avviser fortapelsen. De tror ikke på de to veiene. De trekker den behagelige og nåtids-vennlige slutningen at en god Gud ikke kan stenge porten for noen.

Jeg skjønner ikke at de tør. Hvordan tør de å tilsidesette Jesu egne ord i Bibelen? Hvorfor advarer Jesus så sterkt mot fortapelsen, mot helvetet, hvis denne muligheten ikke finnes? Og hvorfor var Jesu forsoningsoffer og død på korset nødvendig, hvis alle likevel skulle bli frelst?

Mange av Jesu ord kan virke krasse, anstøtelige. Vi rystes av det han faktisk sier. Det er ikke ord som drypper av honning. Men det er ord til å stole på. Det er ord å bygge livet sitt på. Da bygger man på fast grunn, fremfor å føye seg etter samtidens skiftende luner, med trangen til å forkaste alt vi ikke synes høres passende ut.

Det vanskeligste med bibelstedet, synes jeg er dette med de ”få”, og de ”mange”. Hvordan kan Jesus si at det er få som finner den smale vei? I Johannes Åpenbaring hører vi jo om en flokk, en skare, så stor at ingen kan telle dem. Jesus sier også om seg selv at ”Menneskesønnen er kommet for å gi sitt liv som løsepenge for mange”. Og han sier at ”I min fars hus er det mange rom.” Det er et tydelig og vakkert trøsteord. Og Jesu ord er aldri tom trøst. Jesu ord er til å stole på.

Så er det nok likevel slik, at de som setter sin lit til Jesus, er færre enn de som forkaster han. Ordet om at porten er trang og veien er smal, forteller at det koster noe å følge etter Jesus. Det koster oss dette; å bøye viljen vår under Guds vilje. Det har vi vanskelig for å gjøre, med vår menneskelige natur. Det er en kamp vi må kjempe, kanskje daglig. Vi er egenrådige og vil gå våre egne veier. Særlig de som ser brede og lette ut. De som mange slår inn på.

Den veien som heter Jesus, kan være lett å overse, lett å velge bort. For noen vil den fortone seg som en bakevje. Den blir fort overdøvet her i verden. Den frister ikke med tom nytelse, med uforpliktende dyrkelse av eget liv. Den kan virke unnselig på avstand, kanskje gammeldags. Og neonbelyst er den ikke.

Men langs hele strekningen finner vi lykter. Disse lyktene er Guds eget ord i Bibelen. Det er sant lys, sann rettesnor inn i enhver tid – også vår.

Jesus er samtidig veien og veiviseren. Han hjelper oss frem, og lar oss få oppleve – om så bare i glimt – rikdommen som skjuler seg i denne vandringen. Salige er de som finner Han, for de finner hjem, til Guds evige armer. Det som vi her nede får en forsmak på, og en gang skal erfare fullt ut.

Sakkeus

(Luk. 19, 1-10)

Han ville se Jesus

men ikke over andres skuldre,

ikke i glippene mellom kapper

som snur seg vekk

fra den tunge klirringen

Håpet glir med salamandre

mellom greinene på morbærtreet

Lyset triller over blader

og fuglevinger

Lengselen våger et steg frem

mot kanten, svaier,

faller

ned ved Jesu føtter,

følger lysets vandring

i blikket og stemmen

som vender oppover

i treet og finner Sakkeus

Sakkeus finner

veien i vrimmelen

og tømmer grådigheten
ut av lommene og beltet

Gleden dytter dørene opp

og kneler for Ordet:

I dag er frelse kommet

til dette hus

        ***

Å komme til seg selv

(Luk. 15, 11-32)

Den bortkomne sønnen trodde friheten var et annet sted. Han trodde det gode liv handlet om å leve uten regler, bud og begrensninger. Å leve i luksus, vilt og skjødesløst. Faren og det daglige, trivielle arbeidet på gården var et bånd han hadde løst seg fra. Han trodde neppe han skulle tilbake.

En stund kunne han leve sånn. Så lenge pengene rakk, så lenge det var medgangstider. Han måtte nå bunnen før han endret tankesett. Han sitter der i ruinene av livet sitt og gjør en smertefull erkjennelse. Det er noe av det interessante ved vendingen fortellingen tar: Han kom til seg selv. Det var ikke faren som oppsøkte han, eller sendte bud etter han. Fra han dro hjemmefra, var han på egenhånd. Faren prøvde aldri å overstyre viljen hans. Fra bunnen modnes det brått både en syndserkjennelse og en lengsel tilbake til farsgården og alt han hadde tilgang på, men som han ikke visste å verdsette.

Når han bryter opp, er det med stor ydmykhet. Han tenker at han skal ikke vende hjem som sønn, kun som en av tjenerne til faren, for noe mer har han ikke fortjent. Fra det øyeblikket vet han hvor han skal gå.

I denne fortellingen har vi lett for å hoppe for fort til det vidunderlige øyeblikket hvor faren får øye på sønnen langt borte og løper han i møte, med inderlig medfølelse og kjærlighet. Det er gripende, og det er det ekte bildet på den gode og tilgivende Gud. Det bildet rører ved hjertet og gir trøst og håp. Slik vil Gud også komme oss i møte!

Det vi fort glemmer, er bakgrunnen for hjemkomsten, omvendelsen til den bortkomne sønnen. Han kom til seg selv, han angret, han vendte ansiktet mot farsgården igjen, og bega seg på hjemvei.

Jeg kan kjenne meg igjen i den bortkomne sønnen på mange måter. Rett nok har jeg ikke sløst bort en formue i dårlig selskap. Og jeg mangler erfaring både med sult og grisepassing. Men jeg har vendt meg bort fra Gud og alt jeg hadde tilgang på i Kristus. Det var ikke bevisst, men det var en utvikling jeg lot skje. Jeg har også "kommet til meg selv", angret, og begitt meg på hjemveien igjen. Tørst etter å drikke mer av livets kilde, som er Kristus.

Den farsgården jeg vender ansiktet mot, er Gudsriket. Her på jorda kan vi erfare noe av det stykkevis og delt. En gang skal vi få oppleve det fullt ut. Han som elsker hver og en av oss, venter på at vi skal se at veien hjem gir liv. Slik at vi her og nå kan vandre i gjerningene han har lagt ferdige for oss (Ef. 2, 10). For der er friheten. Der er livet!

Stefanus

(Apg. 6, 8 – 7,60)

I munnen din

ligger ordene klare

av lyset fra Gud,

av Ånden som puster

gjennom deg

Stemmen din

løfter sannheten

med begge hender

mot himmelen,

knærne møter jordas

mildhet, de støyende skyggene

til dem som knytter hendene

rundt steiner

I ansiktet ditt ser de

en engels ferd

men holder seg for ørene

Du ber

og lufta bærer

lyden av steiner

Du ser

Herren, den levende,

porten du vitnet om

åpen

Blodet på kappen din

renner i sømmer

av tilgivelse

Ordet reiser seg

fra dødens steiner

   ***

(Dette diktet har stått på trykk i Magasinet Stefanus (Stefanusalliansens blad) nr. 5/2012)

En kirkegjenger vender tilbake

Hender det at du tenker på å gå til gudstjeneste, men så blir det aldri noe av? Det kommer noe annet i veien. Det er alltid noe annet man kan gjøre. Morgenen og formiddagen går så fort. Plutselig er det for sent å gå. Dessuten føles det rart å dra dit, når man er der så sjelden. Du synes kanskje at du burde hatt en grunn, en anledning til å komme.

I så fall er du ikke alene. Jeg tror mange tenker sånn. Jeg har vært der selv, i mange år. Det var ikke et bevisst valg, ikke en aktiv protest. Vanen med å gå i kirka en og annen søndag, ble gradvis og umerkelig lagt vekk. Like lydløst og langsomt som støvet som legger seg på Bibelen. For den åpnet jeg jo heller nesten aldri. Troen min fikk nesten ingen næring. Den var stuet bort i et bittelite hjørne av livet.

For meg begynte veien tilbake med å begynne å gå i kirka igjen. Det var forresten ikke en vei tilbake, heller en vei frem, til en fornyet og levende tro. Samtidig forstår jeg at veien ikke er lik for alle. Men jeg tror det er en fordel for alle å finne et sted man har fellesskap med andre troende. Et sted som har gudstjenester, som gir påfyll og næring til troen.

Det er ikke Den norske kirke som er mitt anliggende, min sak - men kun det at mennesker skal ta imot Jesus som Herre og frelser. Man kan finne hjem i andre kristne trossamfunn. Jeg finner mye å beundre både ved lære og levd liv hos andre kristne, f.eks. i Frelsesarmeen, hos metodistene, pinsevennene, katolikkene. Jeg er slett ikke enig i alt Dnk og dens biskoper står for og uttaler seg om. Spesielt ikke siden jeg holder på et nokså tradisjonelt bibelsyn selv. Dnk har mange feil og mangler. Jeg ser det. Men det har jeg også, og jeg ser det også. Og jeg vet ikke hvor jeg ellers skulle gått.

Så her er jeg, og søker stadig å dyppe troen i fornyelsens bad - rensende og livgivende. For det har jeg lært, at det er en prosess som aldri slutter. På samme måte som man ikke kan drikke seg utørst èn gang for alle. Hver dag drikker vi vann. Jesus sa at han er livets vann. Han sier: "Det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv." (Joh. 4,14)

Den kilden vil jeg drikke av. Den kilden vil jeg finne hvile ved. Han har gjort alt ferdig. Ordet stiger fra Bibelens blader og blir levende: Kom! (Åp. 22,17)

Om bønn

(Denne prekenen ble holdt under kveldsgudstjeneste med tema bønn, som diakoniutvalget hadde i Veikåker kapell sept. -13).

Det kan være lett å tenke smått om bønn. En forbønnstjeneste er en usynlig oppgave. Det er lønnkammer-tjeneste. Ingen kan vite om det er gjort. Man kan ikke rapportere om det i en årsmelding: ”Diakoniutvalget har bedt”. Eller – kanskje man kan det? Men man kan neppe føye til at ”alle vi ba for ble friske, glade og lykkelige. Og frelst!” Det er jo ikke sånn virkeligheten er.

Bønnen legger seg ikke som antirynkekrem rundt tilværelsen og glatter ut alle vanskeligheter… Men når vi ber, er Guds Ånd virkelig nær oss – som rein luft å puste inn. Enten vi føler det eller ikke, for det avhenger ikke av følelser og stemninger, eller ytre manifestasjoner. Lar vi det sanne Lyset seire i livene våre, så er Han der. Alle dager inntil verdens ende.

Dem vi ber for, legger vi virkelig i Guds hender. Vi ber Guds Ånd følge dem – den ånd som trøster, rettleder og kaller til nærhet med Gud. Hvis det er èn ting jeg er helt sikker på, så er det at Gud vil at vi skal leve nær ham! Og hvis det er noe jeg er sikker på at skjer når vi ber, så er det at Gud bygger sitt rike, sin menighet her på jorda – med oss høyst feilbarlige mennesker.

Av og til tenker jeg på alle de som har gått foran og som nå er borte, de som har vært forbedere. Både i vår menighet og andre steder. Jeg tenker på bønnebærere jeg selv har hatt og har - de jeg vet om, og de jeg ikke vet om - med en respekt og takknemlighet som bare blir dypere. Jeg tenker at bønnene deres lever videre i Guds hjerte. For Gud er ikke en Gud for døde, men for levende. (Luk. 20, 38). Bønnene som er bedt, er ikke bortkasta, eller borte. De har fortsatt sin kraft. Og en gang når vi er borte fra jordelivet, vil våre bønner fortsatt omkranse dem vi har bedt for.

Det er ikke smått.

I Joh. Åp. kap. 5 er det et vakkert bilde: ”Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner”. (De hellige er alle de som har trodd Herren Jesus Kristus). Dette bildet forteller meg at bønnen stiger opp til Gud som et velduftende offer. Og Gud tar vare på det. I skåler av gull.

Om vi i jordelivet ikke opplever at vi får de store svarene, betyr ikke det at bønnene ikke er hørt. Og kanskje vi er en del av noens bønnesvar – noen som har bedt om at det må komme noen etter dem som fortsetter arbeidet. At troen må bæres videre på jorda.

2 Jesus-ord om bønn: I Matt. 6,6 sier Jesus: ”Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.” Matt. 18,20: ”For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.”

Her ser vi at Jesus både viser oss til alene-bønnen, og til det å samles og be i Jesu navn. Begge deler er verdifullt.

I Matt. 7, 7-11 knyttes det et løfte til bønnen – det er dette kjente ”be, så skal dere få” -  jeg leser det siste verset: ”Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!” Det står nesten det samme hos Lukas i kap. 11, 9-13, men hos Lukas presiseres det Den hellige Ånd. ”Hvor mye mer skal ikke da Far i himmelen gi Den hellige ånd til dem som ber ham!” For meg var det en aha-opplevelse å oppdage dette hos Lukas. For jeg synes det er lettere å forstå, og tro løftet, hvis jeg kan tenke at det er Den hellige ånd som er gaven.

Men vi kan be om alt. Likevel er det ikke sånn at vi får alt som vi vil her på jorda, bare vi ber. Selv om det er gode, fromme ting vi ber om, er det ikke alltid at det gode skjer. Hvorfor er det egentlig sånn?

Jeg har fire hovedtanker om det. Det ene er: Jeg tror at synd, ulydighet mot Gud, usunne bindinger til ett eller annet her på jorda, kan hindre bønnesvar og velsignelser i livene våre. Det betyr ikke at det er grunn til å tenke at ”det er min skyld at barnet mitt ble sykt” eller lignende. En slik skyldfølelse har ingen teologisk berettigelse. Om den blindfødte, spurte disiplene: ”Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller foreldrene, siden han ble født blind?” (Joh. 9,2). Men Jesus avviser denne koblingen kontant. I alle helbredelsene Jesus gjør, viser han omsorg og medynk med det plagede mennesket. Aldri sier han ”det er din egen skyld at du lider av dette”.

Når jeg tror at synd kan hindre bønnesvar, så handler det om – for å bruke et enkelt bilde – at hvis man med livet sitt vender ryggen til Gud, så kan man ikke forvente å oppleve så mye av Gud heller.

En annen ting jeg tenker på når det gjelder bønnesvar, er at Gud rett og slett vet bedre enn oss og det vi ber om. Han ser lengre enn oss. At noen av svarene forblir skjult for oss, mens vi enda lever her på jorda. En gang vil vi forstå. I Jobs bok står det: ”Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham!” (Job, 35, 14)

En tredje ting, er at det også finnes onde krefter her i verden. Synd og ondskap er ikke Guds vilje. At Gud har en motstander, er lite kommunisert i nåtidens forkynnelse. Djevelen vil vi visst helst ikke høre noe særlig om. Men motstanderen blir ikke borte av å bli fortiet. Skulle vi ikke heller ta på oss ”Guds fulle rustning” som det står om i Efeserbrevet (kap.6), fremfor å late som at det ikke er noen kamp. Dersom det var Guds vilje alt som skjedde, så ville det vært paradis på jorda. Og det vet jo at det ikke er.

Jesus seiret på korset en gang for alle, og har all makt i himmel og på jord. Samtidig har de onde kreftene fortsatt sin tilmålte tid i verden. Men en gang skal Jesus komme tilbake og holde dom. Han skal opprette det fullendte Gudsriket. En ny himmel og en ny jord. Da skal det ikke lenger finnes sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte, som det står om på slutten av Johannes Åpenbaring.

Det fjerde jeg tenker på, er at vi mennesker også er utsatt for hva vi kan kalle tilfeldighetenes krefter. Jesus minner oss på at ”det regner over rettferdige og urettferdige”, i Matt. 5, 46. Og det vil jeg si stemmer med erfaringen.

Så vet jeg da, at det jeg fremfor alt kan stole på at bønnen gir - er Guds Hellige ånd med på veien gjennom livet. Den ånd som lyser på Jesus Kristus. Den ånd som vil lede oss frem til det evige livet.  Det er den største gaven vi kan få. Den uendelige gaven.

Tenk også på, at Ånden kommer oss til hjelp i vår svakhet: ”For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord,” skriver Paulus i Rom. 8, 26.

Det viktigste er ikke å bli ført utenom vanskelighetene – men å bli ført frelst gjennom dem.

Bønn er samfunn med Gud og overgivelse til Gud, så derfor:

 ”bær i gleden som i sorgen, alle ting til ham i bønn”

– det er ordene som avslutter salmen ”Hvilken venn vi har i Jesus”.

All takk til Gud –

For seieren, æren og makten tilhører deg,

Fader, Sønn og hellig Ånd,

nå og alltid og i evighet

Amen