Høsten er stor, men arbeiderne få

 

«Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» (Matt. 9, 35-38)

Deretter kan vi lese at Jesus kaller til seg de tolv disiplene sine og gir dem makt til å drive ut urene ånder og helbrede all sykdom og plage. Og så får de noen reise-instrukser. I denne første misjonsrunden skal de kun gå til «de bortkomne sauene i Israels hus», altså sitt eget folkeslag.

Det var mektige gjerninger som de ved Jesu ord ble i stand til å gjøre. Dette skulle ikke bare være til trøst og hjelp for folket, men også til vitnesbyrd: Himmelriket er kommet nær!

De var i første omgang bare tolv, og disse forble de nærmeste disiplene, de utvalgte. Samtidig ber Jesus dem om å be høstens herre, altså Gud, om å sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans. De trengte å bli flere, og slik ble det etter hvert. Hos Lukas får vi høre om syttito som blir utsendt på et seinere tidspunkt.

Den indre kretsen gikk altså den første runden, og gjennom dem skjedde store ting – fordi de hadde fått kraft av Jesus, sendt av Gud.

Et godt budskap kan man trygt si at de gikk med, og likevel var det ikke ufarlig. Jesus forbereder dem også på at forfølgelser vil komme, og at det vil koste å være en disippel.

Siden har det blitt utsendt utallige menn og kvinner – unge, voksne og eldre, i tjeneste for Herren. Noe av dette kan vi lese om i Apostlenes gjerninger. Men det stopper ikke der. Gjennom århundrene slutter utallige mennesker seg til den kristne troen, og noen reiser langt for å gi den videre. I vår egen tid og i den fortid vi har mest oversikt over, ser vi at det oftest er gjennom misjonsorganisasjoner at mennesker blir utsendt til tjeneste.

Som regel må de klare seg uten de helt spesielle nådegavene som Jesus ga de første disiplene – som å drive ut ånder, helbrede sykdom eller vekke opp døde. Men de får med seg nyttig bakgrunn gjennom utdannelse, språkopplæring, og ikke minst ved at Gud selv utruster og følger dem han kaller.

Vi kan be om at Gud fortsetter å kalle og sende ut arbeidere, både til og fra nord, sør, øst og vest. Det kallet gjelder oss selv også. For også her til lands finnes det mange mennesker som ikke har hørt det gode budskapet om Jesus. Noen har hørt, men misforstått viktige ting, som gjør at de forkaster budskapet. Noen har fått med seg en hard og uforsonlig kristendom i oppveksten. Andre igjen har med seg en oppfatning av at kristne er helt konturløse og ikke står fast på noe. Det kan gjøre at de vender seg bort fra kristen tro.

Derfor trenger vi å be Gud om å gi både visdom og hjertevarme til alle som går med evangeliet i en eller annen sammenheng. Jeg tror det er viktig at de (og vi) har evnen til å fare varsomt med mennesker, og samtidig være tydelig og trofast mot Guds ord.

Så er det sånn at Guds ord blir tolket og vektlagt forskjellig av ulike mennesker. Det kan være forvirrende. Men vi kan prøve å se om det er Gud som blir opphøyd i det som blir sagt og gjort, eller om mennesket stiller seg selv i glansen.

Det er en god disippelgjerning å rette fokuset mot sentrum – bort fra seg selv og mot Mesteren vår, Jesus Kristus. Han er folkenes lys, frelse og vern. Han viser veien til Himmelriket.

Den barmhjertige samaritan (Luk. 10, 25-37)

Tenk at det var en samaritan som ble forbildet i lignelsen til Jesus! Det var et dypt motsetningsforhold mellom jøder og samaritaner. De skulle ikke omgås hverandre. Jesus lar en samaritan få helterollen, mens rettroende prester og levitter blir plassert i en lite fordelaktig rolle – de går rett forbi en som ligger hardt skadd. Her blir all selvgodhet og selvrettferdighet utfordret under Guds blikk.

Veien mellom Jerusalem og Jeriko var øde, og en del av strekningen gikk igjennom en trang dal, der røvere ofte holdt til. Sikkert fristende for den reisende å haste frem uten å se til verken høyre eller venstre. Hvis man stopper ved en som er angrepet av onde mennesker, blir man kanskje selv utsatt for angrep. Desto sterkere skinner samaritanens gjerninger.

Han risikerte noe, og det kostet ham noe, men det stoppet ham ikke i å hjelpe en fremmed. Under Guds blikk fikk han velvilje, for han gjorde det som var rett og viste barmhjertighet.

La oss så rette søkelyset på den som ble skadd. Det står at han falt i hendene på røvere. Han ble et uskyldig offer. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Hvem opplever dette i dag, og hva har det å gjøre med de forfulgtes situasjon?

Utallige mennesker har opplevd angrep eller overfall, i mange ulike situasjoner. Blind vold, kan vi høre om, som rammer tilfeldige personer som er på feil sted til feil tid. Eller det kan være brutale ran. Eller voldtekter.

Noen angrep er spesielt rettet mot mennesker som har «feil tro». Flere religiøse grupper er utsatt, men globalt sett er det kristne som er mest rammet. Mange steder lever de utrygt, enten de er åpne kristne eller skjuler troen.

Hvordan arter forfølgelsen seg? Noen eksempler fra forskjellige land er motarbeidelse fra myndighetene, som ikke tillater at man utbedrer eller bygger nye kirker. Eller man får ikke ta høyere utdanning, og er utelukket fra en rekke jobber. Man kan være ekskludert fra å få nødhjelp. Bønn og fellesskap i huskirker kan føre til fengsling og bortføringer. Det kan være livsfarlig å eie en bibel. Det kan også være trakassering og vold fra nabolaget eller omreisende mobber.

Så finnes det heldigvis noen som hjelper. Det kan være alt fra en god nabo – en med mot, til politikere og advokater som tar på seg saker til tross for at de blir truet på livet. Og det kan være organisasjoner som løfter frem brudd på trosfrihet og menneskerettigheter og bringer det ut til offentligheten, ut til oss, så vi kan høre og se og engasjere oss.

Stefanusalliansen er en slik organisasjon, og de samarbeider med lokale hjelpere og organisasjoner i forskjellige land og bidrar til at mange får grunnleggende hjelp og støtte.

Jeg vil dele med dere en historie som var dramatisk, men som viser at dialog noen ganger kan føre frem. Den er fortalt av en pastor i Kamerun, Robert Goyek.

Pastoren er styreleder i Procmura, en organisasjon som Stefanusalliansen støtter. De jobber med interreligiøs dialog og fredsbyggende arbeid i flere land i Afrika. Nord i Kamerun har Goyek opplevd både terror og en radikalisering av vanlige mennesker. Han tar krevende samtaler for å møte det religiøse hatet. Pastoren forteller til Johannes Morken i Stefanus:

«En muslimsk ung mann, Ali, kom i kontakt med unge kristne i et kor fra en luthersk kirke i nabobyen. Han lyttet til noen av prekenene til pastoren. Etter grundige refleksjoner tok Ali avgjørelsen: Han ville bli en kristen.

Da faren fikk vite at sønnen var blitt kristen, ba han Ali komme tilbake til islam. Men Ali svarte: ‘Jeg har lyttet til budskapet om Jesus Messias. Jeg er overbevist og har tatt valget. Jeg kan ikke komme tilbake til den islamske troen.’

Faren ble sint og slo sønnen så hardt at livet var i fare: ‘Du er ikke lenger sønnen vår, du mister alle rettigheter i familien. Hvor vi enn finner deg, skal du vite at du vil bli drept fordi du er en vantro.’

Den unge mannen flyktet til en landsby langt fra familien. Pastoren dro for å møte Ali, som fastholdt at han ville være kristen, til tross for truslene. Pastoren tok vare på Ali for å verne livet hans.

Pastoren sier: En dag møtte jeg faren til Ali og noen andre fra det muslimske samfunnet. Jeg snakket mye med dem, spesielt med faren. Jeg forklarte ham om trosfrihet, om retten til å velge religion. Jeg forklarte at profeten Muhammed anerkjente Jesus som en profet fra den høyeste Gud. Jeg sa: ‘Dersom du dreper sønnen din, gjør du et lovbrudd og vil bli fengslet!’

Etter mange samtaler bestemte faren seg: De ville ikke skade eller drepe den unge mannen. Men faren ba Ali om å ikke komme hjem.

Han fortalte at de kommer med disse truslene fordi de ikke vet. De mangler kunnskap, de kan ikke engang lese Koranen. Miljøet er radikalisert og påvirket av ytterliggående islamsk ideologi fra Saudi-Arabia.

Faren takket til slutt pastoren for en ærlig og konstruktiv debatt om muslimsk-kristne relasjoner.»

Jeg tror dette gikk så bra som det kunne gå. Historien blir til opplysning for oss og kaller på refleksjon. En barmhjertig samaritan må noen ganger stelle sår, beskytte og verne. Og noen ganger lykkes det faktisk å stille angriperne til ansvar og få til en dialog som gir endring og håp.

(Preken på Søndag for de forfulgte i Åmot kirke 09.11.25)