Å kalle Gud Far

 

Vår Far – eller Fader vår, ber vi, mange av oss både morgen og kveld. Noen ganger blir Herrens bønn kanskje bare ramset opp. Andre ganger kan vi stoppe ved de forskjellige bønnene i bønnen, både for å undre oss og for å hvile i ordene.

Hvor mange ganger har jeg ikke bedt denne bønnen uten å tenke over det store i det at Jesus lærer oss å kalle Gud for Far.

I GT var det ikke ordet «Far» man brukte på Gud. I Salmenes bok, som var og er en fantastisk, tidløs bønnebok for både jøder, og seinere kristne, møter vi oftest tittelen Herren, eller Gud. Når Jesus lærer disiplene å be, har de allerede hørt ham snakke om Gud som Far flere ganger. Nå gir han dem denne gaven at de får vende seg til Gud som Far i bønnene sine. Det er ikke bare disiplene som lytter. Fadervår-bønnen kommer under den berømte talen som kalles Bergprekenen, og den var det en hel folkemengde som lyttet til. (Matt. 5-7) Om ikke alle hørte alt, kunne disiplene, som satt i en krets rundt Jesus, bringe ordene videre etterpå. Og til alle dem som ikke var modne for budskapet, kunne de forklare det seinere – også etter Jesu død.

Det var ikke bare jøder som fikk høre Jesus snakke om Far. Ved brønnen i Samaria, Jakobskilden, hadde han en samtale med en kvinne som hadde mye på samvittigheten. Hun bar nok på en skam over hvordan livet var blitt. Når hun bringer samtalen bort fra seg selv ved å spørre om hvor det er riktig å tilbe å Gud, svarer Jesus: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far.» Selv til henne, en kvinne med en annen tro, omtaler han Gud som Far, som også de (samaritanene) skal tilbe. Og han sier at «de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet». Så begynte evangeliet å spre seg i Samaria. (Joh. 4.)

Det at Gud ikke bare er Jesu Far, men også vår Far, gir oss det som kalles «barnekår og arverett». Kanskje ordene høres ut som «Kanaan-språk» og kan trenge litt utdyping. Barnekår hos Gud er gitt oss av nåde, ikke av vår natur.

Det står i motsetning til slavekår – det frigjør oss fra å være en trell/slave under loven: ”Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.” Gal 4:4-5. Og som barn er vi også ”Guds arvinger og Jesu Kristi medarvinger”. Rom 8:17

Vi får være i Guds familie. Gud har omsorg for oss, han gir oss kjærlighet. Det kan vi stole på ut fra Bibelens ord. Og vi – i kjærlighet - får legge vår vei i hans hender, og søke å gjøre det som er godt for våre medmennesker.

Vi får arverett – til Gudsriket, Himmelriket. Denne arven kan ingen ta ifra oss. Takket være Jesus er alt gjort ferdig.

Mens vi venter på det som skal komme, skal vi frimodig fortsette å be. Den Far som lytter til oss fra Himmelen, tar imot bønnene våre og gir oss den næring vi trenger. Døra hans er åpen, og som en god far sender han oss ikke tomhendte bort. Det kan nok hende at vi synes vi må vente både lenge og vel på svarene hans. Men når vi snur oss og ser tilbake på livet, kan vi likevel på underlig vis se hvordan han har fulgt oss og åpnet mange dører underveis.