Tagging

5. Mos. 6, 4-9

"Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine."

Hvor mange av dere har skrevet noe på dørstolpene i huset deres? Eller på porten? Og da tenker jeg ikke på navneskilt med "Her bor " osv, det blir noe ganske annet. Å skrive på dørstolpene eller dørene - det høres ut som tagging...? Og det å tagge sitt eget hjem, det virker en smule snodig.

Men israelittene hadde erfaring med en form for tagging: En gang hadde de tatt isopkvister, dyppet dem i blod fra påskelammet, og så strøk de dette over bjelkene over døra, og på de to dørstolpene. For Herren skulle dra igjennom landet for å straffe egypterne, som holdt israelittene tilbake som slaver. Dødsengelen gikk forbi alle husene som var merket med blod etter påbud fra Herren.

Men egypterne ble straffet på en måte som trer grusomt og brutalt frem for oss som bibellesere i en moderne tid. Alt av førstefødte i landet ble drept. Først når dette skjedde, gikk Farao med på å sende fra seg israelittene. Ja, da fikk han det travelt med å bli kvitt dem. "Ellers dør vi alle sammen", var meldingen fra folket. (2. Mos. 12.)

Så israelittene bryter opp og går ut av landet med stort og smått, med folk og buskap. Det var antagelig det største og mektigste de kunne få oppleve. Etter 430 år i fangenskap går de mot det lovede landet.

Ingenting visste de om den tida, langt der fremme, som Jesus skulle bli født inn i. Ingenting visste de om hvordan han skulle la seg tagge - eller merke - av spiker som slår igjennom håndflatene, av tornekransen som presser på hodet hans.

Det var en våkenatt for Herren da han førte dem ut av Egypt, står det. (v. 42) Det var en våkenatt for Herren i Getsemane og på Golgata, når han lar sin Sønn, som har vært til fra evighet av, ofre seg som det endelige påskelammet. Slik kunne han føre oss alle ut - ut av fangenskapet i synden. Bort fra alle veier som ikke fører til Gud. Inn på den veien som Jesus ikke bare viser oss, men er. Jeg er veien, sannheten og livet, sa han.

Så lager vi en tag, vi også. Kanskje ikke ved å skrive noe i panna eller på huset. Men vi skriver oss ham på hjertet. Vi lar hjertet banke for ham som har utøst sitt blod, og døde i vårt sted. "Skriv deg Jesus, på mitt hjerte, du min konge og min Gud." Vi bekjenner tro. Vi lar oss døpe, eller døper våre barn. Vi prøver å snakke om Jesus til barn og barnebarn. Noen ganger må vi kanskje lete opp en frimodighet først. Og har vi først gjort det, strekker den kan hende til og med til naboen, til venner og slektninger som ikke tror. Kanskje vi en gang trekker inn i samtalen noe fra en gudstjeneste vi har vært på. Eller tar frem noe fint vi hørte på en radiogudstjeneste eller andakt.

Ofte forsiktig viser vi tag'en vår, merket vårt, det som står skrevet i hjertet vårt for evigheten. "Jeg er kristen." "Jesus er Herre," står det kanskje der. Er den skriften tydelig for deg selv? Mon tro om andre kan lese den? Kan vi bære korset, la Bibelen ligge fremme, synge i vei på en salme, bære en bønnekrans rundt håndleddet eller rundt halsen?

Det kan hende at troen inneholder både tvil og mange spørsmål. Det kan hende at den er uutgrunnelig dyp og rolig, som et tjern som ligger og hviler i all slags tid og vær. Og alle rundt deg vet om det tjernet i deg, dette sentrumet i livet ditt, uten at du behøver å snakke om det bestandig.

Det kan hende at troen er redd, redd for at andre skal oppdage hvem vi tilhører, i land hvor styresmaktene, naboene, eller kanskje den nærmeste familien også, vil støte deg bort, utsette deg for forfølgelse, om du bærer en slik tag og viser det.

Hva vi enn kan vise omverdenen - eller ikke - er vi uansett tagget av Gud. Han har skrevet opp navnene våre i sin bok. Jesus sa til de 72 disiplene han hadde sendt ut: "Gled dere ikke over at åndene lyder dere, men gled dere over at navnene deres er blitt innskrevet i himmelen!" (Luk. 10, 20). Ja, vi kan glede oss som barn, barn som ikke har prestert noen ting, som ikke har noe å vente lønn for. Barn som vet at de likevel er elsket. For det er med kjærlighet Gud bærer verden. Det er med kjærlighet han har merket oss, skrevet oss opp i sin bok, tegnet oss i sine hender. (Jes. 49, 16)

Allerede før vi vender ansiktet mot ham og beslutter at vi vil følge ham, så er han der. Vi elsker ham, men hans kjærlighet er først, og størst. Den varer til evig tid. I Jesus kan vi stole på at vår Gud, vår Far i himmelen - han er trofast. (1. Kor. 1, 9).

Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte,

du min konge og min Gud,

at ei lyst, ei heller smerte,

deg formår å slette ut!

Denne innskrift på meg sett:

Jesus ifra Nasaret,

den korsfestede min ære

og min salighet skal være.