lørdag 23. mai 2020

Hvert hårstrå dere har på hodet, er talt

Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. (Matt. 10, 30.) Hva mener Jesus med det?

Jeg ser for meg at disiplene tok seg til hodet, mens de undret seg. Kanskje noen av dem allerede var litt tynne i håret? Mente Jesus at det ikke kommer til å skje oss noe vondt i livet? Eller at Gud virkelig har telling på alt, for å si det sånn? Jeg tror at det er nok helst det siste. For i sammenhengen det står i, forbereder Jesus disiplene sine på at forfølgelser vil komme.

At hvert hårstrå vi har på hodet er talt, er kan hende mest ment som et bilde. Utsagnet, som følges av ordene "vær ikke redde", viser uansett Guds allmakt og suverenitet. Han vet alt om oss, helt ned til detaljer som vi ikke selv kjenner. Og fremfor alt vitner utsagnet om Guds uendelige omsorg for oss, for hele mennesket. Det er ikke bare vår åndelige utvikling han bryr seg om. Han bryr seg om kropp og sjel også. Det viste Jesus tydelig i hvert møte med mennesker, som vi kan lese om i evangeliene.

I mye av 2019 var det ikke mange hårstrå å telle på hodet mitt. Hårtapet begynte mange uker før den første cellegiftkuren. Det var ett av de første symptomene jeg reagerte på. Jeg hadde fått en aggressiv krefttype som holdt på i det skjulte. Hårtapet skyldtes en hudsykdom som gikk parallelt med kreften. En paramalign tilstand, kalte de det. Jeg hadde mistet mer enn halve hårmanken før jeg begynte på cellegift. Alt gikk så fort. Sykdommen brøt meg ned på en skremmende måte, blant annet med stort vekttap. Det å stå på badet på sykehuset mens Svein barberte av meg det håret som var igjen, var egentlig det aller minste ondet. Samtidig var det uvirkelig og rart. Mer og mer av meg selv ble borte.

Det betyr ikke at Gud brukte mindre tid og omsorg på meg da. Langt ifra! Jeg tror han var ved min side hver dag. Jeg måtte være vanskelig om jeg ikke skulle forstå at det Jesus forteller om Gud, er hvor dyrebare vi er for ham. Om det ikke er noen hårstrå igjen å telle, har han nok telling på hvert åndedrag vi trekker, hvert sukk fra hjertet, og hver stumme bønn.

Gud bryr seg også om spurvene, så mye at ikke en spurv faller til jorden uten at Gud er der (Matt. 10, 29.) Eller som Lukas sier det: Ikke èn av dem er glemt hos Gud. (Luk. 12, 6.) Det er ganske ufattelig i seg selv. Jeg velger å se på det som noe helt konkret. Han glemmer ikke et eneste individ som har levd, verken dyr eller mennesker. Det gjør inntrykk på meg, for i dette aner jeg hvor stor vår Gud er, større enn tankene våre kan romme. Alt i naturen bryr han seg om, alt det som vi mennesker ofte tar for gitt. Og samtidig forsikrer han oss om at vi er mye mer verdt enn spurvene!

Tenk for en kjærlighet han har til oss! Dette er ord å lene seg trygt på når vi møter motstand for Jesu skyld. Det er ord som ber oss legge bekymringene ned foran Jesu føtter. Det er ord som gir ekte hvile. Vi er hans eiendom, og han bevarer oss i sitt navn. Hver dag vet han hva vi kommer til å møte, og hva vi må igjennom. Han vil ikke la noen skade skje oss. Den eneste skaden vi egentlig behøver å frykte, er at vi kommer på avstand fra Gud, eller tar avstand fra Gud. Husk hva han sier: "Vær ikke redde for dem som slår kroppen i hjel, men siden ikke kan gjøre mer." (Luk. 12, 4).

Han vet hva mange kristne, også i vår tid, risikerer når de bekjenner hans navn for menneskene. Men det er neppe noe valg for dem å fornekte ham. Det må heller ikke vi, som er så priviligerte at vi kan leve ut vår tro i et fritt land. Fremfor alt må vi holde fast på sannheten som våre trossøsken lider for. Vi deler trosbekjennelse med de andre kristne kirkene i verden. Det må vi aldri kaste vrak på. Han har gjort oss til ett folk, og en gang skal vi med èn munn prise hans navn i Himmelen. (Fil. 2, 11)

Kanskje er det lov å tenke seg at han, som en god Far, da vil stryke oss over hodet - med eller uten hår, og ønske oss velkommen hjem?

onsdag 20. mai 2020

Sarepta

1. Kong. 17, 7-16

Gud, du er 
lyset som holder alt sammen
Du er lyset 
som knyter meg opp

Din kjærlighet er større
enn min sorg

Din nåde sår himmelfrø
i min fattige jord

Lær meg noe om deg selv

Lær meg noe
om deg selv, Gud
her jeg sitter og blar
i ordene dine
med tørre fingre
i ørkenens bue

Det er tre som vitner,
skriver Johannes
i det første brevet sitt
Ånden, vannet og blodet

Ånden:
Fyll meg med lyset
som brer sine stille stier
overalt
og lar det bli grønt

Vannet:
Senk meg ned
helt ned
til jeg mister meg selv
og står opp med hvit dåpsdrakt
hver dag

Blodet:
Gi meg del i det
røde, ubegripelige
offeret
du Guds lam
under tornekronen


Seieren spirer
først umerkelig
usynlig for de hovmodige

så løfter den deg opp
av linklærne
åpner graven
drar oss til deg

og jeg hører:
"Kom, for alt er ferdig."

Imellom oss

Jeg er så kald, Gud
Du er varm
Jeg strekker hendene frem

Det er en brennende tornebusk
imellom oss

Jeg legger meg ned på bakken
lytter til hjerteslagene dine
fra den andre siden

til det blir stille inni meg

tirsdag 12. mai 2020

Midt iblant oss

"Jeg døper med vann. Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner, han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for." (Joh. 1, 26-27)

Jesus midt iblant oss. Først som en ingen kjente. Det vil si, de visste jo hvem han var i familie med, hvor han kom fra, hvor han bodde. Men at han kom fra Gud i Himmelen visste de ikke. Johannes var sendt i forveien, han ryddet vei, var budbærer om at Messias skulle komme etter ham. Midt i deres tid, de som levde da. Og det var Messias de skulle høre og følge.

Johannes fikk modnet og åpnet manges sinn. Johannesdåpen var til omvendelse. Folk kom i hopetall for å bekjenne syndene sine til ham og bli døpt. Mange ante at de ordene han talte, kunne han ikke ha fra seg selv. Dette må være en profet, tenkte de. For selv om de aldri hadde hørt en profet tale, skjønte de - iallefall noen - at dette er en mann som er sendt av Herren, Israels Gud.

Dagen etter pekte Johannes på Jesus og sa "Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!" (v. 29). Det var nok mange som snudde seg og så, og bevarte øyeblikket i sitt minne.

Jesus selv ble også døpt av Johannes. De som overvar denne hendelsen, fikk en mektig opplevelse. Ånden dalte ned over ham som en due. Guds røst talte. Men fortsatt, og særlig blant dem som hadde makt og posisjoner i samfunnet, forble Jesus en fremmed. En dere ikke kjenner, som Johannes sa. For de trodde ikke på ham.

Men hva med menneskene som lever nå - lyder ikke Johannes sine ord iblant oss også? For i verden i dag er det jo mange som ikke kjenner Jesus. Noen fordi de ikke har hørt om ham. Andre fordi de ikke har latt seg selv bli kjent med ham. Eller, de har en gang kjent ham, men så har alt som tilhører "denne verden", blitt viktigere for dem og skjøvet Jesus ut av bevisstheten. Heldigvis kan alle som vil, få den nåden å bli kjent med ham på nytt!

Tenk om flere kunne oppleve gleden ved å ta imot og stole på Jesu ord, der han sier: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem." (Matt. 18, 20) Det han sa til disiplene sine, det kan vi trygt ta til oss. Det er ikke noe datostempel på Jesus. Ordene hans gjelder fortsatt!

Jesus midt iblant oss. Ja, han lever og er her. Han kommer til den som søker ham. Kjenner vi ham, så kjenner vi kanskje også lysten til å gjøre ham mere kjent? Enten det er hjemme blant våre egne, eller på et sted ute i verden hvor få eller ingen har hørt om ham. Det var vel det han ba oss om i det som kalles misjonsbefalingen, den som ender med løftet "Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." (Matt. 28, 20)

Jesus midt iblant oss. Den nærmeste flokken, de elleve, fikk privilegiet av å oppleve at han faktisk sto der. Det var etter at han var død og stått opp igjen, og før han dro opp til Himmelen. Evangelisten Johannes, som selv var der, forteller det slik:

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: "Fred være med dere!" Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. (Joh. 20, 19-20)

Jesus midt iblant oss. Det er jo bærekraften i livene våre, det. Vi ser ham ikke, men vi kan snu oss mot ham og glede oss over at vi er kjent av ham.