Lukk opp munnen!

_{Lukk opp munnen, så fyller jeg den! Det står det i Salme 81, vers 11. Det er Guds tale til mennesket. Gud har noe han vil gi oss. Det kreves ikke noe annet enn å åpne munnen, som en fugleunge i reiret når fuglemamma eller -pappa kommer med mat. Fugleungen kan ikke si til seg selv: Nei, jeg trenger ikke denne maten. Den er ikke noe for meg. Jeg klarer meg selv, jeg. Da ville den visne og dø. Gud bryr seg om alle mennesker, men ikke alle åpner munnen og tar imot. De avskjærer seg selv fra Gud og det livet vi har i ham. Og noen har aldri fått anledning til å høre om Gud, vår Skaper og Far, som sendte sin Sønn Jesus Kristus for å gi oss det evige livet. Jesus ga sitt legeme og blod. Vi minnes det - og vi opplever det, i brødet og vinen som vi åpner munnen for i nattverden.} 

_{Jeg metter deg med honning fra klippen, står det til slutt i Salme 81. Det Gud vil gi gagner oss. Det gagner oss på kropp, sjel og ånd. Det gagner oss i medgang og motgang, når livslykke danser i hver celle, når sykdom og mismot tærer oss i stykker. Gud kommer til den glade. Han kommer til den istykkerslåtte og sønderknuste. Han gir håp der det er mørke på alle kanter, åpning der dørene er stengt. For han selv er en åpen dør, den saliggjørende og evige, den du kan gå igjennom uansett hvordan livssituasjonen din er. Han venter på deg.} 

_{En gang ventet han på profeten Esekiel med akkurat disse ordene: "Lukk opp munnen og spis det jeg vil gi deg." (Esek. 2, 8) Hvor rart det enn høres ut, Esekiel fikk en bokrull som han ble bedt om å spise. Den smakte søtt som honning. Det gjorde den selv om ordene som sto på den, må ha vært vanskelige å gå ut til folket med. For folket hadde vært trassige og vendt seg bort fra Herren. Gud må gi Esekiel mot sammen med bokrullen: "Vær ikke redd for dem... la deg ikke skremme av det de sier, og mist ikke motet... Du skal tale mine ord til dem enten de vil høre eller ikke."}

_{Esekiel var villig til å åpne munnen, som en fugleunge som forstår å ta til seg det som rekkes ham ovenfra. Nå ble det hans oppgave å vekke de andre fugleungene i redet, å gi videre det han selv hadde fått: Dette må dere også ta imot. Åpne nebbet!}

_{Å gi videre det man selv har fått fra Gud, kan koste noe. Alle profetene fikk oppleve det. Alle som fulgte Jesus fikk oppleve det, etter at Jesus var død. Også i dag betaler mange en høy pris for å tale det Guds ord de selv har åpnet munnen og tatt imot. Noen blir hånt og trakassert, noen blir mishandlet, fengslet, drept. Kirker blir vandalisert, rammet av bombeangrep, tømt for kristne, overtatt av andre. Men Ordet lever videre. Det lar seg ikke stanse. Guds hellige Ånd følger sine barn her på jorda og går i forbønn for oss med sukk som ikke kan rommes i ord. (Rom. 8, 26)}  

_{Esekiel måtte spise en bokrull som nok var tung å fordøye. Men han fikk også utrustning, ellers hadde han ikke kunnet gå Herrens ærend. Det kan vi også stole på i dag - når Gud gir oss en oppgave, gir han oss det vi trenger for å klare den. Han styrker oss ved sin hellige Ånd. Likevel kan det hende at vi blander inn våre egne ting og fortolkninger når vi skal gi noe videre. På den måten lager vi "støy" på Guds sender. Dermed blir vi årsak til at folk vender seg bort. Det er vondt å tenke på.} 

_{Men Gud bruker ikke perfekte mennesker. Da hadde han ikke kunnet bruke noen. Vi gjør altså feil. Likevel tør Gud å sende oss. Det beste vi kan gjøre, er å holde oss så nær Gud vi kan, så vi kjenner, smaker, hører og erfarer det som kommer fra ham selv, all godhets giver. Det skal vi gi videre med godt mot, og med et ydmykt hjerte som bare kan forstå stykkevis og delt. Kanskje kan vi berøre noen på en måte som når inn, lenge etter at vi har gått videre.}

_{Esekiel fikk høre: "Menneske, alle ordene jeg taler til deg, skal du gripe med hjertet og lytte til med ørene. Gå nå til de bortførte av folket ditt, tal og si til dem: Så sier Herren Gud - enten de vil høre eller ikke." (Esek. 3, 10-11). Guds innbydelse er uendelig i sin kjærlighet - lukk opp hjertet, så fyller han det. Lukk opp munnen og la deg mette.}

Utholdenhet i bønn

_{Utholdenhet i bønn har vært et tema helt fra de første kristnes liv. Paulus sier det så vakkert i Romerbrevet (Rom. 12, 12): "Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen."}

_{Julian av Norwich sier noe om dette som treffer meg veldig. Året var 1373, hun hadde vært alvorlig syk og det ble antatt at hun lå for døden. Men hun ble mirakuløst frisk, og fikk en serie med åpenbaringer hvor hun opplevde at Gud ga henne innsikt i treenigheten og Kristi frelsesgjerning. Hun skrev ned disse åpenbaringene, som seinere ble til boka "Innhyllet i kjærlighet" (Revelations of Divine Love). For øvrig den første bok skrevet på engelsk av en kvinne.}

_{Hun sier dette om utholdenhet i bønn: "Vår bønn bringer Herren stor glede og fryd. Han ønsker den og venter den. (....) Derfor sier han: "Be i ditt indre, selv om du ikke finner noen glede i det. For det gjør godt selv om du ikke føler noe, ser noe, ja, selv om du tror du ikke kan be. For når du er tørr og tom, syk og svak, behager dine bønner meg, selv om svært lite måtte behage deg. All troende bønn er dyrebar for meg." Gud tar imot sine tjeneres gode vilje og arbeid, uansett hvordan vi føler oss."}

_{For en god og sann påminnelse! Det kommer tomme og tørre tider, det kommer opplevelser av avmakt. Men Gud tar imot vår bønn, ja - han venter på den. Derfor trenger vi utholdenhet, som også er en form for trofasthet. Den kommer ikke av seg selv. Enhver som har begynt med jogging eller annen kondisjonstrening fra et 0-punkt, vet at det skal planmessig trening til. Det er kanskje ikke direkte lystbetont, ihvertfall ikke i starten. Man må sette av tid og sette seg realistiske mål. Etter hvert som man etablerer gode vaner og holder fast ved dem, begynner fremgang å skje. Det kan overføres på bønn, men ikke uten noen nyanser: Jeg mener ikke at man skal sette av en viss klokketid og be med de riktige ordene eller noe sånt. For vi har en Far i himmelen som vet hva vi trenger før vi har bedt om det. (Matt. 6,8)  Det er mange ganger fint å bare være hos Gud i stillhet.}

_{Gode vaner kan innebære at man gir seg tid i "lønnkammeret" sitt til å be hver morgen og kveld, både med og uten ord. Hvis du finner faste bønner du liker - hva med å lære dem utenat og ta dem i daglig bruk? Jeg skjønner at vi er forskjellige på det området, men for meg har det vært en oppdagelse å se hvor mye det har å si. Det har vært revitaliserende på et bønneliv som har vært nesten uttørket. Spesielt stor betydning for meg har Fadervår, morgen- og kveldsbønn fra katekismen, litaniene, syndsbekjennelser, barnebønner, korte bønner fra Bibelen og bønnebøker, velsignelser. De oppdrar meg som bønnemenneske og holder meg fast i en tro jeg er glad for å dele med utallige andre, de som lever nå og de som er i Himmelen. For vi tror ikke alene og vi ber ikke alene.}

_{Så er det også sånn at det kommer mer spontan bønn når man fra før av ber faste bønner. Du vil sikkert oppleve at du blir minnet om bønneemner, folk du tenker på begynner du å løfte frem i bønn. Mer og mer øver du deg på å legge av deg bekymringer hos Jesus.}

_{Bønn hører naturlig sammen med noen andre b'er. De er gull verdt for enhver kristen uansett kirkesamfunn og går aldri ut på dato: Bønn, bibel, brorskap (fellesskap mellom kristne) og brødsbrytelse (nattverden). Sammen vil de fire b'ene hjelpe deg til å få rett næring og rom nok til at troen kan strekke seg ut i sin fulle lengde.}

_{Bønn er dypest sett å ha samfunn med Gud. Det er sagt at bønn er kristenlivets åndedrett. Det er et bilde som gir god mening. Kanskje er det vanskeligere for tanken å se på bønn også som arbeid -  en tjeneste vi gjør til Guds ære.}

_{For å be kan til tider føles som å stange hodet mot veggen. Du begynner å lure på om det er noen vits i det, og kan kjenne på tvil, tomhet, tristhet og skuffelse. Det handler i bunn og grunn om at lidelse og synd fortsetter å eksistere - i oss selv og i verden. Disse tingene blir ikke borte. Det skjer ikke noe med alt og alle man ber for. I hvert fall ikke på en slik måte at vi kan se det.}

_{Å være utholdende i bønn gir likevel mening. For ved det får Gud bedre plass i oss. Jeg tror det er da vi bærer frukt, frukt som varer. Da kan han lede oss på rett vei og følge oss i hverdagen. Da blir han mer og mer levende og betydningsfull for oss. Da begynner vi å lengte etter samfunn med Gud, og merker at vi ikke kan unnvære det. Da har vi også noe å møte motgang, synd og lidelser med. For vi kjenner han som er sterkere enn alt, og til slutt overvinner alt. Hans seier har vi del i. Ha derfor tro på bønnens kraft - for når vi ber er vi nær kraftsenteret, Gud selv. Han står for døren og banker. (Åp. 3, 20) Du trenger bare å åpne.}