Morgenstjernen, lysbæreren

Har du sett opp mot himmelen en vintermorgen og lagt merke til planeten som lyser så sterkt?  

Morgenstjernen er en betegnelse for planeten Venus når den står vest for sola og derfor blir synlig på østhimmelen før soloppgang. På gresk kaltes den Fosforos, lysbæreren.

I to av Bibelens siste bøker er Morgenstjernen et bilde på Jesus selv. Jesus er virkelig lysbæreren - den endelige og uendelige, den som alltid har skint og alltid skal skinne. Peter forteller i sitt andre brev om hvordan de ikke fulgte "klokt uttenkte myter" når de forkynte om Jesus. Nei, de var øyenvitner. De så hans guddommelige storhet. De var der sammen med ham når Guds røst lød over ham: "Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede". Profetordet ble oppfylt foran øynene på dem. Og Peter sier: "Dette ordet gjør dere rett i å holde fast på. Det er en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter." (2. Pet. 1, 19)

Ordet i Bibelen er skriftens ord generelt, men det er også en betegnelse på Jesus, han som har oppfylt alt skriftens ord. Peters oppfordring når frem til oss, vi som lever så lenge etter øyenvitnene. Og han beskriver det vakkert, det vi skal holde fast på: En lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter.

Et mørkt sted - det er verden, og det er også mørke inne i oss. Når vi åpner for Jesus som lysbæreren, han som er veien, sannheten og livet, da gryr dagen. Da stiger han opp i hjertene våre, det vil si i den vi er som person, vårt innerste jeg. Det skjer når vi tar imot ham. Men det skjer ikke bare èn gang. Det skjer igjen og igjen, hver gang vi blir minnet om hvor stor Jesus er, hver gang vi blir streifet av lyset fra ham, hver gang han tar syndene våre bort.

I tillegg peker bildet av Morgenstjernen fremover mot det som skal komme. Morgenstjernen varsler at soloppgangen er nær, det vet vi med sikkerhet. Jesus har lovet at han skal komme igjen. Han har selv sagt at han skal komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet. (Matt. 24, 30). Sakarja, far til Johannes døperen, profeterte om Jesu inngang i verden: "Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang". (Luk. 1, 78). Tida til Jesus på jorda var kort, men en gang skal soloppgangen vare evig.

I det siste kapittelet i Bibelens siste bok, dukker bildet av Morgenstjernen opp igjen. Gjennom engelen som viser Johannes alle synene, sier Jesus: "Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjernen. Ånden og bruden sier: "Kom!" Og den som hører det, skal si: "Kom!" Den som tørster skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave." (Åp. 22, 16-17)

Det som lukker og avslutter Bibelen, er et håp som dirrer i lufta, og en venting som er født av kjærlighet. Hver gang vi slår permene sammen, kan vi kjenne duften av ordene: "Han som vitner om dette, sier: Ja, jeg kommer snart." Vi vet ikke når. Vi er nok dårlige til å lese tegn. Men ved å vente på at det skal skje, holder vi oss forberedt. Når livsboka vår lukkes igjen og avsluttes, kan vi ta med oss håpet og forventningen helt til alt toner ut, og stemme i med Johannes' bønn: "Amen. Kom, Herre Jesus!" (Åp. 22, 20)