I ham er det bare ja (2. Kor. 1, 18-20)

Har du noen gang sagt både ja og nei til noe? Går det an egentlig - det høres jo ut som en logisk brist...? Riktignok kan man si ja til noe først, enten det er spontant eller nølende. Så får man tenkt seg om, og ja blir til nei. Slik kan vi mennesker vakle. Men hva med Gud, kan han finne på å trekke tilbake sitt ja?

Hva tenker Paulus på når han sier at Jesus Kristus "var ikke ja og nei, i ham er det bare ja"? Han kan ikke ha ment at Jesus anerkjenner eller sier ja til alt vi gjør. Vi mennesker fortsetter jo å synde, både i tanker, ord og gjerninger, også etter at vi har kommet til å tro. Selv om mye kan forandre seg når vi tar imot Jesus, drar vi på vår syndige natur så lenge vi lever. Det er sikkert mye i oss Jesus ikke kan si ja til. Men så er det ikke det det handler om her. For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja, sier Paulus. Det gamle testamentet er fullt av løfter som Israelsfolket så på med forventning. En gang skulle det komme en frelser, Messias, han skulle utfri folket, reise dem opp etter alle deres fall, rope ut et nådens år. Da Jesus kom, var det noen som trodde, men mange gjorde det ikke. Sånn er det fortsatt.

Med troens øye ser vi at Jesus er den som oppfyller Guds løfter i Det gamle testamentet. Da kan vi også stole på det Paulus sier, at "Gud er den som grunnfester både oss og dere i Kristus, og som har salvet oss. Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter." Da betyr det ikke så mye at vi i oss selv er skrøpelige kar. For den som ER ja - Jesus, vår frelser - han kan likevel fylle oss. Han har oppfylt og bekreftet Guds løfter og plan med verden. En gang skal han komme tilbake og fullende denne planen, da skal alt bli nytt. Jesu svar til Gud er alltid ja. Han er Guds ja, og han er vårt.

Det innebærer også at han ikke snur seg bort fra oss når vi kommer til ham. Han holder foran oss en åpen dør (Åp. 3, 8). Han har Davids nøkkel, som Jesaja profeterte om. Han er den som åpner så ingen kan stenge, og stenger så ingen kan åpne. (Åp. 3, 7, Jes. 22, 22). Jeg tror at det som stenger ute, er å forkaste Jesus som frelser og Guds sønn. Men den som kommer til ham, har han selv sagt at han aldri vil støte bort (Joh. 6, 37). Slik ser vi at han er vårt JA, han lukker oss ikke ute i kulden. Han er lys, varme og liv. Så kan vi slutte oss til Paulus: "Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære". Jesus sier ja - til den som ber om tilgivelse. Til den som ber om å bli frelst. Og vi svarer: Amen - som betyr det står fast, det er sikkert og sant.

La oss be: Kjære Gud, takk for at du er trofast og står ved ditt ord. Du vet at det er mye i Bibelen som er uutgrunnelig for oss. Vi leser ordene, undrer oss og prøver å finne en vei inn i dem. Takk for at frelsen ikke beror på hvor mye vi har forstått, men på det Jesus har gjort for oss på korset. Takk for alle dine ja, til hver eneste av oss. Amen.

Å, Davids sønn, Herre over Israel!
Du er nøkkelen til Guds rike.
Den dør du åpner, kan ingen lukke til,
og ingen åpne hvor du har lukket.
Løs fangene av syndens lenker
og før dem ut av mørket og av dødens skygge.

(Fra Å-antifonene i Den katolske kirkes liturgi, 20. desember)

La ikke hjertet bli grepet av angst (Joh. 14, 1-4)

Disse ordene har jeg lest mange ganger. Både i redd og trygg tilstand. Nå vil jeg prøve å lese dem setning for setning, og la det lede meg ut i bønn.

Så, kjære Jesus - du som sa "La ikke hjertet bli grepet av angst" - vil du hjelpe meg med det? Du som har levd her på jorda som sant menneske, du vet at er man redd, så er man redd. Du har opplevd det selv. Du visste på forhånd at disiplene dine, som du var så uendelig glad i, kom til å bli fulle av angst og forsvinne i alle retninger da du ble pågrepet som en forbryter. Men det du sa, kom de likevel til å huske. De ble i stand til å ta det frem igjen, å sette mot i hverandre og seg selv ved å minnes dine ord. For det er noe som vinner over angsten, nemlig. Vi kommer nok til å kjenne på den igjen og igjen i mange slags situasjoner her i livet. Men så gjelder det å huske at du er større, Jesus. Selv om angsten griper hjertene våre, så kan du få det grepet til å løsne. 

Vi kan rope som Peter der han begynner å synke i bølgene "Herre, berg meg!" (Matt. 14, 30) og så griper du hånda vår og drar oss opp av dypet. Gjør det, Herre, gjør det igjen.

Tro på Gud og tro på meg, sa du. Ja, det vil jeg. For det å tro å er å søke tilflukt hos deg. Det kan jeg. Tro er ikke en tankeprestasjon, det er et tillitsforhold.

I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Det er jeg glad for, Herre! Jeg liker tanken på de mange rommene. Særlig når jeg begynner å tenke på hvor folksomt det er der oppe. Kanskje det finnes et rom hvor jeg kan legge meg ned og hvile og se på stjernene gjennom en luke i taket eller noe. Et rom for introverte! Vi som ikke er så glad i å ha folk rundt oss hele tida. Men du vet, jeg sier det med et smil. Jeg stoler faktisk på at i Himmelen blir jeg ikke sliten av å ha folk rundt meg. For der skal alt være bra. Ingen sorg, ingen skrik, ingen smerte, som det står om i Johannes Åpenbaring. Og tanken på at det er du, Jesus, som gjør i stand dette stedet vi skal være, er så mystisk og stor at det langt overgår hva jeg kan forestille meg.

Noen drømmer visst om å spille fotball i Himmelen. Jeg drømmer ikke om å gjøre noe av det jeg har gjort på jorda, tror jeg. Min største forventning handler bare om å være nær Gud, nær det hellige. Være tilgitt, varme meg i lyset fra nåden, være elsket. At det er plass til meg der. Selv om jeg ikke har levd som jeg skulle. Selv om jeg skammer meg over mye. Kanskje jeg ikke en gang har trodd rett i alle ting. Likevel kan jeg få lov til å glede meg til å komme dit, Jesus, hvor du er. Jeg gleder meg til å se englene som jeg har trodd har vært med hele veien. Kanskje de ikke kan gripe så mye inn i det som skjer her på jorda. Men jeg tror de har fulgt oss, og at det en gang er de som skal følge oss hjem til Gud.

Og det fineste, Jesus, er at du sier: Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Jeg vet at du snakket til de nærmeste disiplene dine, den innerste kretsen. Men du ba dem gå ut i verden og gjøre alle folkeslag til disipler og lære dem alt du hadde sagt. Så det du sa til dem, det gjelder for oss også. Du vil altså at vi skal være der du er, du vil være sammen med oss. Der, på den andre siden av livet venter du. Da venter vi på hverandre, da. For vi som lever nå og som vil følge deg, vi venter også. Paulus sier det så fint, at vi: "... sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri". (Rom. 8, 23) Og han sier også: "For vi vandrer i tro, uten å se. Men vi er ved godt mot, og helst vil vil flytte bort fra kroppen og hjem til Herren." (2. Kor. 5, 7).

Så når du sier: Og dit jeg går, vet dere veien, da vet jeg også at vi ikke trenger å gå oss vill. Kanskje vi kjenner oss forvirret av og til og spør som Tomas, hvordan kan vi vite veien? Da kommer du med all din tålmodighet, for du er glad i oss selv om vi ikke skjønner så mye - og sier "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg." Takk Jesus - for din seier over verden, over død og djevel. Takk for at du har et hjem til oss. Velsignet være ditt rike, Fader, Sønn og hellig Ånd, nå og alltid og i evighet. Amen.