Her får vi høre om "Herrens fremstilling i tempelet". Maria og Josef
kommer med Jesus til tempelet denne dagen "for å gjøre med ham som
skikken var etter loven". En kvinne var rituelt uren en viss periode
etter en fødsel (lenger etter en jentefødsel enn en
guttefødsel). Etter denne perioden skulle hun bringe til presten et
årsgammelt lam til brennoffer og en dueunge eller en turteldue til
syndoffer, eller to turtelduer eller dueunger hvis hun var fattig.
I tillegg ble en førstefødt sønn regnet som å tilhøre Gud: «Du skal
hellige alle førstefødte til meg. Alt det som kommer først fra mors liv i
Israel, enten det er folk eller fe, hører meg til.» (2.Mos 13,2).
Derfor måtte han bringes frem for Gud og løskjøpes
med en fastlagt gave.
Også Simeon går til tempelet denne dagen, en vei han har gått
utallige ganger. Han går med forventning, kanskje med visshet. Han vet
noe han ikke kan vite, han stoler på noe Gud selv har latt han få del i.
Han går, ledet av Ånden - og bedre ledelse kan ikke
noe menneske gå under! Derfor tror jeg stegene hans er lette, og
blikket oppmerksomt. Når han ser Maria og Josef med Jesusbarnet, vet han
at det er dem Ånden peker på, og hjertet slår ekstra, som i kjærlighet.
Det er helt sikkert andre mennesker rundt omkring, dagliglivet omgir
dem på alle kanter. Det er ikke noe ved denne lille familien som får dem
til å skinne sånn at alle ser det, som om de hadde glorie. Men
Simeon ser det. For han er gitt dette av Gud,
han har fått profetisk nådegave, og akkurat dette skulle han se med
egne øyne: Israels trøst, som han venter på. Messias, som skulle komme
med redning for folket. Han er der, i den lille babyen Jesus, og Simeon
vet det. Han tenker ikke med vår tids rasjonelle
skepsis: "Vi får nå vente og se hva som skjer, kanskje er det han,
kanskje ikke..." Han vet ingenting om hva Jesus skal komme til å si og
gjøre. Men han hyller ham, her og nå!
Jeg vet ikke hvor vant Simeon var med småbarn og spedbarn, men han er
ihvertfall ikke redd for å ta Jesusbarnet i armene sine. Han står der
og holder babyen når han bryter ut i lovprisning. For Maria og Josef
må episoden ha føyd seg inn i en etterhvert lang
rekke tegn eller bekreftelser på at deres førstefødte er noe helt
spesielt, større enn de kan fatte: For det første unnfangelsen ved Den
hellige ånd - Maria får budskapet av engelen Gabriel, Josef får det
bekreftet av en engel i en drøm. Elisabeth som blir
gravid på sine gamle dager for å føde Johannes, som skal rydde vei for
Herrens komme. Englene som synger og bærer bud for hyrdene på
Betlehemsmarken. De tre vismennene som følger stjernen og kommer med
gaver til jødenes konge.
Alt dette vitner om Jesu betydning, også for foreldrene hans.
Samtidig lever de et vanlig liv med vanlige forpliktelser, og Jesus må
tas vare på som alle andre babyer. Og folk rundt dem ser ikke på Jesus
som Messias. De fleste vet ingenting om de underfulle
opplevelsene Maria og Josef har hatt. Men de ser på ham nå, Simeon, og
tar vare på ordene hans for resten av livet. Og en gang skriver en
samvittighetsfull Lukas dem ned, han som også skrev ned Marias lovsang
og Sakarjas lovsang.
Alle som kjenner til tidebønner, arven med å be til faste tider med
utdrag fra Salmenes bok som faste ledd, vet at Simeons lovsang
(Nunc dimittis) synges hver kveld i dagens siste tidebønn,
kompletorium. Og der passer den godt. Fordi det ligger en overgivelse i
ordene til Simeon, som er god å ta med seg inn i natta, inn i søvnen. En
overgivelse, og samtidig en forventning. Alle
vi som ber denne bønnen, kan "fare herfra i fred" - for vi - ja, også
vi - har sett Guds frelse. Gud være lovet!
La oss lese Simeons lovsang sammen:
Herre, nå lar du din tjener
fare herfra i fred,
slik som du har lovet.
For mine øyne har sett
din frelse,
som du har gjort i stand
like for ansiktet på alle folk,
et lys til åpenbaring
for hedningene
og ditt folk Israel til ære.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar