Dette er en
velsignelsessalme. Men hva innebærer egentlig en velsignelse? I
ordforklaringene i Bibelen finner jeg dette: "Å velsigne er å formidle en
guddommelig kraft som bærer i seg goder på alle livets områder, både av
materiell og særlig av åndelig art. En velsignelse ble i bibelsk tid ikke bare
forstått som en bønn eller et ønske. Det var et virkekraftig utsagn som ga
mennesker del i Guds gode gaver, bl.a. hans nåde, beskyttelse og kraft."
En velsignelse er altså ikke tomme ord, men ord som skaper hva de nevner. Jeg kan verken hebraisk eller gresk, men jeg synes det er spennende å se at på begge språkene brukes samme ord for "velsigne" og "lovprise". Gud "velsignes" når mennesker priser ham for hva han har gjort.
Det ser vi i salme 67, som begynner med - "Gud være oss nådig og velsigne oss, Gud la sitt ansikt lyse for oss!" Jeg ser for meg Gud og mennesker, ansikt til ansikt, det lyser fra Gud. Han ser på oss. Lyset treffer oss. Og hva er det som skjer når vi blir truffet av det lyset? "Da skal din vei bli kjent på jorden, din frelse blant alle folkeslag", står det. Den som har skrevet salmen, levde lenge, lenge før Jesus. Men den setningen peker frem mot Jesus, Frelseren. For det var jo Jesus som var Guds vei på jorda. Det var - og er - han som er Guds frelse blant alle folkeslag. Når vi står i Guds lys, så ser vi den veien han viser oss, og at den veien er Jesus Kristus. Det er ikke en skjult vei, en hemmelig vei. Tvert i mot, Gud har gjort den kjent for oss, og han vil at alle skal få vite om den. Det er vår jobb å rope det ut, å vise det til andre: "Her er veien!" Til å hjelpe oss med det, har vi fått Den hellige ånd, som åpner og lukker dører for oss, som minner oss på Guds ord, og går med oss alle dager.
Og så velsigner vi Gud tilbake. Det høres rart ut, å velsigne Gud. Men det er det vi gjør når vi lovpriser ham. "Folkene skal prise deg, Gud, alle folk skal prise deg!" Det er ikke sånn i verden i dag at alle folk priser den Gud vi tror på. En gang skal alt bli som det var ment å være, og Gud skal være alles Herre, alles Far. Det er håpet som holder oss oppe mens vi venter, det håpet vi aldri må slippe taket i. For Gud vil at vi skal vente på ham hver dag, han som alltid vender ansiktet til oss når vi ber.
En velsignelse er altså ikke tomme ord, men ord som skaper hva de nevner. Jeg kan verken hebraisk eller gresk, men jeg synes det er spennende å se at på begge språkene brukes samme ord for "velsigne" og "lovprise". Gud "velsignes" når mennesker priser ham for hva han har gjort.
Det ser vi i salme 67, som begynner med - "Gud være oss nådig og velsigne oss, Gud la sitt ansikt lyse for oss!" Jeg ser for meg Gud og mennesker, ansikt til ansikt, det lyser fra Gud. Han ser på oss. Lyset treffer oss. Og hva er det som skjer når vi blir truffet av det lyset? "Da skal din vei bli kjent på jorden, din frelse blant alle folkeslag", står det. Den som har skrevet salmen, levde lenge, lenge før Jesus. Men den setningen peker frem mot Jesus, Frelseren. For det var jo Jesus som var Guds vei på jorda. Det var - og er - han som er Guds frelse blant alle folkeslag. Når vi står i Guds lys, så ser vi den veien han viser oss, og at den veien er Jesus Kristus. Det er ikke en skjult vei, en hemmelig vei. Tvert i mot, Gud har gjort den kjent for oss, og han vil at alle skal få vite om den. Det er vår jobb å rope det ut, å vise det til andre: "Her er veien!" Til å hjelpe oss med det, har vi fått Den hellige ånd, som åpner og lukker dører for oss, som minner oss på Guds ord, og går med oss alle dager.
Og så velsigner vi Gud tilbake. Det høres rart ut, å velsigne Gud. Men det er det vi gjør når vi lovpriser ham. "Folkene skal prise deg, Gud, alle folk skal prise deg!" Det er ikke sånn i verden i dag at alle folk priser den Gud vi tror på. En gang skal alt bli som det var ment å være, og Gud skal være alles Herre, alles Far. Det er håpet som holder oss oppe mens vi venter, det håpet vi aldri må slippe taket i. For Gud vil at vi skal vente på ham hver dag, han som alltid vender ansiktet til oss når vi ber.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar