Simeons lovsang (Luk. 2, 25-35)

Her får vi høre om "Herrens fremstilling i tempelet". Maria og Josef kommer med Jesus til tempelet denne dagen "for å gjøre med ham som skikken var etter loven". En kvinne var rituelt uren en viss periode etter en fødsel (lenger etter en jentefødsel enn en guttefødsel). Etter denne perioden skulle hun bringe til presten et årsgammelt lam til brennoffer og en dueunge eller en turteldue til syndoffer, eller to turtelduer eller dueunger hvis hun var fattig.

I tillegg ble en førstefødt sønn regnet som å tilhøre Gud: «Du skal hellige alle førstefødte til meg. Alt det som kommer først fra mors liv i Israel, enten det er folk eller fe, hører meg til.» (2.Mos 13,2). Derfor måtte han bringes frem for Gud og løskjøpes med en fastlagt gave. 

Også Simeon går til tempelet denne dagen, en vei han har gått utallige ganger. Han går med forventning, kanskje med visshet. Han vet noe han ikke kan vite, han stoler på noe Gud selv har latt han få del i. Han går, ledet av Ånden - og bedre ledelse kan ikke noe menneske gå under! Derfor tror jeg stegene hans er lette, og blikket oppmerksomt. Når han ser Maria og Josef med Jesusbarnet, vet han at det er dem Ånden peker på, og hjertet slår ekstra, som i kjærlighet.

Det er helt sikkert andre mennesker rundt omkring, dagliglivet omgir dem på alle kanter. Det er ikke noe ved denne lille familien som får dem til å skinne sånn at alle ser det, som om de hadde glorie. Men Simeon ser det. For han er gitt dette av Gud, han har fått profetisk nådegave, og akkurat dette skulle han se med egne øyne: Israels trøst, som han venter på. Messias, som skulle komme med redning for folket. Han er der, i den lille babyen Jesus, og Simeon vet det. Han tenker ikke med vår tids rasjonelle skepsis: "Vi får nå vente og se hva som skjer, kanskje er det han, kanskje ikke..." Han vet ingenting om hva Jesus skal komme til å si og gjøre. Men han hyller ham, her og nå! 

Jeg vet ikke hvor vant Simeon var med småbarn og spedbarn, men han er ihvertfall ikke redd for å ta Jesusbarnet i armene sine. Han står der og holder babyen når han bryter ut i lovprisning. For Maria og Josef må episoden ha føyd seg inn i en etterhvert lang rekke tegn eller bekreftelser på at deres førstefødte er noe helt spesielt, større enn de kan fatte: For det første unnfangelsen ved Den hellige ånd - Maria får budskapet av engelen Gabriel, Josef får det bekreftet av en engel i en drøm. Elisabeth som blir gravid på sine gamle dager for å føde Johannes, som skal rydde vei for Herrens komme. Englene som synger og bærer bud for hyrdene på Betlehemsmarken. De tre vismennene som følger stjernen og kommer med gaver til jødenes konge. 

Alt dette vitner om Jesu betydning, også for foreldrene hans. Samtidig lever de et vanlig liv med vanlige forpliktelser, og Jesus må tas vare på som alle andre babyer. Og folk rundt dem ser ikke på Jesus som Messias. De fleste vet ingenting om de underfulle opplevelsene Maria og Josef har hatt. Men de ser på ham nå, Simeon, og tar vare på ordene hans for resten av livet. Og en gang skriver en samvittighetsfull Lukas dem ned, han som også skrev ned Marias lovsang og Sakarjas lovsang. 

Alle som kjenner til tidebønner, arven med å be til faste tider med utdrag fra Salmenes bok som faste ledd, vet at Simeons lovsang (Nunc dimittis) synges hver kveld i dagens siste tidebønn, kompletorium. Og der passer den godt. Fordi det ligger en overgivelse i ordene til Simeon, som er god å ta med seg inn i natta, inn i søvnen. En overgivelse, og samtidig en forventning. Alle vi som ber denne bønnen, kan "fare herfra i fred" - for vi - ja, også vi - har sett Guds frelse. Gud være lovet!

La oss lese Simeons lovsang sammen:

Herre, nå lar du din tjener
fare herfra i fred,
slik som du har lovet.

For mine øyne har sett
din frelse,
som du har gjort i stand
like for ansiktet på alle folk,

et lys til åpenbaring
for hedningene
og ditt folk Israel til ære.

Salme 67, 2-6

Dette er en velsignelsessalme. Men hva innebærer egentlig en velsignelse? I ordforklaringene i Bibelen finner jeg dette: "Å velsigne er å formidle en guddommelig kraft som bærer i seg goder på alle livets områder, både av materiell og særlig av åndelig art. En velsignelse ble i bibelsk tid ikke bare forstått som en bønn eller et ønske. Det var et virkekraftig utsagn som ga mennesker del i Guds gode gaver, bl.a. hans nåde, beskyttelse og kraft."

En velsignelse er altså ikke tomme ord, men ord som skaper hva de nevner. Jeg kan verken hebraisk eller gresk, men jeg synes det er spennende å se at på begge språkene brukes samme ord for "velsigne" og "lovprise". Gud "velsignes" når mennesker priser ham for hva han har gjort.

Det ser vi i salme 67, som begynner med - "Gud være oss nådig og velsigne oss, Gud la sitt ansikt lyse for oss!" Jeg ser for meg Gud og mennesker, ansikt til ansikt, det lyser fra Gud. Han ser på oss. Lyset treffer oss. Og hva er det som skjer når vi blir truffet av det lyset? "Da skal din vei bli kjent på jorden, din frelse blant alle folkeslag", står det. Den som har skrevet salmen, levde lenge, lenge før Jesus. Men den setningen peker frem mot Jesus, Frelseren. For det var jo Jesus som var Guds vei på jorda. Det var - og er - han som er Guds frelse blant alle folkeslag. Når vi står i Guds lys, så ser vi den veien han viser oss, og at den veien er Jesus Kristus. Det er ikke en skjult vei, en hemmelig vei. Tvert i mot, Gud har gjort den kjent for oss, og han vil at alle skal få vite om den. Det er vår jobb å rope det ut, å vise det til andre: "Her er veien!" Til å hjelpe oss med det, har vi fått Den hellige ånd, som åpner og lukker dører for oss, som minner oss på Guds ord, og går med oss alle dager.

Og så velsigner vi Gud tilbake. Det høres rart ut, å velsigne Gud. Men det er det vi gjør når vi lovpriser ham. "Folkene skal prise deg, Gud, alle folk skal prise deg!" Det er ikke sånn i verden i dag at alle folk priser den Gud vi tror på. En gang skal alt bli som det var ment å være, og Gud skal være alles Herre, alles Far. Det er håpet som holder oss oppe mens vi venter, det håpet vi aldri må slippe taket i. For Gud vil at vi skal vente på ham hver dag, han som alltid vender ansiktet til oss når vi ber.