Den vanskelige nestekjærligheten

I Norsk bønnebok (2013) står det en bønn av William Temple (1881-1944, biskop i Church of England):

 
Gi oss kjærlighet

Gud, gi oss kjærlighet i vår tanke, i vår tale,
i alt vi gjør, i de skjulte hjerterommene.
Gi oss kjærlighet til dem vi møter,
fjerne, nære,
til venner, gamle, nye,
til dem vi ikke orker
og dem som ikke orker oss.
Gi oss kjærlighet
til dem vi arbeider sammen med,
til dem vi stadig ser,
kjærlighet i glede, kjærlighet i sorg,
i liv, i død,
så vi kan bli værende hos deg,
du som selv er kjærlighet.

Elsk hverandre inderlig som søsken, sier Paulus. Sett de andre høyere enn dere selv. (Rom. 12, 10). Han har det fra Mesteren selv, som sier: Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Joh. 15, 12). Den viktige nestekjærligheten, den som skal være vårt adelsmerke som kristne, den blir vi minnet på stadig vekk. Ikke minst blir vi minnet på at vi mangler den. Bønnen til Temple setter ord på at det ikke er alltid er lett, for det er noen vi ikke orker, og noen som ikke orker oss. Det er enklere å elske de elskverdige. De vi liker, de vi sympatiserer med. Langt vanskeligere er det når vi kjenner på motstand eller motvilje i oss selv.

Kanskje har du opplevd å styre handlevogna di i en annen retning når du får øye på noen i butikken som du ikke har lyst til å snakke med. Brått snur du deg og tar en annen runde mellom radene, og håper at dere ikke møtes igjen i kassa. Eller når det ringer, ser du på nummeret og kvier deg noen ganger for å ta telefonen. Kanskje noen gjør akkurat det samme når de møter oss, eller når vi ringer. Det er selvfølgelig menneskelig å kjenne at man ikke alltid er opplagt til å snakke med folk - og det vil alltid være noen det er verre å snakke med enn andre. Det kan godt være at vi ikke klandrer noen andre enn oss selv, og at vi får dårlig samvittighet for motviljen vi kjenner. Ubehagelig er det uansett.

Enda sårere kan det være hvis det dreier seg om kristne trossøsken, som man møter eller samarbeider med i menighetssammenheng eller annet. Vi skjønner at det er ikke er etter Mesterens vilje at man har lyst til å unngå hverandre. Det som skulle være vårt vitnesbyrd for verden, at jo nettopp at vi elsker hverandre. Jesus sier: "Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre." (Joh. 13, 35).

Men vi kan ikke tvinge frem kjærlighet. Ihvertfall ikke kjærlighet som en følelse. Kanskje det er mer fruktbart å omsette nestekjærlighet i holdning og handling. Et konkret forsøk kan være å bytte ut en tanke av typen "å nei, ikke ham/henne...", med en kort bønn for vedkommende. Du kan ganske enkelt be: "Gud velsigne og bevare N.N." Kanskje vil du etter en tid oppleve at noe endres i forholdet ditt til ham eller henne. Jeg tror også det er viktig å erkjenne både overfor seg selv og overfor Gud, hvordan vi opplever andre mennesker. Det har ingen hensikt å prøve å skyve det vekk fra bevisstheten, å late som om problemet ikke eksisterer. Legg det frem for Gud i bønn! Ta også med i betraktning at en følelse av motvilje kan være der av en grunn, som en intuitiv, indre advarsel. At dette er en person du ikke bør involvere deg for mye med. Det er faktisk lov å beholde en armlengdes avstand.

Likevel kan du møte den personen med vennlighet og respekt, akkurat som du selv gjerne vil bli møtt. Den gylne regel er en god rettesnor også her. Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. (Matt. 7, 12).  ) Vi kommer ofte til kort i våre bestrebelser. Vi kan aldri bli hele og helhjertede "budholdere". Likevel er den gylne regel, det dobbelte kjærlighetsbudet og de ti bud, viktige å navigere etter. Da navigerer vi mot Jesus, vår Frelser. Og han vil alltid komme oss i møte. Vi kan også minne oss selv om at kjærlighet er en av Åndens frukter (Gal. 5, 22), og frukt er noe vi bærer, ikke produserer. Det er sant, og samtidig er det sant at Jesus trenger at vi gjør nestekjærlige handlinger. Martin Luther har sagt: "Men det kan ikke nytte å be Gud om troen og så sette seg borti en krok og vente på at Guds ånd skal komme." Det han sier om troen, tenker jeg kan overføres på kjærlighet og gode gjerninger. Det er en sammenheng og en sirkeleffekt mellom å be, søke Gud og handle. Å stille seg helt passiv mens man venter på Ånden, kan innebære at man egentlig lukker Ånden ute.

Gjerningene ligger ferdige fremfor oss (Ef. 2, 10), men det er mulig å gå utenom dem. Gud tvinger ingen. Det å la være å følge kallet vil være et tap for oss, mens det vi gjør i lydighet, vil bli til velsignelse. Gud kaller oss også til menighetsfellesskap med andre kristne. Det innebærer at man må bestemme seg for å gå ut døra, legge andre ting til side, og komme seg til gudstjenesten eller møtet. Heller ikke det er noe som går av seg selv. Ånden drar oss, ja - men vi velger om vi vil følge etter eller om vi snur oss bort. 

Temple avslutter bønnen sin med: "så vi kan bli værende hos deg, du som selv er kjærlighet." Den kjærligheten låser oss opp. Ved å bli hos Jesus alle dager, har vi også kjærlighet å gi videre. Det kan nok virke lite både i egne og i verdens øyne. Men ingenting er bortkastet av det som gjøres, bes eller gis, i tro og tillit til Jesus Kristus, vår Herre.