Engelen ved din side

Om englene - innledning

Ordet engel kommer av det greske ”angelos” som betyr utsending (sendebud/budbærer). Det står om engler mer enn 300 steder i Bibelen. De opptrer fra første til siste bok i Bibelen. De hører til Guds skaperverk, de som oss, han som har skapt ”alt synlig og usynlig”, som vi sier i den nikenske trosbekjennelsen. Englene er kun ånd, men kan opptre i menneskeskikkelse når Gud sender dem ned til oss.

Noen steder skjønner mennesket straks at det er en engel, og blir forferdet. Andre steder har engelen menneskeskikkelse, og mennesket skjønner først etterpå at det var en engel. Engler er sentrale ved Jesu fødsel og ved Jesu oppstandelse. Engelen Gabriel bebuder Jesu unnfangelse (og Johannes’). Hvitkledte engler sitter inne i den tomme graven og spør Maria Magdalena: Hvorfor gråter du, kvinne? (Joh. 20, 13). Engler tjener Jesus etter at han har blitt fristet av djevelen i ødemarken. (Matt. 4, 11) Og en engel styrker Jesus i den indre kampen han går igjennom i Getsemane (Luk. 22, 43).

Men engler er ikke mye fremme i trosbevisstheten til oss ”vanlige”, lutherske kristne. Vi møter dem i gudstjenesteliturgien riktignok, kanskje uten å tenke særlig over det. Det er englene på Betlehemsmarken som lyder i Gloria-leddet: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i. Det var englenes sang som gjeterne fikk høre den natta Jesus ble født. Og i nattverdsliturgien er det englene som synger i Sanctus: Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot (allhærs Gud). All jorden er full av hans herlighet. (Jes. 6, 3) Det er englene, serafene som Jesaja fikk se da han ble kalt til profet.

Vi møter også englene i prefasjonen, den som begynner med ”I sannhet verdig og rett er det at vi alltid og alle steder takker deg…” Der sies det: ”Ved ham lovsynger englene din herlighet, og din menighet i himmelen og på jorden priser ditt navn med samstemmig jubel.”

Engler og mennesker, himmelens hærskare og jordas mennesker er sammen når vi priser Gud! Når vi lovsynger og tilber, så er engelen ved vår side. Jeg tror engelen også er der når vi gråter og klager vår nød til Gud.

Engelen ved vår side – har vi rett til å tro at vi har ”vår egen engel”?

Gjenfortelle Apg. 12 – Peter i fengsel. ”Det må være engelen hans!” De kan ikke begripe at det er Peter som står der i egen person – han er jo i fengsel! Men det de kan tro, er at det er engelen hans, som står der liksom på vegne av ham. Det forteller oss at de har en englebevissthet i troslivet sitt – englene er en del av tilværelsen, rett og slett. Og de tror at hvert menneske har sin engel, siden de bruker uttrykket ”engelen hans”.

I Matt. 18 sier Jesus: ”Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt.” (Matt. 18, 10). De har sine engler… Verset er litt gåtefullt, for det sier egentlig ikke hva disse englene betyr for den enkelte. Men det er tydelig på at ”de har sine engler”, og disse englene ser alltid Gud, eller har adgang til Gud. De små, de som andre lett forakter, er aldri glemt i himmelen. Deres sak er alltid nærværende hos Gud. Og englene er hans medarbeidere.

I foranledningen til at Jesus sier dette, har disiplene spurt ham hvem som er den største i himmelriket. Og Jesus har stilt et lite barn midt iblant dem og svart at ”den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.” Etter det advarer han kraftig mot forførerelser og fristelser, om å lokke til fall en av disse små som tror på ham. Men betyr Jesu ord at det kun er barna, eller eventuelt alle ”små og vergeløse” i verden som har sin egen engel? Det går ikke an å vite sikkert. Det kan se ut som om det bare gjelder barna. Men i fortsettelsen snakker han om hvordan en mann etterlater de 99 sauene for å lete etter den ene som har gått seg vill. Det tenker jeg er et bilde uten alder, vi kan alle være en sau som går seg vill. På en måte er vi alle blant de ”små”, uansett hvor gamle vi etter hvert blir.

At hvert menneske (eller hver troende?) har sin engel, antar jeg at de første kristne trodde ut fra hva de tenkte da Peter banket på døra. Katolske kristne er ikke i tvil om dette med verneengel/skytsengel. (Ref. den lille bønnen ”Angele domini”, med opphav 1000-tallet eller tidligere). Men i vår tradisjon har vi mer eller mindre plassert englene på teologiens mørkeloft. Kanskje fordi vi er for påvirket av rasjonalistiske vitenskapsidealer – vi blir tilbakeholdne, nesten forlegne, i å ta englene inn i trosvirkeligheten. De hører med i barnetroen og i julepynten, og det utgjør omtrent den plassen vi gir dem.

Luther, englene og Mikaelsdagen

Den 29. september er det Mikkelsmesse, en kirkehøytid viet erkeengelen Mikael. Den var helligdag i Norge frem til 1770. I 1999 bestemte Kirkemøtet seg for å gjeninnføre feiringen av ”Engelen Mikael og alle englers dag”.

Luther var kritisk til englelegender som var i omløp i hans egen samtid og den formen Mikaelsdagen ble feiret på. Han ville like fullt beholde Mikaelsdagen i den kirkelige festkalender ”for at de kristne skal ha en rett forståelse av englene”, som han sa. Han skriver også at festen for englene er innstiftet for de kristnes skyld ”for at de skal lære å tenke på de kjære engler og takke Gud for at han har innsatt så høye makter til å tjene oss.” (S. 62, Engelen ved din side).

Luther er også helt klar på at Gud i sin omsorg allerede ved fødselen gir den enkelte en skytsengel som et vern mot alle onde angrep. For han sier: ”Det står også fast at et lite barn, så snart det blir født, får en engel som er mye større og mektigere enn kongen av Frankrike og keiseren.” Da er det nettopp Matt. 18, 10 som er den bibelske begrunnelsen for dette.

Luther avslutter også sin morgen- og kveldsbønn (under hustavlen bakerst i katekismen) med setningen: ”Din hellige engel være med meg, så den onde fiende ikke får makt over meg.”

Hva er englenes oppgave?

Alle møtene mellom engler og mennesker som Bibelen forteller om, er forskjellige, men har også likhetstrekk. De skjer i øyeblikket. Engelen utfører sitt oppdrag, kommer med sitt bud, og blir så borte. Englene opptrer alltid på vegne av Gud. De taler Guds ord til mennesket. Aldri taler de på vegne av seg selv, og de tillater ikke at vi tilber dem. I Johannes Åpenbaring ser vi at Johannes, etter å ha hørt og sett alt det engelen har vist ham, kaster seg ned for føttene til engelen og vil tilbe ham. Men engelen sier til ham: ”Gjør ikke det! Jeg er en tjener som du og dine søsken profetene og de som tar vare på ordene i denne boken. Gud skal du tilbe!” (Åp. 22, 9).

Engelen sier her at den er en tjener sånn som oss – for vi kan (forhåpentligvis!) regne oss selv med til de som ”tar vare på ordene i denne boken”. Og samtidig er den jo en vesensforskjellig tjener. Den er ren ånd. Den har innsikt som vi ikke har. Den er Guds utstrakte finger, Guds sendebud og stemme til oss på jorda. Englene tjener Gud, og de tjener menneskene. Det gjør at de inngår i Guds frelsesplan med oss. De hjelper oss til frelse. Det står i Hebreerbrevet, i en av de viktigste setningene jeg vet om når det gjelder det å forklare englenes hensikt:

”Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å hjelpe dem som skal arve frelsen?” (Hebr. 1, 14). Setningen er i spørsmåls form, men den sier noe som leseren vil regne som opplagt. Før dette har forfatteren brukt litt tid på å forklare hvordan Jesus Kristus står over englene. Han snakker til folk som har en klar englebevissthet i sin tro, og han bruker bibelsteder for å vise hvordan Jesus, Guds sønn, er mye større enn englene.

Noen tenker seg at det er engelens oppgave å hindre at det skjer dem noe vondt her i livet. Men det er en tro bygd på sandgrunn. Så snart første storm skyller over livet, raser grunnen under troen bort. Da kan tanken fort bli: Det finnes ingen Gud, siden dette onde hender meg. Lidelse er noe vi ikke er lovet fritak fra. Tenk på Jesus, hva han forberedte disiplene på før han døde. Han forberedte dem på forfølgelse, hån og motarbeidelse. Den samme Jesus sa også at vi ikke skal frykte – ”, ja hvert hårstrå dere har på hodet, er talt.” (Matt. 10, 30). Det innebærer at Gud, som kjenner oss bedre enn vi gjør selv, har omsorg for oss både i jordelivet og helt inn i himmelen. Men ikke slik at han hindrer oss i å oppleve smerte, tap og død.

Derfor synes jeg ”englevakt” er et vanskelig begrep. På den ene side er det mange som kan fortelle om uforklarlige opplevelser hvor de har blitt berget på overnaturlig vis. Men det er langt flere som ikke har gjort slike erfaringer. Har verneengelen deres sviktet da? Jeg kan ikke tro at det er sånn. Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor noen opplever mye ”vern” og andre ikke, men jeg tror ikke det er slik at ”Gud trekker vekk sin beskyttelse.”

I lignelsen om den fattige Lasarus og den rike mannen, så får vi høre at når Lasarus dør, bærer englene ham til Abrahams favn. De bærer mennesket på sin siste ferd. Men det står jo ikke noe om hvor englene eventuelt var i Lasurus sitt elendige jordeliv. Kanskje vi kan tenke oss at englenes fremste jobb er å bevare oss på Guds vei, i Guds plan med oss, ikke å skåne oss fra å oppleve lidelse.

I jobben med å ”hjelpe dem som skal arve frelsen”, så kan det være at det har gått en del englespor gjennom livene våre helt uten at vi vet om det. Kan hende er det engler som minner oss på å søke til Guds ord, til fellesskapet med hverandre, eller som viser oss noen som trenger vår hjelp. De som gleder seg over hver synder som vender om (Luk. 15, 10), de har nok også medlidenhet med oss mennesker.

 Går det an å bli for opptatt av engler?

Ja, det går an: Tenk om hyrdene på Betlehemsmarken ble så betatt av det fantastiske synet de hadde hatt, at de ikke gadd å gå og se Jesusbarnet i krybben. Synet av den lille babyen var nok ikke så spektakulært som det å se – og høre – engler. Men det var Jesusbarnet englene vitnet om. Det var ham gjeterne skulle oppsøke og tilbe. Englene peker bort fra seg selv. Paulus advarer mot engledyrkelse. (Kol. 2, 18) Jeg tror nok derfor han ville advart mot engleforståelsen til new age/alternativ-bevegelsen i vår tid, hvor englene sees på som vesener man angivelig skal kunne komme i kontakt med, som instrumenter for den enkeltes selvutvikling. Det er en forståelse som ikke harmonerer med Bibelens lære.

Lasarus' salme (Luk. 16, 19-31)

Utenfor porten

skyggen av purpur og feiende lin,

støvet som kler meg

med usynlighet

Leppene mine

søker smuler, finner sand

Ved middagstid

en salme i munnen

I skumringen

leter håpet meg opp

med snuten, legger seg

inntil feberglørne

og slikker sårene

Pulsen av smerte

dunker mot sprukne søvnvegger

Soloppgangen

våkner i englehender

I Abrahams fang

folder den siste tåren

ut den første salmen

innenfor porten

Den vanskelige nestekjærligheten

I Norsk bønnebok (2013) står det en bønn av William Temple (1881-1944, biskop i Church of England):

 
Gi oss kjærlighet

Gud, gi oss kjærlighet i vår tanke, i vår tale,
i alt vi gjør, i de skjulte hjerterommene.
Gi oss kjærlighet til dem vi møter,
fjerne, nære,
til venner, gamle, nye,
til dem vi ikke orker
og dem som ikke orker oss.
Gi oss kjærlighet
til dem vi arbeider sammen med,
til dem vi stadig ser,
kjærlighet i glede, kjærlighet i sorg,
i liv, i død,
så vi kan bli værende hos deg,
du som selv er kjærlighet.

Elsk hverandre inderlig som søsken, sier Paulus. Sett de andre høyere enn dere selv. (Rom. 12, 10). Han har det fra Mesteren selv, som sier: Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Joh. 15, 12). Den viktige nestekjærligheten, den som skal være vårt adelsmerke som kristne, den blir vi minnet på stadig vekk. Ikke minst blir vi minnet på at vi mangler den. Bønnen til Temple setter ord på at det ikke er alltid er lett, for det er noen vi ikke orker, og noen som ikke orker oss. Det er enklere å elske de elskverdige. De vi liker, de vi sympatiserer med. Langt vanskeligere er det når vi kjenner på motstand eller motvilje i oss selv.

Kanskje har du opplevd å styre handlevogna di i en annen retning når du får øye på noen i butikken som du ikke har lyst til å snakke med. Brått snur du deg og tar en annen runde mellom radene, og håper at dere ikke møtes igjen i kassa. Eller når det ringer, ser du på nummeret og kvier deg noen ganger for å ta telefonen. Kanskje noen gjør akkurat det samme når de møter oss, eller når vi ringer. Det er selvfølgelig menneskelig å kjenne at man ikke alltid er opplagt til å snakke med folk - og det vil alltid være noen det er verre å snakke med enn andre. Det kan godt være at vi ikke klandrer noen andre enn oss selv, og at vi får dårlig samvittighet for motviljen vi kjenner. Ubehagelig er det uansett.

Enda sårere kan det være hvis det dreier seg om kristne trossøsken, som man møter eller samarbeider med i menighetssammenheng eller annet. Vi skjønner at det er ikke er etter Mesterens vilje at man har lyst til å unngå hverandre. Det som skulle være vårt vitnesbyrd for verden, at jo nettopp at vi elsker hverandre. Jesus sier: "Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre." (Joh. 13, 35).

Men vi kan ikke tvinge frem kjærlighet. Ihvertfall ikke kjærlighet som en følelse. Kanskje det er mer fruktbart å omsette nestekjærlighet i holdning og handling. Et konkret forsøk kan være å bytte ut en tanke av typen "å nei, ikke ham/henne...", med en kort bønn for vedkommende. Du kan ganske enkelt be: "Gud velsigne og bevare N.N." Kanskje vil du etter en tid oppleve at noe endres i forholdet ditt til ham eller henne. Jeg tror også det er viktig å erkjenne både overfor seg selv og overfor Gud, hvordan vi opplever andre mennesker. Det har ingen hensikt å prøve å skyve det vekk fra bevisstheten, å late som om problemet ikke eksisterer. Legg det frem for Gud i bønn! Ta også med i betraktning at en følelse av motvilje kan være der av en grunn, som en intuitiv, indre advarsel. At dette er en person du ikke bør involvere deg for mye med. Det er faktisk lov å beholde en armlengdes avstand.

Likevel kan du møte den personen med vennlighet og respekt, akkurat som du selv gjerne vil bli møtt. Den gylne regel er en god rettesnor også her. Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. (Matt. 7, 12).  ) Vi kommer ofte til kort i våre bestrebelser. Vi kan aldri bli hele og helhjertede "budholdere". Likevel er den gylne regel, det dobbelte kjærlighetsbudet og de ti bud, viktige å navigere etter. Da navigerer vi mot Jesus, vår Frelser. Og han vil alltid komme oss i møte. Vi kan også minne oss selv om at kjærlighet er en av Åndens frukter (Gal. 5, 22), og frukt er noe vi bærer, ikke produserer. Det er sant, og samtidig er det sant at Jesus trenger at vi gjør nestekjærlige handlinger. Martin Luther har sagt: "Men det kan ikke nytte å be Gud om troen og så sette seg borti en krok og vente på at Guds ånd skal komme." Det han sier om troen, tenker jeg kan overføres på kjærlighet og gode gjerninger. Det er en sammenheng og en sirkeleffekt mellom å be, søke Gud og handle. Å stille seg helt passiv mens man venter på Ånden, kan innebære at man egentlig lukker Ånden ute.

Gjerningene ligger ferdige fremfor oss (Ef. 2, 10), men det er mulig å gå utenom dem. Gud tvinger ingen. Det å la være å følge kallet vil være et tap for oss, mens det vi gjør i lydighet, vil bli til velsignelse. Gud kaller oss også til menighetsfellesskap med andre kristne. Det innebærer at man må bestemme seg for å gå ut døra, legge andre ting til side, og komme seg til gudstjenesten eller møtet. Heller ikke det er noe som går av seg selv. Ånden drar oss, ja - men vi velger om vi vil følge etter eller om vi snur oss bort. 

Temple avslutter bønnen sin med: "så vi kan bli værende hos deg, du som selv er kjærlighet." Den kjærligheten låser oss opp. Ved å bli hos Jesus alle dager, har vi også kjærlighet å gi videre. Det kan nok virke lite både i egne og i verdens øyne. Men ingenting er bortkastet av det som gjøres, bes eller gis, i tro og tillit til Jesus Kristus, vår Herre.