Saligprisningene av de forfulgte (Matt. 5, 10-12)

Det at noen blir forfulgt for sin tro, var en av de første sakene som virkelig rystet meg som ung kristen. Gjennom informasjonen som kom fra Misjon bak Jernteppet (nå Stefanusalliansen) fikk jeg et innblikk i hvordan det er å leve som kristen i mange land i verden. Jeg hadde ikke lært noe om det på skolen. Det var lite fremme i media. Det er det forsåvidt nå også. Forfølgelse og fordrivelse av kristne (og andre utsatte grupper) får pågå i stor skala, uten at det blir et brennhett tema i den vestlige verden. Vi får rapporter om IS og lignende grupperingers herjinger og terror. Blir det stort nok, kommer det innenfor medienes radar. Men forfølgelse er mer. Det kan også handle om å bli holdt nede i samfunnet, at utdanning er stengt for kristne elever. Å bare kunne ta de aller laveste jobbene. Å bli hånet og trakassert av naboene.

Jeg tror det er et sunnhetstegn at vi blir opprørt - for det første fordi det berører rettferdighetssansen så sterkt. Vi er vant til å holde menneskerettighetene høyt. Alle skal få ha sin tro og alle får hevde sin mening. Uten å bli straffeforfulgt. Det er en selvfølge for oss, og det gjelder uansett hva slags tro og meninger det er snakk om. For det andre tror jeg Jesus kaller oss til å ha dyp solidaritet med våre trossøsken. Hvordan kan vi følge Jesus, og samtidig være uberørt av at kristne andre steder i verden lider? Han har jo kalt oss til søskenkjærlighet fremfor alt. ("Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre." Joh. 13, 34. "Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv." Rom. 12, 10)

I teksten vi hørte saligpriser Jesus de forfulgte. Han sier ikke "stakkars de som blir forfulgt for rettferdighets skyld", han sier de er salige. Salig er et sterkt ord. Hva innebærer det egentlig? " ’Salighet’ er et uvanlig ord, men det har en helt klar betydning: Salighet er den tilstand som et menneske er i i himmelen: Målet for vårt liv på jorden er å nå til saligheten i himmelen. "Der" skal vi se Gud som han er, ansikt til ansikt; der er menneskene selv stått opp fra de døde, der er Guds rike virkelig og ubegrenset tilstede (ikke bare delvis og ufullkomment, som under livet på jorden), og i saligheten er også de troendes samfunn virkeliggjort." (Pater Erik)

Jesus sier ikke "jeg kan godt forstå at dere blir deprimert og mister motet". Han sier: "Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen." Det er et kjempe-paradoks. Jesus visste at det er forferdelig å bli forfulgt, både for kropp, sjel og ånd. Den som blir forfulgt, trenger trøst og hjelp. Så er det det Jesus gir. For han forbereder tilhengerne sine på virkeligheten de skal ut i. Guds rike vil bli motarbeidet i denne verden, og de blir nødt til å lide for det. Og så holder han håpet opp for dem, det som skal hjelpe dem til å holde ut: Han viser dem at en gang - en gang etter døden, når de er hjemme i det fullendte Gudsriket, det som seirer over verden - da venter det en lønn som er så stor at det ikke er til å forestille seg.

Jeg vil ta Jesu ord på alvor. Hvis han sier at det er grunn til å glede og fryde seg, da er det det! Men å skulle hente frem glade og jublende følelser når man blir forfulgt, det tror jeg må være vanskelig, og jeg tror heller ikke det var Jesu poeng. Jubelen er på et vis noe som vil utfolde seg først etter målgang - innenfor himmelporten. Enn så lenge vi er her nede, er det et poeng å ikke la mismot ta overhånd. Blir man mismotig nok, er det også mulig å falle fra. Eller bli rasende, ta hevn - hvis det finnes sjanse til det - noe som ikke vil tjene Guds sak.

Selv om forfølgelse kan ta bort livsglede, finnes det et rom inni den troende som ingen kan røre. Der kan det vokse en glede og fryd i det å tilhøre Jesus, i alt som livet byr på eller river ned for oss. Jesus slipper oss aldri. En gang skal faktisk alt bli godt, og lønnen til de som har lidd for hans skyld, skal være stor. Det er like sant som livet her på jorda er virkelig.

Betyr det at vi som ikke blir forfulgt, skal slå oss til ro med at " det gjør ikke noe at de blir forfulgt, de er jo med det salige og får stor lønn i himmelen?" Jeg tror ikke det er den reaksjonen Jesus ønsker av oss! Vi ser blant annet i Hebreerbrevet en klar oppfordring til å bry oss: "Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp." (Hebr. 13, 3)

Jeg tror at det er vits i å be. Jeg tror også at det er vits i å kjempe for rettighetene til de som blir forfulgt, og støtte organisasjonene, menighetene og enkeltmenneskene som hjelper dem. Vi kan nok føle oss veldig maktesløse. Men hvis vi ikke gjør det lille vi kan, så setter vi oss selv ut av spill. Ved å stole på Jesus og hans ord, kan vi slippe til den makten som kommer fra ham - den som gir oss kraft til å leve og mot til dø for.