Når det har vært dåp i gudstjenesten, leser det et vers fra 1. Petersbrev
på slutten av dåpsliturgien: "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far,
han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu
Kristi oppstandelse fra de døde." (1. Pet. 1, 3)
Disse vakre ordene dirrer i lufta, i det hellige rommet, som nådesol over dåpshandlingen som akkurat har vært. Det minner oss på det sentrale: At det er Jesu Kristi oppstandelse fra de døde som er grunnlaget for hele vår tro og vårt håp. Vi kler av oss det gamle mennesket og ifører oss det nye. Paulus sier i brevet til Kolosserne: "For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde." (Kol. 2, 12)
Disse vakre ordene dirrer i lufta, i det hellige rommet, som nådesol over dåpshandlingen som akkurat har vært. Det minner oss på det sentrale: At det er Jesu Kristi oppstandelse fra de døde som er grunnlaget for hele vår tro og vårt håp. Vi kler av oss det gamle mennesket og ifører oss det nye. Paulus sier i brevet til Kolosserne: "For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde." (Kol. 2, 12)
Det er Jesu forsoningsoffer som gjør at vi kan bli
født på ny. Født på ny - av Gud! Det gjør oss til Guds barn, med de
rettigheter som hører barnet til. Peters lovprisning fortsetter slik:
"..til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner. Den er
gjemt i himmelen for dere, dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere
når fram til frelsen. Den ligger alt ferdig til å bli åpenbart ved tidens
ende."
Denne arven vil aldri forgå, for den tilhører evigheten. Den vil aldri skitnes til, for den omgis av Guds hellige nærvær. Den vil aldri visne, for den gjennomstrømmes av livets vann. Vi kan lengte etter den, slik som vi lengter etter noe vi enda ikke har opplevd. Tankene strekker ikke til. Den er gjemt i himmelen for oss. Det ligger i menneskers natur å ville utforske og kartlegge, å samle kunnskap, å systematisere. Arven i himmelen er noe vi ikke kan gripe med vår fornufts byggeklosser. Løftene i Bibelen kan vi bare ta til oss i tro. Og troen slutter aldri å undre seg, men stenger ikke Gud unna når vi ikke ser og forstår. Tro handler om å stole på at Guds kraft og makt er større enn vår vantro eller vår skadeskutte tro.
Peter sier: "...dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere når fram til frelsen." Han sier ikke: "Dere som ved deres egen anstrengelse klarer å holde fast ved troen". Når vi kommer til Jesus og vil tilhøre ham, blir vi også bevart i troen. Der finner vi vår hvile. Hvile betyr ikke latskap, å ikke ville gå i hans fotspor. Men den som hviler i Jesu nærvær, vet at han går foran og finner veien. Vi skal bare feste blikket på Jesus og følge etter.
Arven "ligger alt ferdig til å bli åpenbart ved tidens ende." Det er rart å tenke på. Det er som et englesmil i enden av budskapet. Noe venter på oss - noen venter på oss. Vi trenger ikke frykte tidens ende. Det blir vår utfrielse. I en verden hvor Jesu etterfølgere fortsatt blir forfulgt, er ordene i 1. Petersbrev til trøst også i dag. Peter, han som skal stå med himmelrikets nøkler (Matt. 16, 19), åpner porten inn til gleden:
"Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser. Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg. Ham elsker dere, enda dere ikke har sett ham; ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord, for dere når troens mål: frelse for deres sjeler."
Jeg tror vi trenger den påminnelsen - at troens mål er frelse for våre sjeler. Vi kan møte forakt for vår tro. Den kan bli sett på som en mental krykke naive mennesker støtter seg på. Noen kan bli fristet til å distansere seg fra alt ved kristen tro og alt i Bibelen som folk reagerer på og vil konfrontere kristne med. Det er mange ting som må slipes bort og settes i parentes, hvis ingen skal ha noe å utsette på det vi tror på. Da ender vi med en utvisket tro, tilpasset verdens smak. Men kristen tro er grunnfestet i Bibelen. Det går ikke an å fjerne røttene fra troen, selv om noen prøver på akkurat det. Da visner den. Isteden vokser troslikegyldighet opp - en holdning som sier "det spiller ingen rolle hva du tror på, bare det er bra for deg."
Denne arven vil aldri forgå, for den tilhører evigheten. Den vil aldri skitnes til, for den omgis av Guds hellige nærvær. Den vil aldri visne, for den gjennomstrømmes av livets vann. Vi kan lengte etter den, slik som vi lengter etter noe vi enda ikke har opplevd. Tankene strekker ikke til. Den er gjemt i himmelen for oss. Det ligger i menneskers natur å ville utforske og kartlegge, å samle kunnskap, å systematisere. Arven i himmelen er noe vi ikke kan gripe med vår fornufts byggeklosser. Løftene i Bibelen kan vi bare ta til oss i tro. Og troen slutter aldri å undre seg, men stenger ikke Gud unna når vi ikke ser og forstår. Tro handler om å stole på at Guds kraft og makt er større enn vår vantro eller vår skadeskutte tro.
Peter sier: "...dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere når fram til frelsen." Han sier ikke: "Dere som ved deres egen anstrengelse klarer å holde fast ved troen". Når vi kommer til Jesus og vil tilhøre ham, blir vi også bevart i troen. Der finner vi vår hvile. Hvile betyr ikke latskap, å ikke ville gå i hans fotspor. Men den som hviler i Jesu nærvær, vet at han går foran og finner veien. Vi skal bare feste blikket på Jesus og følge etter.
Arven "ligger alt ferdig til å bli åpenbart ved tidens ende." Det er rart å tenke på. Det er som et englesmil i enden av budskapet. Noe venter på oss - noen venter på oss. Vi trenger ikke frykte tidens ende. Det blir vår utfrielse. I en verden hvor Jesu etterfølgere fortsatt blir forfulgt, er ordene i 1. Petersbrev til trøst også i dag. Peter, han som skal stå med himmelrikets nøkler (Matt. 16, 19), åpner porten inn til gleden:
"Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser. Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg. Ham elsker dere, enda dere ikke har sett ham; ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord, for dere når troens mål: frelse for deres sjeler."
Jeg tror vi trenger den påminnelsen - at troens mål er frelse for våre sjeler. Vi kan møte forakt for vår tro. Den kan bli sett på som en mental krykke naive mennesker støtter seg på. Noen kan bli fristet til å distansere seg fra alt ved kristen tro og alt i Bibelen som folk reagerer på og vil konfrontere kristne med. Det er mange ting som må slipes bort og settes i parentes, hvis ingen skal ha noe å utsette på det vi tror på. Da ender vi med en utvisket tro, tilpasset verdens smak. Men kristen tro er grunnfestet i Bibelen. Det går ikke an å fjerne røttene fra troen, selv om noen prøver på akkurat det. Da visner den. Isteden vokser troslikegyldighet opp - en holdning som sier "det spiller ingen rolle hva du tror på, bare det er bra for deg."
Tro som har vært lutret i ild, kjenner en annen
sannhet: Hva man tror på - ja hvem man tror på - har alt å
si. Vårt hva og hvem er "Jesus Kristus og ham korsfestet" (1. Kor. 2,
2) I ham har vi det levende håpet, det som reises opp av oppstandelsen. Og av
håpet strømmer gleden ut, ut i hverdagen, som streif av engler.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar