Simeons lovsang (Luk. 2, 25-35)

Her får vi høre om "Herrens fremstilling i tempelet". Maria og Josef kommer med Jesus til tempelet denne dagen "for å gjøre med ham som skikken var etter loven". En kvinne var rituelt uren en viss periode etter en fødsel (lenger etter en jentefødsel enn en guttefødsel). Etter denne perioden skulle hun bringe til presten et årsgammelt lam til brennoffer og en dueunge eller en turteldue til syndoffer, eller to turtelduer eller dueunger hvis hun var fattig.

I tillegg ble en førstefødt sønn regnet som å tilhøre Gud: «Du skal hellige alle førstefødte til meg. Alt det som kommer først fra mors liv i Israel, enten det er folk eller fe, hører meg til.» (2.Mos 13,2). Derfor måtte han bringes frem for Gud og løskjøpes med en fastlagt gave. 

Også Simeon går til tempelet denne dagen, en vei han har gått utallige ganger. Han går med forventning, kanskje med visshet. Han vet noe han ikke kan vite, han stoler på noe Gud selv har latt han få del i. Han går, ledet av Ånden - og bedre ledelse kan ikke noe menneske gå under! Derfor tror jeg stegene hans er lette, og blikket oppmerksomt. Når han ser Maria og Josef med Jesusbarnet, vet han at det er dem Ånden peker på, og hjertet slår ekstra, som i kjærlighet.

Det er helt sikkert andre mennesker rundt omkring, dagliglivet omgir dem på alle kanter. Det er ikke noe ved denne lille familien som får dem til å skinne sånn at alle ser det, som om de hadde glorie. Men Simeon ser det. For han er gitt dette av Gud, han har fått profetisk nådegave, og akkurat dette skulle han se med egne øyne: Israels trøst, som han venter på. Messias, som skulle komme med redning for folket. Han er der, i den lille babyen Jesus, og Simeon vet det. Han tenker ikke med vår tids rasjonelle skepsis: "Vi får nå vente og se hva som skjer, kanskje er det han, kanskje ikke..." Han vet ingenting om hva Jesus skal komme til å si og gjøre. Men han hyller ham, her og nå! 

Jeg vet ikke hvor vant Simeon var med småbarn og spedbarn, men han er ihvertfall ikke redd for å ta Jesusbarnet i armene sine. Han står der og holder babyen når han bryter ut i lovprisning. For Maria og Josef må episoden ha føyd seg inn i en etterhvert lang rekke tegn eller bekreftelser på at deres førstefødte er noe helt spesielt, større enn de kan fatte: For det første unnfangelsen ved Den hellige ånd - Maria får budskapet av engelen Gabriel, Josef får det bekreftet av en engel i en drøm. Elisabeth som blir gravid på sine gamle dager for å føde Johannes, som skal rydde vei for Herrens komme. Englene som synger og bærer bud for hyrdene på Betlehemsmarken. De tre vismennene som følger stjernen og kommer med gaver til jødenes konge. 

Alt dette vitner om Jesu betydning, også for foreldrene hans. Samtidig lever de et vanlig liv med vanlige forpliktelser, og Jesus må tas vare på som alle andre babyer. Og folk rundt dem ser ikke på Jesus som Messias. De fleste vet ingenting om de underfulle opplevelsene Maria og Josef har hatt. Men de ser på ham nå, Simeon, og tar vare på ordene hans for resten av livet. Og en gang skriver en samvittighetsfull Lukas dem ned, han som også skrev ned Marias lovsang og Sakarjas lovsang. 

Alle som kjenner til tidebønner, arven med å be til faste tider med utdrag fra Salmenes bok som faste ledd, vet at Simeons lovsang (Nunc dimittis) synges hver kveld i dagens siste tidebønn, kompletorium. Og der passer den godt. Fordi det ligger en overgivelse i ordene til Simeon, som er god å ta med seg inn i natta, inn i søvnen. En overgivelse, og samtidig en forventning. Alle vi som ber denne bønnen, kan "fare herfra i fred" - for vi - ja, også vi - har sett Guds frelse. Gud være lovet!

La oss lese Simeons lovsang sammen:

Herre, nå lar du din tjener
fare herfra i fred,
slik som du har lovet.

For mine øyne har sett
din frelse,
som du har gjort i stand
like for ansiktet på alle folk,

et lys til åpenbaring
for hedningene
og ditt folk Israel til ære.

Salme 67, 2-6

Dette er en velsignelsessalme. Men hva innebærer egentlig en velsignelse? I ordforklaringene i Bibelen finner jeg dette: "Å velsigne er å formidle en guddommelig kraft som bærer i seg goder på alle livets områder, både av materiell og særlig av åndelig art. En velsignelse ble i bibelsk tid ikke bare forstått som en bønn eller et ønske. Det var et virkekraftig utsagn som ga mennesker del i Guds gode gaver, bl.a. hans nåde, beskyttelse og kraft."

En velsignelse er altså ikke tomme ord, men ord som skaper hva de nevner. Jeg kan verken hebraisk eller gresk, men jeg synes det er spennende å se at på begge språkene brukes samme ord for "velsigne" og "lovprise". Gud "velsignes" når mennesker priser ham for hva han har gjort.

Det ser vi i salme 67, som begynner med - "Gud være oss nådig og velsigne oss, Gud la sitt ansikt lyse for oss!" Jeg ser for meg Gud og mennesker, ansikt til ansikt, det lyser fra Gud. Han ser på oss. Lyset treffer oss. Og hva er det som skjer når vi blir truffet av det lyset? "Da skal din vei bli kjent på jorden, din frelse blant alle folkeslag", står det. Den som har skrevet salmen, levde lenge, lenge før Jesus. Men den setningen peker frem mot Jesus, Frelseren. For det var jo Jesus som var Guds vei på jorda. Det var - og er - han som er Guds frelse blant alle folkeslag. Når vi står i Guds lys, så ser vi den veien han viser oss, og at den veien er Jesus Kristus. Det er ikke en skjult vei, en hemmelig vei. Tvert i mot, Gud har gjort den kjent for oss, og han vil at alle skal få vite om den. Det er vår jobb å rope det ut, å vise det til andre: "Her er veien!" Til å hjelpe oss med det, har vi fått Den hellige ånd, som åpner og lukker dører for oss, som minner oss på Guds ord, og går med oss alle dager.

Og så velsigner vi Gud tilbake. Det høres rart ut, å velsigne Gud. Men det er det vi gjør når vi lovpriser ham. "Folkene skal prise deg, Gud, alle folk skal prise deg!" Det er ikke sånn i verden i dag at alle folk priser den Gud vi tror på. En gang skal alt bli som det var ment å være, og Gud skal være alles Herre, alles Far. Det er håpet som holder oss oppe mens vi venter, det håpet vi aldri må slippe taket i. For Gud vil at vi skal vente på ham hver dag, han som alltid vender ansiktet til oss når vi ber.

Fem brød og to fisker

(Joh. 6, 8-15)

I fars kastenot

de to fiskene

trukket opp fra havets munn,

de røde gjellenes

stråletegning

På bakerens spade

ut av ovnen

de fem byggbrødene,

glørne som sluker morgenmørket

Ved bredden av Tiberiasjøen

bølger lengsler i tusentall

Ånden glir mellom oss,

åpner bekker av trøst,

fører lydløse stier

frem til Jesus

med det jeg har

Smilene våre 
møtes på midten

Han ber takkebønnen

Ånden ligger i gresset,

folder armene bak hodet,

holder himmelen fast

med blikket

Han deler ut

mine brød, mine fisker,

stykke for stykke

trenger vi

inn i Gudsriket

ser lyset spenne buen,

sikte

Vingeslagene stiger og stiger

i hjertet

Når jeg er svak, da er jeg sterk (2. Kor. 12, 10)

Når jeg leser Paulus sine brev, forestiller jeg meg Paulus som en svært sterk og energisk person. Det er et driv bak det han skriver, en inderlighet, en fullstendig hengivelse. Han som var en nidkjær fariseer, en forfølger av de første kristne, har blitt en som selv forfølges, en som ikke viker unna noe offer for Kristi skyld. Han som kunne søkt sin egen ære, søker bare menighetenes ære, det er dem han kjemper og ofrer livet for, dem som han har lovet bort til Kristus. (2. Kor. 11, 2). Det at han er frelst, er noe han hadde vært villig til å gi avkall på, dersom det kunne gavne hans søsken, israelittene. (Rom. 9, 3)

Desto mer tankevekkende er det at denne mektige apostelen sier til korinterne (mine uthevinger): "Da jeg kom til dere, søsken, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds mysterium. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere. Jeg forkynte ikke mitt budskap med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som bevis. For deres tro skulle ikke bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft." (1. Kor. 2, 1-5).

Og i det andre brevet til korinterne sier han noe som på et vis følger opp dette: "Brevene er myndige og sterke", sier noen, "men når han selv kommer er han spak, og det han sier, er lite å bry seg om." Den som mener det, skal merke seg dette: Det er ingen forskjell på det jeg gjør når jeg er hos dere, og det jeg sier i mine brev når jeg er borte." (2. Kor. 10, 10-11).

Det må bety at Paulus ikke gjorde et slående inntrykk på menigheten når han besøkte dem, han var ingen blendende person som målbandt dem med talekunst. Samtidig viker han ikke tilbake for å sette dem på plass. Han rettleder dem med en utrettelighet som bare kan skyldes at han har oppriktig omsorg for deres frelse. De skal bli stående i troen på Jesus Kristus. Han blir aldri likegyldig med menighetene. Han gir dem aldri opp. Heller ikke når de begynner å høre på andre som farer med vrang lære, og begynner å tvile på Paulus. "Om jeg kanskje er ulærd i talekunst, er jeg ikke uten kunnskap" sier han (2. Kor. 11, 6).

Svakhet går igjen flere steder i 2. Korinterbrev. Det er som om Paulus viser at det er nettopp i svakheten Gud arbeider i ham. Det er ikke i flinkheten. Ikke i evnen til å holde mektige taler. Han er ikke opptatt av å få applaus, klapp på skulderen, popularitet. Han er faktisk bare opptatt av å få Guds sanne budskap til å slå rot i dem. Om det koster ham liv og helse, så får det gjøre det.

Han har denne tornen i kjødet. Han blir ikke kvitt den, selv om han har bedt. For Gud har svart: "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet." (2. Kor. 12, 8).

Kraften fullendes i svakhet. I en svak, redd og skjelvende Paulus. Hvordan er det mulig? Hvordan kan vi se for oss Jesus skinne igjennom Paulus, hvis Paulus fremtrer spak i offentligheten? Jeg prøver å tenke på det, se det for meg. Og da ser jeg for meg Jesus selv. I en ydmyk skikkelse. En som holdt taler, ja, men ikke for å fremstå imponerende selv. Han hadde et klart budskap, men det ble forkastet av mange. Heller ikke Jesus hadde en skikkelse som blendet alle. Noen jublet, andre ville styrte ham mot avgrunnen. 

Å forkynne Jesus som den oppstandne Frelseren, han som hadde dødd på korset - det var svært anstøtelig for mange. Paulus kom ikke med noe som "gikk rett hjem". Han satt ikke og tenkte ut hva som var mest sannsynlig å begeistre dem han skulle tale til. Han hadde ingen kommunikasjonsrådgivere. Han hadde bare dette ene på hjertet - dette ene å samle dem alle inn under; Jesus Kristus og ham korsfestet.
 
Det levde han for, og det døde han for. Om han noen ganger følte seg redd og svak, så lot han ikke det hindre budskapet i å komme frem. Han stolte på at Gud virket med sin kraft nettopp i svakheten. Når han har gitt opp seg selv, kan Jesus virkelig slippe til, da kan kraften ta bolig i ham. Paulus har med det lært meg noe veldig viktig, og gitt meg en verdifull trøst. Jeg minner meg selv om det når jeg stadig vekk føler jeg ikke når opp, ikke er på høyden med oppgavene: For når jeg er svak, da er jeg sterk. (2. Kor. 12, 10). Jeg har ikke så mye selvtillit. Men jeg trenger det kanskje ikke heller - så lenge jeg husker å ha tillit til Jesus, min Herre.

Elia på Guds fjell

(1. Kong. 19, 9-14)

Ikke i stormen

som kløyvde fjell og knuste klipper,

ikke i jordskjelvet

og ikke i ilden

men i stillheten som duver

foran Elias nakne føtter

i huleåpningen,

ansiktet skjermet

mot hellig lys

i hvelvet av stillhet

bredt ut mot alle himmelhjørner

venter

vingespennet i Guds stemme

venter

de nedrevne altere

å bli reist

Engelen ved din side

Om englene - innledning

Ordet engel kommer av det greske ”angelos” som betyr utsending (sendebud/budbærer). Det står om engler mer enn 300 steder i Bibelen. De opptrer fra første til siste bok i Bibelen. De hører til Guds skaperverk, de som oss, han som har skapt ”alt synlig og usynlig”, som vi sier i den nikenske trosbekjennelsen. Englene er kun ånd, men kan opptre i menneskeskikkelse når Gud sender dem ned til oss.

Noen steder skjønner mennesket straks at det er en engel, og blir forferdet. Andre steder har engelen menneskeskikkelse, og mennesket skjønner først etterpå at det var en engel. Engler er sentrale ved Jesu fødsel og ved Jesu oppstandelse. Engelen Gabriel bebuder Jesu unnfangelse (og Johannes’). Hvitkledte engler sitter inne i den tomme graven og spør Maria Magdalena: Hvorfor gråter du, kvinne? (Joh. 20, 13). Engler tjener Jesus etter at han har blitt fristet av djevelen i ødemarken. (Matt. 4, 11) Og en engel styrker Jesus i den indre kampen han går igjennom i Getsemane (Luk. 22, 43).

Men engler er ikke mye fremme i trosbevisstheten til oss ”vanlige”, lutherske kristne. Vi møter dem i gudstjenesteliturgien riktignok, kanskje uten å tenke særlig over det. Det er englene på Betlehemsmarken som lyder i Gloria-leddet: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i. Det var englenes sang som gjeterne fikk høre den natta Jesus ble født. Og i nattverdsliturgien er det englene som synger i Sanctus: Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot (allhærs Gud). All jorden er full av hans herlighet. (Jes. 6, 3) Det er englene, serafene som Jesaja fikk se da han ble kalt til profet.

Vi møter også englene i prefasjonen, den som begynner med ”I sannhet verdig og rett er det at vi alltid og alle steder takker deg…” Der sies det: ”Ved ham lovsynger englene din herlighet, og din menighet i himmelen og på jorden priser ditt navn med samstemmig jubel.”

Engler og mennesker, himmelens hærskare og jordas mennesker er sammen når vi priser Gud! Når vi lovsynger og tilber, så er engelen ved vår side. Jeg tror engelen også er der når vi gråter og klager vår nød til Gud.

Engelen ved vår side – har vi rett til å tro at vi har ”vår egen engel”?

Gjenfortelle Apg. 12 – Peter i fengsel. ”Det må være engelen hans!” De kan ikke begripe at det er Peter som står der i egen person – han er jo i fengsel! Men det de kan tro, er at det er engelen hans, som står der liksom på vegne av ham. Det forteller oss at de har en englebevissthet i troslivet sitt – englene er en del av tilværelsen, rett og slett. Og de tror at hvert menneske har sin engel, siden de bruker uttrykket ”engelen hans”.

I Matt. 18 sier Jesus: ”Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt.” (Matt. 18, 10). De har sine engler… Verset er litt gåtefullt, for det sier egentlig ikke hva disse englene betyr for den enkelte. Men det er tydelig på at ”de har sine engler”, og disse englene ser alltid Gud, eller har adgang til Gud. De små, de som andre lett forakter, er aldri glemt i himmelen. Deres sak er alltid nærværende hos Gud. Og englene er hans medarbeidere.

I foranledningen til at Jesus sier dette, har disiplene spurt ham hvem som er den største i himmelriket. Og Jesus har stilt et lite barn midt iblant dem og svart at ”den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.” Etter det advarer han kraftig mot forførerelser og fristelser, om å lokke til fall en av disse små som tror på ham. Men betyr Jesu ord at det kun er barna, eller eventuelt alle ”små og vergeløse” i verden som har sin egen engel? Det går ikke an å vite sikkert. Det kan se ut som om det bare gjelder barna. Men i fortsettelsen snakker han om hvordan en mann etterlater de 99 sauene for å lete etter den ene som har gått seg vill. Det tenker jeg er et bilde uten alder, vi kan alle være en sau som går seg vill. På en måte er vi alle blant de ”små”, uansett hvor gamle vi etter hvert blir.

At hvert menneske (eller hver troende?) har sin engel, antar jeg at de første kristne trodde ut fra hva de tenkte da Peter banket på døra. Katolske kristne er ikke i tvil om dette med verneengel/skytsengel. (Ref. den lille bønnen ”Angele domini”, med opphav 1000-tallet eller tidligere). Men i vår tradisjon har vi mer eller mindre plassert englene på teologiens mørkeloft. Kanskje fordi vi er for påvirket av rasjonalistiske vitenskapsidealer – vi blir tilbakeholdne, nesten forlegne, i å ta englene inn i trosvirkeligheten. De hører med i barnetroen og i julepynten, og det utgjør omtrent den plassen vi gir dem.

Luther, englene og Mikaelsdagen

Den 29. september er det Mikkelsmesse, en kirkehøytid viet erkeengelen Mikael. Den var helligdag i Norge frem til 1770. I 1999 bestemte Kirkemøtet seg for å gjeninnføre feiringen av ”Engelen Mikael og alle englers dag”.

Luther var kritisk til englelegender som var i omløp i hans egen samtid og den formen Mikaelsdagen ble feiret på. Han ville like fullt beholde Mikaelsdagen i den kirkelige festkalender ”for at de kristne skal ha en rett forståelse av englene”, som han sa. Han skriver også at festen for englene er innstiftet for de kristnes skyld ”for at de skal lære å tenke på de kjære engler og takke Gud for at han har innsatt så høye makter til å tjene oss.” (S. 62, Engelen ved din side).

Luther er også helt klar på at Gud i sin omsorg allerede ved fødselen gir den enkelte en skytsengel som et vern mot alle onde angrep. For han sier: ”Det står også fast at et lite barn, så snart det blir født, får en engel som er mye større og mektigere enn kongen av Frankrike og keiseren.” Da er det nettopp Matt. 18, 10 som er den bibelske begrunnelsen for dette.

Luther avslutter også sin morgen- og kveldsbønn (under hustavlen bakerst i katekismen) med setningen: ”Din hellige engel være med meg, så den onde fiende ikke får makt over meg.”

Hva er englenes oppgave?

Alle møtene mellom engler og mennesker som Bibelen forteller om, er forskjellige, men har også likhetstrekk. De skjer i øyeblikket. Engelen utfører sitt oppdrag, kommer med sitt bud, og blir så borte. Englene opptrer alltid på vegne av Gud. De taler Guds ord til mennesket. Aldri taler de på vegne av seg selv, og de tillater ikke at vi tilber dem. I Johannes Åpenbaring ser vi at Johannes, etter å ha hørt og sett alt det engelen har vist ham, kaster seg ned for føttene til engelen og vil tilbe ham. Men engelen sier til ham: ”Gjør ikke det! Jeg er en tjener som du og dine søsken profetene og de som tar vare på ordene i denne boken. Gud skal du tilbe!” (Åp. 22, 9).

Engelen sier her at den er en tjener sånn som oss – for vi kan (forhåpentligvis!) regne oss selv med til de som ”tar vare på ordene i denne boken”. Og samtidig er den jo en vesensforskjellig tjener. Den er ren ånd. Den har innsikt som vi ikke har. Den er Guds utstrakte finger, Guds sendebud og stemme til oss på jorda. Englene tjener Gud, og de tjener menneskene. Det gjør at de inngår i Guds frelsesplan med oss. De hjelper oss til frelse. Det står i Hebreerbrevet, i en av de viktigste setningene jeg vet om når det gjelder det å forklare englenes hensikt:

”Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å hjelpe dem som skal arve frelsen?” (Hebr. 1, 14). Setningen er i spørsmåls form, men den sier noe som leseren vil regne som opplagt. Før dette har forfatteren brukt litt tid på å forklare hvordan Jesus Kristus står over englene. Han snakker til folk som har en klar englebevissthet i sin tro, og han bruker bibelsteder for å vise hvordan Jesus, Guds sønn, er mye større enn englene.

Noen tenker seg at det er engelens oppgave å hindre at det skjer dem noe vondt her i livet. Men det er en tro bygd på sandgrunn. Så snart første storm skyller over livet, raser grunnen under troen bort. Da kan tanken fort bli: Det finnes ingen Gud, siden dette onde hender meg. Lidelse er noe vi ikke er lovet fritak fra. Tenk på Jesus, hva han forberedte disiplene på før han døde. Han forberedte dem på forfølgelse, hån og motarbeidelse. Den samme Jesus sa også at vi ikke skal frykte – ”, ja hvert hårstrå dere har på hodet, er talt.” (Matt. 10, 30). Det innebærer at Gud, som kjenner oss bedre enn vi gjør selv, har omsorg for oss både i jordelivet og helt inn i himmelen. Men ikke slik at han hindrer oss i å oppleve smerte, tap og død.

Derfor synes jeg ”englevakt” er et vanskelig begrep. På den ene side er det mange som kan fortelle om uforklarlige opplevelser hvor de har blitt berget på overnaturlig vis. Men det er langt flere som ikke har gjort slike erfaringer. Har verneengelen deres sviktet da? Jeg kan ikke tro at det er sånn. Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor noen opplever mye ”vern” og andre ikke, men jeg tror ikke det er slik at ”Gud trekker vekk sin beskyttelse.”

I lignelsen om den fattige Lasarus og den rike mannen, så får vi høre at når Lasarus dør, bærer englene ham til Abrahams favn. De bærer mennesket på sin siste ferd. Men det står jo ikke noe om hvor englene eventuelt var i Lasurus sitt elendige jordeliv. Kanskje vi kan tenke oss at englenes fremste jobb er å bevare oss på Guds vei, i Guds plan med oss, ikke å skåne oss fra å oppleve lidelse.

I jobben med å ”hjelpe dem som skal arve frelsen”, så kan det være at det har gått en del englespor gjennom livene våre helt uten at vi vet om det. Kan hende er det engler som minner oss på å søke til Guds ord, til fellesskapet med hverandre, eller som viser oss noen som trenger vår hjelp. De som gleder seg over hver synder som vender om (Luk. 15, 10), de har nok også medlidenhet med oss mennesker.

 Går det an å bli for opptatt av engler?

Ja, det går an: Tenk om hyrdene på Betlehemsmarken ble så betatt av det fantastiske synet de hadde hatt, at de ikke gadd å gå og se Jesusbarnet i krybben. Synet av den lille babyen var nok ikke så spektakulært som det å se – og høre – engler. Men det var Jesusbarnet englene vitnet om. Det var ham gjeterne skulle oppsøke og tilbe. Englene peker bort fra seg selv. Paulus advarer mot engledyrkelse. (Kol. 2, 18) Jeg tror nok derfor han ville advart mot engleforståelsen til new age/alternativ-bevegelsen i vår tid, hvor englene sees på som vesener man angivelig skal kunne komme i kontakt med, som instrumenter for den enkeltes selvutvikling. Det er en forståelse som ikke harmonerer med Bibelens lære.