Sauen som ble funnet igjen (Luk. 15, 4-7)

Langt borte pulserer

de andres bjeller,

gresset rikt på sommer,

admiralens vingeslag,

hyrdens stemme

mens mine stier

flykter i villniss,

sklir ut i løs grus,

forsvinner i tornekratt

All min pust er

et lite brek,

riflet av savn

som lukker øynene

Ut av krattet drar han meg

Opp på skulderen løfter han meg

I smilet hans

hviler navnet mitt

I trekronene gynger

spurvenes jubel

Han er veien

som bærer meg hjem

Tanker rundt "Mannen som var født blind" - Joh. 9

Noe av det interessante og spesielle ved Johannesevangeliet, er alle dialogene. Det er spennende å se hvordan mennesker får oppdage Jesus som frelser, og hva som blir sagt mellom dem og Jesus. Likedan ser vi hvordan andre avviser Jesus og holder hjertene sine harde.

En av de historiene jeg kan lese om igjen og om igjen, handler om den blindfødte, kap. 9. Jesus og disiplene ser en mann som er blind, og disiplene spør Jesus hvem som har syndet, han selv eller foreldrene, siden han er født blind. Legg merke til at de spør ikke om muligheten for at synd fører til sykdom. De forutsetter at det er slik. Spørsmålet deres er bare hvem som har syndet – mannen selv eller foreldrene hans. Det er underlig om de ser for seg at et foster kan synde. Mannen er jo født blind.

Jesus avviser hele problemstillingen deres. ”Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham”, sier han. Når Jesus sier at de ikke har syndet, skal vi ikke forstå det slik at akkurat disse tre menneskene har levd et syndfritt liv. Kun èn har levd uten synd, det er Jesus selv. Det Jesus avviser, er at det er synd som er årsaken til sykdom, i dette tilfelle blindhet.

Så tar Jesus jord blandet med spytt, og lager den til en leire som han smører på mannens øyne. Gå og vask deg i Siloa-dammen, sier han så. Og vi leser at mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.

Det første som skjer, er at naboene og alle de andre som har før har sett ham tigge, spør seg om dette virkelig er samme mannen. Kanskje det bare er en som ligner. Han må bekrefte hvem han er. Så må han fortelle hvordan helbredelsen gikk til, og de fører ham deretter til fariseerne. Igjen må han fortelle om mannen som la leire på øynene hans, ba ham vaske seg, og gjorde ham seende. Tilfeldigvis var dette på en sabbat. 

Fariseerne leter etter noe å ta Jesus for. I stedet for å glede seg over helbredelsen, slår de fast at Jesus ikke kan være fra Gud siden han – i deres øyne – ikke holder sabbaten. Flere steder i evangeliene leser vi at Jesus helbreder på sabbaten. Han gjør det som er godt, og reaksjonen til de som skulle være datidens vise, er forargelse. De vil bare bli kvitt ham.

Det er ikke noe i veien med de intellektuelle evnene til fariseerne. De har nitidig studert skriftene. Men de ser ikke Guds åpenbarte ord, de ser ikke Jesus som Messias, selv når han står midt foran øynene deres og gjør de gjerningene som Gud har gitt ham å gjøre. Fordi hjertene deres er lukkede og harde, lukker også øynene seg fra å se det lyset som skinner blant menneskene.

De spør om den blindfødtes mening om denne mannen. Han svarer ”Han er en profet.” Så tilkaller de foreldrene hans. De bekrefter at dette er sønnen deres som var født blind. Hvordan han er blitt seende, svarer de veldig forsiktig om.  De er redde for jødene, siden den som bekjenner at Jesus er Messias, skulle utstøtes fra synagogen. Så de henviser til at sønnen er gammel nok til å svare for seg selv.

Enda en gang kaller de til seg han som har vært blind, og sier: ”Gi Gud æren! Vi vet at dette mennesket er en synder”. Og han svarer med disse ordene, som er et av høydepunktene i historien: ”Om han er en synder, det vet jeg ikke. Men dette vet jeg: Jeg var blind, og nå ser jeg.” Det er et oppriktig, strålende svar, og jeg gleder meg hver gang jeg leser det.

Nok en gang ber de han fortelle om hvordan underet skjedde. ”Jeg har jo allerede sagt det, og dere ville ikke høre på meg”, svarer han. Og så kommer noe som rett og slett er ironi, han spør de skriftlærde ”Vil kanskje dere også bli hans disipler?” Han visste godt at det ikke var den type interesse som lå bak spørsmålene deres. Det er verdt å merke seg hvor modig og rett frem han er i dialog med dem, og han gir seg ikke selv om han blir skjelt ut. Om han har fått noen muntlig opplæring i troen, vet vi ikke. Han har i hvert fall aldri kunnet lese og skrive. Han har levd sitt liv som en blind tigger. Likevel tillater han seg å belære dem, og det med full rett, i det han sier: ”Det er da merkelig at dere ikke vet hvor han er fra, enda han har åpnet øynene mine.” Og han fortsetter: ”Var ikke denne mannen fra Gud, kunne han ikke gjøre noe.”

Men på dette tidspunktet har han brukt opp sin besøkelsestid hos fariseerne. En slik belæring vil de ha seg frabedt, og de kaster ham ut av synagogen.

Han har fått synet tilbake, men blir etterlatt i et tomrom. Jesus får høre at de hadde kastet ham ut, og når han møter ham igjen, spør han: ”Tror du på menneskesønnen?” Menneskesønnen er den betegnelsen Jesus oftest bruker på seg selv. Han bruker den når han snakker om hvordan frelseren i de siste tider skal åpenbares og holde dom. Han bruker den når han forteller om den forkastelse, lidelse og død som venter ham. Og han bruker den om sitt liv og gjerning på jorda, som når han i Lukas 19,10 sier: ”For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.”

Den blindfødte var nok kjent med Messias-forventningene i folket. Selv om han til jødene har svart at han tror Jesus er en profet, tror jeg at han håpte på noe mer. Det er noe nakent, sårbart og tillitsfullt over motspørsmålet hans: ”Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?” Jeg ser for meg at ordene følges av håp, av pulsslagene til et levende håp, som stiger og stiger i hjertet hans.

Jesus tilkjennegir hvem han er, slik han gjør det også andre steder i evangeliene. Uten lignelser, uten forbehold og uten å etterlate tvil: ”Du har sett ham, det er han som snakker med deg.” Han som har fått synet tilbake, har nå fått sin endelige forløsning. Han kaster seg ned og tilber Jesus. Jesus, den eneste som kan fylle tomrommet, har gjort det.

Og jeg synes jeg hører et ekko av Marias lovsang, hennes profetiske tale. Jesu mor, hun som i møte med sin slektning Elisabet priste Gud og sa: ”Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.” (Luk. 1, 52-53).

For denne verdens kloke hoder var Jesus anstøtelig. Men de små, de fattige, de utstøtte, de tok imot Jesus med takk og tilbedelse. Enkelt og likefrem, slik et barn ville ha gjort. Det er viktig lærdom for oss. Kanskje har du noen gang tvilt på at Jesus er frelseren, stilt deg spørsmålet om han bare var en profet, en begavet helbreder, èn av mange veier. Kanskje vet du ikke helt om han angår deg. Da vil jeg anbefale evangeliene, alle de fire. Bli kjent med den Jesus som kommer frem der. Still deg ved siden av den blindfødte som spør ”hvem er han da, så jeg kan tro på ham?” Legg så merke til at Jesus ser på deg, og gir det svaret som også er ment for deg: ”Du har sett ham, det er han som snakker med deg”.

Den blinde Bartimeus (Mark. 10, 46-52)

Ved utkanten av Jeriko sitter en mann og tigger. Han er blind, tigging er leveveien hans. Den som ikke kan arbeide og heller ikke blir forsørget av familien, har ingen annen utvei.

Det finnes ikke noe NAV, ikke noe sikkerhetsnett i samfunnet. Ikke noen Frelsesarmèen, eller Kirkens bymisjon, eller Caritas, for å nevne noen få av vår tids aktører. Han er prisgitt medborgerne, som har en moralsk plikt til å hjelpe de fattige, og de som faller utenfor. Han er avhengig av deres barmhjertighet, evne og vilje til å gi almisser.

Når han får høre at Jesus fra Nasaret er på vei ut av byen, setter han i å rope etter ham. Jesus er på dette tidspunktet å regne som en superstjerne. Nyhetene om hans ord, helbredelser og underfulle gjerninger har spredt seg vidt og bredt. Tidlig i Markusevangeliet kan vi lese at ”Derfor kunne ikke Jesus lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter.” (Mark. 1, 45).

Jesus er altså enormt ettertraktet og etterspurt. Folk følger ham på veien, prøver å komme nær ham. Midt i larmen og trengselen bryter Bartimeus’ stemme igjennom: ”Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!” Noen prøver å få ham til å tie, men han roper enda høyere. Og Jesus stopper, ser ham og kaller ham til seg. Overalt i evangeliene ser vi hvordan Jesus stanser hos enkeltmennesker som trenger ham. Hvert menneskebarn er uendelig mye verdt for Jesus. Vi ser det også her, foran den blinde Bartimeus, som får høre Jesus si: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?”

Bartimeus nøler ikke. Han kaster seg rett ut i det, og ber om den mest dyrebare gaven han kan få: ”Rabbuni, la meg få synet igjen!” Og Jesus svarer: ”Gå du! Din tro har frelst deg.” Straks kunne han se, og han fulgte Jesus på veien, leser vi.

Jeg forestiller meg at Bartimeus en gang har kunnet se, og siden blitt blind, siden han ber om få synet igjen. Så vidunderlig det må ha vært å slå opp øynene, og den første man ser er Jesus! Ikke rart han fulgte ham på veien. Det får meg til å tenke på salme 17, vers 15: ”Frikjent skal jeg få se ditt ansikt. Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av deg.” 

Måtte det være sånn for oss også, når vi får øynene opp for Jesus, og ser ham som herre og frelser. At vi ikke bare ser, og siden snur oss og går våre egne veier. Men at vi våger å slippe det vi har i hendene og følge ham. At vi våger å invitere ham inn i hjertet.

Den blinde Bartimeus ble opphavet til det som kalles Jesus-bønnen. Det er den enkleste av alle bønner, og handler om troen på kraften i Jesu navn. Man ber ganske enkelt ”Jesus”, eller ”Jesus, forbarm deg”, eller en lettere omskriving av Bartimeus’ bønnerop: ”Herre Jesus Kristus, Guds sønn, forbarm deg over meg!” Dette er en bønn som den troende kan gjenta mange ganger. Wilfrid Stinussen skriver: ”Hver gang en uttaler navnet Jesus, glemmer en seg selv for å miste seg selv i ham. Hver gang dør en mer bort fra seg selv for å leve mer for ham.” (Vandring med hvilepuls, s. 45).

Denne bønneveien er velkjent i ortodoks tradisjon, kanskje i mindre grad hos oss. Men vi gjenkjenner også Bartimeus i gudstjenesteliturgiens Kyrie eleison.

Jeg har sett Jesus i en statue, en Kristusfigur i hvit gips. Den står i Paulus kirke på Grunerløkka i Oslo. Det var den kirka jeg sognet til som 18-19-åring, det første året jeg bodde hjemmefra. Den er plassert oppe ved alteret, mellom to malerier, og den er – i hvert fall i mine øyne – det første blikket faller på når man kommer inn i kirka. For meg viser den den levende og oppstandne Jesus Kristus, som med en åpen håndbevegelse møter meg med ordet ”kom” eller ”velkommen”. Den trakk meg mot Jesus og ga meg mot til å sette meg ned i kirkebenken. Mot til å komme dit igjen og igjen, til en kirke hvor jeg ikke kjente noen. Og det var heller ikke viktig for meg, den gangen. Jeg visste at Jesus var der, i kirkerommet, i gudstjenesten. Han ønsket meg velkommen. Det var mer enn nok for meg.

Kanskje, hvis jeg hadde gått enda nærmere, hadde jeg hørt ham si: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” I mitt indre faller jeg på kne foran Mesteren, og ber: ”La meg få synet igjen!”

Herre, lær oss å be som Bartimeus. Lær oss å tilbe som Bartimeus, så vi følger deg hvor du går, og ikke mister deg av syne. Amen.