Husk å takke

 

Jeg vil takke deg, Herre,  

av hele mitt hjerte. 

Jeg vil fortelle om alle dine under. 

Jeg vil glede og fryde meg i deg. 

Jeg vil lovsynge ditt navn,  

du Høyeste.             

 

(Sal. 9, 2-3) 

 

Fra jeg var barn, husker jeg spesielt én ting som mamma var streng på. Det var viktig å takke ordentlig, helst hjertelig, når man fikk noe. Hvis det f.eks. kom en pakke i posten fra bestemor eller en tante, måtte jeg så snart som mulig sette meg ned og skrive takkebrev. Og da holdt det ikke å skrive «takk for gaven», men jeg måtte nevne konkret det jeg fikk og hvor mye jeg satte pris på det. Heldigvis var ikke dette så veldig vanskelig. Det var ikke en tid med overflod av alt, og jeg var stort sett glad for det jeg fikk. 

Det er ikke så gøy å gi en gave hvis mottakeren er likegyldig til det han eller hun får. Så jeg skjønte nok verdien av å takke. 

Det å takke kan gjøre noe godt med oss selv også. Et sted har jeg lest et råd om å finne tre ting å takke for, eller være takknemlig for, hver kveld. Det var ikke fra kristent hold dette kom fra, det var mer som et terapeutisk råd. Takknemlighet kan hjelpe oss til å kjenne glede og tilfredshet. 

Å finne tre ting å takke for hver dag – er det lett eller vanskelig? Hvis det må være ulike ting hver gang, synes jeg det er litt vanskelig. Men hvis jeg kan takke for det samme, ofte, så går det fint. Likevel kan det være at jeg blir sløv og glemmer å takke. Da er det bra med påminnelser, sånn som i Davidssalmen over.  

Jeg vil takke deg, Herre, av hele mitt hjerte, sier David. Jeg liker at det er Gud som er mottakeren av takken. Jeg skjønner at man kan være takknemlig for mange ting i livet også uten tro, men hvem har man da å sende takken til? 

Når det skjer gode ting, så synes jeg det er godt å kunne takke Gud og gi ham ære. Jeg kan kanskje ikke vite om de tingene hadde skjedd uansett. Jeg kan ikke lese Gud i kortene. F.eks. når det gjelder det å bli frisk fra sykdom. Eller når man ber om noe konkret for andre over tid, og så viser det seg faktisk å skje. Da kan jeg bli helt forundret. Var det du, Gud, som gjorde dette, kan jeg lure på. I alle tilfeller vil jeg takke Gud, for det følger det ingen bivirkninger med, og det kjennes naturlig. 

Andre ganger kan det skje ting helt uten at vi har bedt om det. Det kan være noe vi ikke hadde forestilt oss at vi skulle få oppleve. Det er som om Gud har åpnet noen dører i det skjulte. Men noen ganger skjer ikke det gode man håper på. Det er også en erkjennelse å ta med seg – det blir ikke alltid sånn som vi ønsker. Eller – vi må vente lenge. 

I Salmenes bok ser vi at David har mye på hjertet, og han retter det til Gud. Han kommer med klage og nød, med syndsbekjennelse og sorg, og han kommer med lovprisning og takk. Det er vakkert å lese og merke den tilliten, ærefrykten, kjærligheten og ærligheten som han viser overfor Gud. Han vil fortelle om Guds under, og glede og fryde seg i ham. 

Det kan inspirere oss til å se alt hva vi har i Gud – både i det hverdagslige og i den store sammenhengen, så også vi kan sende takken vår oppover.