Den største i himmelriket?

«Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.» (Matt. 18, 1-5). 

Når disiplene spør om hvem som er den største i himmelriket, så mener de ikke hvem blant alle som har levd. De tenker på hvem som er størst i denne gruppen av tolv utvalgte disipler. Dette kommer frem hos Markus og Lukas, som også har med denne historien.  

Hvorfor var det viktig å være den største? Var det spor av konkurranse-mentalitet eller misunnelse imellom dem? Det sier ikke teksten noe om. Men kanskje de, på menneskelig vis, gjerne ville være «de beste», de mest betrodde, de høyest rangerte. 

Jesus får dem fort ned på jorda igjen. For han kaller til seg et lite barn og sier at med mindre de omvender seg og blir som barn, kan de ikke komme inn i himmelriket. På den måten understreker han viktigheten av ydmykhet og barnlig tro. 

Det er jo ikke sånn at bare barn får plass hos Gud. Men Jesus bruker barnet som et symbol på den ydmykheten som kreves for å komme inn i Guds rike. Barn er ofte åpne, tillitsfulle og fri for stolthet. Vi blir minnet om at vi må legge bort vår egen selvgodhet og være åpne for Guds rike. 

Barnet blir et forbilde med sin naturlige tro og tillit, noe som er vesentlig i vårt forhold til Gud. Barnet stoler på Gud og lar seg ikke så fort hindre av tvil eller skepsis. 

Videre sier Jesus at den som tar imot et slikt barn i hans navn, tar imot ham. Både for disiplene og for oss kan dette være en viktig påminnelse om at de som er svake eller marginaliserte i samfunnet, har en spesiell plass i Guds hjerte. Vi skal vise omsorg og respekt for alle, uansett statusen deres. 

I hverdagen vår kan vi prøve å se på Jesus med barnets blikk og barnets lengsel. Barnet som tar imot den gode omfavnelsen, kjærligheten og gleden. Barnet som vet at det ikke kan klare seg alene, men trenger en som er større, en å gå sammen med. Barnet trenger en helt, og den helten er Jesus. 

Og når Jesus løfter frem og verdsetter det lille barnet, gir han oss utfordringen til å ta imot de små og svake iblant oss. 

Som voksen kan man bli så altfor selvtilstrekkelig og skyve Gud mer og mer ut av bildet. Da kan det være godt å vite at det ikke er for seint å snu, ikke for seint å vende kursen mot den farsfavnen som han venter oss med. Hos ham er det ikke de mektige og stolte som står i sentrum, men de som er ydmyke og åpne for hans kjærlighet.

Fisken med sølvmynten (Matt. 17, 24-27)

  

«De kom til Kapernaum, og de som krevde inn tempelskatten, gikk bort til Peter og spurte: «Betaler ikke mesteren deres skatt til tempelet?» «Jo», svarte Peter. Da han kom hjem, spurte Jesus før han rakk å si noe: «Simon, hva mener du om dette: Hvem er det jordens konger krever toll eller skatt av? Er det av barna sine eller av de fremmede?» «Av de fremmede», svarte han. Da sa Jesus: «Så går jo barna fri! Men for at vi ikke skal støte dem, så gå ned til sjøen og kast ut et snøre! Ta den første fisken du trekker opp, og når du åpner gapet på den, vil du finne en sølvmynt. Den skal du gi til dem for meg og deg.» (Matt. 17, 24-27) 

Nede i vannet svømmer en fisk, ingen kan se den. Hvem kunne vite at den har en sølvmynt inni gapet? Her viser Jesus sin allmakt – igjen. Han kan styre det slik at akkurat denne fisken er den første Peter fanger når han kaster ut snøret. Han behøver ikke åpne flere og lete. Så finurlig det er at denne mynten tilsvarer akkurat det som kreves i tempelskatt. Skatten var på to drakmer, dvs. to daglønner. Og sølvmynten tilsvarte fire daglønner.  

Det er bare evangelisten Matteus som har med denne fortellingen. Han som en gang var toller, frem til Jesus en dag kalte på ham med ordene «Følg meg!» Da forlot han tollboden sin og ble en av Jesu disipler. Et annet sted (kap. 22) forteller han om hva Jesus svarte når han ble spurt om det var tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke, altså til okkupasjonsmakten. De rakte ham en denar, og Jesus spurte «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de, kanskje litt forfjamset. «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud», svarte Jesus. 

Vi er heldige som bor i et fritt land, et demokrati. Stort sett vil toll, skatter og avgifter oppleves forståelige og nødvendige for at samfunnet skal fungere. Så kan man selvsagt være uenig i satsene, eller kanskje ville fjerne noe helt. Og det kan man jobbe for politisk. Men enten man har sans for avgiftene eller ei, så må man betale dem så lenge de er der. Det er nok mulig å snike seg unna noe på forskjellige vis, men det gir i hvert fall ikke Jesus noen godkjenning for. 

Han er tydelig på at vi skal gi «keiseren»/myndighetene det de krever inn av borgerne sine. Samtidig holder han frem en stor kontrast, et helt annet rike å se til. Her på jorda er vi bare en stund, under forskjellige vilkår og myndigheter, rettferdige og urettferdige.

Jesus fremhever Guds rike, himmelriket, som han har gitt oss en forsmak av. Der er vi ikke undersåtter, men arvinger. Der er vi ikke fremmede, men hjemkomne barn. Dette har Jesus, ved sitt frelsesverk, åpnet opp for oss. Peter åpnet en fisk, på et løfte fra mesteren han fulgte. Peter fikk en sølvpenge å betale tempelskatten med. Alt han hadde gjort, var å kaste ut snøret. Et lite mirakel, var det. Kanskje kunne mynten i fisken peke frem mot det Jesus sa om seg selv litt seinere: Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange. (Matt. 20, 28.)