«Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.» (Matt. 18, 1-5).
Når disiplene spør om hvem som er den største i himmelriket, så mener de ikke hvem blant alle som har levd. De tenker på hvem som er størst i denne gruppen av tolv utvalgte disipler. Dette kommer frem hos Markus og Lukas, som også har med denne historien.
Hvorfor var det viktig å være den største? Var det spor av konkurranse-mentalitet eller misunnelse imellom dem? Det sier ikke teksten noe om. Men kanskje de, på menneskelig vis, gjerne ville være «de beste», de mest betrodde, de høyest rangerte.
Jesus får dem fort ned på jorda igjen. For han kaller til seg et lite barn og sier at med mindre de omvender seg og blir som barn, kan de ikke komme inn i himmelriket. På den måten understreker han viktigheten av ydmykhet og barnlig tro.
Det er jo ikke sånn at bare barn får plass hos Gud. Men Jesus bruker barnet som et symbol på den ydmykheten som kreves for å komme inn i Guds rike. Barn er ofte åpne, tillitsfulle og fri for stolthet. Vi blir minnet om at vi må legge bort vår egen selvgodhet og være åpne for Guds rike.
Barnet blir et forbilde med sin naturlige tro og tillit, noe som er vesentlig i vårt forhold til Gud. Barnet stoler på Gud og lar seg ikke så fort hindre av tvil eller skepsis.
Videre sier Jesus at den som tar imot et slikt barn i hans navn, tar imot ham. Både for disiplene og for oss kan dette være en viktig påminnelse om at de som er svake eller marginaliserte i samfunnet, har en spesiell plass i Guds hjerte. Vi skal vise omsorg og respekt for alle, uansett statusen deres.
I hverdagen vår kan vi prøve å se på Jesus med barnets blikk og barnets lengsel. Barnet som tar imot den gode omfavnelsen, kjærligheten og gleden. Barnet som vet at det ikke kan klare seg alene, men trenger en som er større, en å gå sammen med. Barnet trenger en helt, og den helten er Jesus.
Og når Jesus løfter frem og verdsetter det lille barnet, gir han oss utfordringen til å ta imot de små og svake iblant oss.
Som voksen kan man bli så altfor selvtilstrekkelig og skyve Gud mer og mer ut av bildet. Da kan det være godt å vite at det ikke er for seint å snu, ikke for seint å vende kursen mot den farsfavnen som han venter oss med. Hos ham er det ikke de mektige og stolte som står i sentrum, men de som er ydmyke og åpne for hans kjærlighet.