"Øyet er kroppens lampe"

«Øyet er kroppens lampe. Når øyet ditt er friskt, er det fordi kroppen din er fylt av lys. Men er øyet ditt sykt, er det fordi det er mørkt i kroppen. Se derfor til at lyset i deg ikke er mørke! Er nå alt i kroppen din lys og ingen del av den mørk, da blir alt lyst, som når en lampe lyser på deg med sine stråler.» (Luk. 11, 34-36.) 

Har noen av dere hatt et sykt øye? Da har dere neppe tenkt at det er fordi det er mørkt i kroppen. Legen ville nok sett veldig rart på en, om man skulle foreslå at det er grunnen. 

Men på den tida da Jesus sa dette, forestilte man seg øyet som en «lyskaster», som lyser opp omgivelsene. Lyset kommer da fra kroppens indre. 

Dette kan vi kjenne igjen i Johannes’ åpenbaring, hvor Johannes skildrer synet sitt av en mann som er lik en menneskesønn: «Øynene var som flammende ild (Åp. 1, 14), står det, og «ansiktet var som solen når den skinner i all sin kraft.» 

Og lenge før ham, hadde profeten Daniel et tilsvarende syn: «kroppen hans var som krysolitt, ansiktet som glimtet av et lyn, øynene som luer av ild…» (Dan. 10, 6.) 

Jeg prøver å forestille meg dette synet. Alt i alt må det ha vært en voldsom opplevelse, nesten mer enn et menneske kan tåle. Daniel faller bevisstløs om. Johannes også, han faller som død ned for føttene til denne mannen. Men i begge tilfellene blir de rørt ved og reist opp. De får trøstende og styrkende ord, og de blir betrodd noe. De er utvalgt til å bringe videre det de har sett og hørt, fra Ham vi skjønner må være Kristus. 

Fra disse mektige opplevelsene, la oss gå tilbake til Lukasevangeliet. Der står Jesus, Menneskesønnen, i sin vanlige skikkelse, og forteller folket om lyset og mørket i oss. De som var vant til å høre på ham, var nok vant til at han stort sett snakket i lignelser, og da trengte man å gruble over det han sa. Eller bedre: å «få lys over» budskapet. 

Dette med at «når øyet ditt er friskt, er det fordi kroppen er fylt av lys», hørtes nok mindre rart ut for dem enn for oss. De kjente den tankegangen. La oss se på det med våre øyne: Når det er lyst, da ser vi klart. Ingenting kan skjule seg i mørket, for lyset vil avsløre det. I lyset kommer sannheten frem. I lyset ser vi veien vi skal gå. I lyset kjenner vi varme. I lyset er det liv og vekst. 

I Johannes-evangeliet, kap. 8 v. 12, sier Jesus de berømte ordene: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» Og Matteus får frem at Jesus sier til disiplene, følgerne sine: «Dere er verdens lys!» (Matt. 5, 14.) 

Da blir det litt lettere å forstå bildet med at lyset er i kroppen vår – i vårt indre. Det lyset er fra Jesus, som kaller seg selv verdens lys. Troende gjennom alle tider skal bære lyset videre. Det skal skinne innenfra og ut. De skal gjøre gode ting og peke på Jesus. Det vil Den hellige ånd hjelpe til med, fra begynnelse til slutt. 

Når Jesus sier «Se derfor til at lyset i deg ikke er mørke!», så handler ikke det om følelser som vi kan forbinde med mørke, som f.eks. å være lei seg, trist eller sint. Det handler heller om et mørke som lukker ute lyset fra Jesus og vender seg bort fra ham. 

Til slutt - jeg blir minnet om velsignelsen, ordene som Aron fikk fra Gud til å velsigne israelsfolket med. (4. Mos. 6, 24-26.) Der lyder det: «Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig». Guds nådes lys kommer til oss uten at vi har gjort noe for å få det – som når man tar imot en gave, takker for den og bevarer den i hjertet sitt.