Påskeandakt - den tomme graven

Luk. 24, 1-12. 

De fire evangelistene har alle hver sin versjon av hva som skjedde ved den tomme graven. Men det meste og det viktigste er likt. Kanskje det går an å sammenligne det med fire ulike journalister som skal dekke samme begivenhet. De har forskjellige vitner å hente informasjon fra, og noen av dem var selv vitner til det som skjedde. Det er ikke så rart at de ikke skriver nøyaktig det samme. 

Noe som er likt, er at alle får frem at kvinnene var de første som kom til graven, og dermed de første som ble vitner til at graven var tom og at Herren Jesus var stått opp. Alle har plassert Maria Magdalena i sentrum for begivenhetene. Johannes skildrer levende hvordan Jesus møter Maria Magdalena som sørger og gråter. Hun er den første som får møte Jesus som oppstanden, og hun får i oppdrag å gå til disiplene – de elleve – og fortelle hva som har skjedd. 

Ut fra evangeliene blir jeg overbevist om at det var slik at Maria Magdalena var den første som Jesus viste seg for. Da blir det en kontrast å lese hva Paulus skriver i 1. Korinterbrev, kap. 15, det som kalles «oppstandelses-kapittelet»: «…han (Jesus) viste seg for Kefas, og deretter for de tolv.» Så nevner han flere, men ingen kvinner.  

Jeg tror ikke Paulus var kvinnefiendtlig, for det kommer frem av brevene hans at han hadde mange kvinnelige, betrodde medarbeidere.  

På den tida ble kvinner som vitner tillagt mindre vekt enn menn. Kan det være derfor Paulus velger å utelate dem? Jeg vet ikke, men jeg undrer meg på om det kanskje er nettopp derfor Jesus lot dem være de første vitnene? På lignende måte som med gjeterne på Betlehemsmarkene. De var de første til å få det glade budskapet om frelserens fødsel, og gjeterne hadde lav status.  

Flere steder i evangeliene kan vi se at Jesus løfter frem dem som ikke har noen posisjon i samfunnet, men som har satt sin tiltro og sin kjærlighet til ham. Gud brukte og bruker kvinner til viktige oppdrag. 

Lukas har ikke tatt med at kvinnene møter Jesus, men han har med noe annet interessant: Vi får høre at de møter to menn i skinnende klær, som vi skjønner må være engler. De sier: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?» Og så minner de dem om hva Jesus sa om hvordan han skulle dø, og stå opp igjen den tredje dagen. Altså hadde kvinnene også vært til stede og hørt Jesus selv fortelle om hva som skulle skje. Det står at: «Da husket de hans ord.» 

Å ikke lete etter den levende blant de døde, kan også vi ta med oss og filosofere litt over. Vi trenger ikke lete etter Jesus og lure på hvor han er. Han vender motløshet til håp, og sorg til glede og ny erkjennelse. Ved oppstandelsen viser han at han er den han sier han er – Guds sønn, vår Frelser. Han skulle gi livet sitt for våre synder, dø en smertefull død, og så stå opp. Han er den som seirer over det onde. Han er den som en gang skal komme igjen og hente oss til seg.  

Til slutt vil jeg slippe til Paulus, for han poengterer hvor viktig oppstandelsen er: «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom.» Og han sier: Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.» (1. Kor. 15, 14 +19) 

Og ynkelige trenger vi ikke å være. Vi kan være frimodige som Maria Magdalena, vakkert skildret i Johan Halmrast sin salme «Å, salige stund uten like»: (siterer 2. vers.) 

Han lever, og jeg skal få bringe 

hans venner det salige ord – 

tenk jeg som er ringest blant ringe, 

den minste han kjenner på jord. 

Tenk, jeg skal hans hilsen frembære, 

å, kunne jeg synge det ut! 

/:Mer kunne ei engler begjære 

enn gå med så salig et bud.:/ 

"Øyet er kroppens lampe"

«Øyet er kroppens lampe. Når øyet ditt er friskt, er det fordi kroppen din er fylt av lys. Men er øyet ditt sykt, er det fordi det er mørkt i kroppen. Se derfor til at lyset i deg ikke er mørke! Er nå alt i kroppen din lys og ingen del av den mørk, da blir alt lyst, som når en lampe lyser på deg med sine stråler.» (Luk. 11, 34-36.) 

Har noen av dere hatt et sykt øye? Da har dere neppe tenkt at det er fordi det er mørkt i kroppen. Legen ville nok sett veldig rart på en, om man skulle foreslå at det er grunnen. 

Men på den tida da Jesus sa dette, forestilte man seg øyet som en «lyskaster», som lyser opp omgivelsene. Lyset kommer da fra kroppens indre. 

Dette kan vi kjenne igjen i Johannes’ åpenbaring, hvor Johannes skildrer synet sitt av en mann som er lik en menneskesønn: «Øynene var som flammende ild (Åp. 1, 14), står det, og «ansiktet var som solen når den skinner i all sin kraft.» 

Og lenge før ham, hadde profeten Daniel et tilsvarende syn: «kroppen hans var som krysolitt, ansiktet som glimtet av et lyn, øynene som luer av ild…» (Dan. 10, 6.) 

Jeg prøver å forestille meg dette synet. Alt i alt må det ha vært en voldsom opplevelse, nesten mer enn et menneske kan tåle. Daniel faller bevisstløs om. Johannes også, han faller som død ned for føttene til denne mannen. Men i begge tilfellene blir de rørt ved og reist opp. De får trøstende og styrkende ord, og de blir betrodd noe. De er utvalgt til å bringe videre det de har sett og hørt, fra Ham vi skjønner må være Kristus. 

Fra disse mektige opplevelsene, la oss gå tilbake til Lukasevangeliet. Der står Jesus, Menneskesønnen, i sin vanlige skikkelse, og forteller folket om lyset og mørket i oss. De som var vant til å høre på ham, var nok vant til at han stort sett snakket i lignelser, og da trengte man å gruble over det han sa. Eller bedre: å «få lys over» budskapet. 

Dette med at «når øyet ditt er friskt, er det fordi kroppen er fylt av lys», hørtes nok mindre rart ut for dem enn for oss. De kjente den tankegangen. La oss se på det med våre øyne: Når det er lyst, da ser vi klart. Ingenting kan skjule seg i mørket, for lyset vil avsløre det. I lyset kommer sannheten frem. I lyset ser vi veien vi skal gå. I lyset kjenner vi varme. I lyset er det liv og vekst. 

I Johannes-evangeliet, kap. 8 v. 12, sier Jesus de berømte ordene: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» Og Matteus får frem at Jesus sier til disiplene, følgerne sine: «Dere er verdens lys!» (Matt. 5, 14.) 

Da blir det litt lettere å forstå bildet med at lyset er i kroppen vår – i vårt indre. Det lyset er fra Jesus, som kaller seg selv verdens lys. Troende gjennom alle tider skal bære lyset videre. Det skal skinne innenfra og ut. De skal gjøre gode ting og peke på Jesus. Det vil Den hellige ånd hjelpe til med, fra begynnelse til slutt. 

Når Jesus sier «Se derfor til at lyset i deg ikke er mørke!», så handler ikke det om følelser som vi kan forbinde med mørke, som f.eks. å være lei seg, trist eller sint. Det handler heller om et mørke som lukker ute lyset fra Jesus og vender seg bort fra ham. 

Til slutt - jeg blir minnet om velsignelsen, ordene som Aron fikk fra Gud til å velsigne israelsfolket med. (4. Mos. 6, 24-26.) Der lyder det: «Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig». Guds nådes lys kommer til oss uten at vi har gjort noe for å få det – som når man tar imot en gave, takker for den og bevarer den i hjertet sitt.