Den største i himmelriket?

«Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.» (Matt. 18, 1-5). 

Når disiplene spør om hvem som er den største i himmelriket, så mener de ikke hvem blant alle som har levd. De tenker på hvem som er størst i denne gruppen av tolv utvalgte disipler. Dette kommer frem hos Markus og Lukas, som også har med denne historien.  

Hvorfor var det viktig å være den største? Var det spor av konkurranse-mentalitet eller misunnelse imellom dem? Det sier ikke teksten noe om. Men kanskje de, på menneskelig vis, gjerne ville være «de beste», de mest betrodde, de høyest rangerte. 

Jesus får dem fort ned på jorda igjen. For han kaller til seg et lite barn og sier at med mindre de omvender seg og blir som barn, kan de ikke komme inn i himmelriket. På den måten understreker han viktigheten av ydmykhet og barnlig tro. 

Det er jo ikke sånn at bare barn får plass hos Gud. Men Jesus bruker barnet som et symbol på den ydmykheten som kreves for å komme inn i Guds rike. Barn er ofte åpne, tillitsfulle og fri for stolthet. Vi blir minnet om at vi må legge bort vår egen selvgodhet og være åpne for Guds rike. 

Barnet blir et forbilde med sin naturlige tro og tillit, noe som er vesentlig i vårt forhold til Gud. Barnet stoler på Gud og lar seg ikke så fort hindre av tvil eller skepsis. 

Videre sier Jesus at den som tar imot et slikt barn i hans navn, tar imot ham. Både for disiplene og for oss kan dette være en viktig påminnelse om at de som er svake eller marginaliserte i samfunnet, har en spesiell plass i Guds hjerte. Vi skal vise omsorg og respekt for alle, uansett statusen deres. 

I hverdagen vår kan vi prøve å se på Jesus med barnets blikk og barnets lengsel. Barnet som tar imot den gode omfavnelsen, kjærligheten og gleden. Barnet som vet at det ikke kan klare seg alene, men trenger en som er større, en å gå sammen med. Barnet trenger en helt, og den helten er Jesus. 

Og når Jesus løfter frem og verdsetter det lille barnet, gir han oss utfordringen til å ta imot de små og svake iblant oss. 

Som voksen kan man bli så altfor selvtilstrekkelig og skyve Gud mer og mer ut av bildet. Da kan det være godt å vite at det ikke er for seint å snu, ikke for seint å vende kursen mot den farsfavnen som han venter oss med. Hos ham er det ikke de mektige og stolte som står i sentrum, men de som er ydmyke og åpne for hans kjærlighet.

Fisken med sølvmynten (Matt. 17, 24-27)

  

«De kom til Kapernaum, og de som krevde inn tempelskatten, gikk bort til Peter og spurte: «Betaler ikke mesteren deres skatt til tempelet?» «Jo», svarte Peter. Da han kom hjem, spurte Jesus før han rakk å si noe: «Simon, hva mener du om dette: Hvem er det jordens konger krever toll eller skatt av? Er det av barna sine eller av de fremmede?» «Av de fremmede», svarte han. Da sa Jesus: «Så går jo barna fri! Men for at vi ikke skal støte dem, så gå ned til sjøen og kast ut et snøre! Ta den første fisken du trekker opp, og når du åpner gapet på den, vil du finne en sølvmynt. Den skal du gi til dem for meg og deg.» (Matt. 17, 24-27) 

Nede i vannet svømmer en fisk, ingen kan se den. Hvem kunne vite at den har en sølvmynt inni gapet? Her viser Jesus sin allmakt – igjen. Han kan styre det slik at akkurat denne fisken er den første Peter fanger når han kaster ut snøret. Han behøver ikke åpne flere og lete. Så finurlig det er at denne mynten tilsvarer akkurat det som kreves i tempelskatt. Skatten var på to drakmer, dvs. to daglønner. Og sølvmynten tilsvarte fire daglønner.  

Det er bare evangelisten Matteus som har med denne fortellingen. Han som en gang var toller, frem til Jesus en dag kalte på ham med ordene «Følg meg!» Da forlot han tollboden sin og ble en av Jesu disipler. Et annet sted (kap. 22) forteller han om hva Jesus svarte når han ble spurt om det var tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke, altså til okkupasjonsmakten. De rakte ham en denar, og Jesus spurte «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de, kanskje litt forfjamset. «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud», svarte Jesus. 

Vi er heldige som bor i et fritt land, et demokrati. Stort sett vil toll, skatter og avgifter oppleves forståelige og nødvendige for at samfunnet skal fungere. Så kan man selvsagt være uenig i satsene, eller kanskje ville fjerne noe helt. Og det kan man jobbe for politisk. Men enten man har sans for avgiftene eller ei, så må man betale dem så lenge de er der. Det er nok mulig å snike seg unna noe på forskjellige vis, men det gir i hvert fall ikke Jesus noen godkjenning for. 

Han er tydelig på at vi skal gi «keiseren»/myndighetene det de krever inn av borgerne sine. Samtidig holder han frem en stor kontrast, et helt annet rike å se til. Her på jorda er vi bare en stund, under forskjellige vilkår og myndigheter, rettferdige og urettferdige.

Jesus fremhever Guds rike, himmelriket, som han har gitt oss en forsmak av. Der er vi ikke undersåtter, men arvinger. Der er vi ikke fremmede, men hjemkomne barn. Dette har Jesus, ved sitt frelsesverk, åpnet opp for oss. Peter åpnet en fisk, på et løfte fra mesteren han fulgte. Peter fikk en sølvpenge å betale tempelskatten med. Alt han hadde gjort, var å kaste ut snøret. Et lite mirakel, var det. Kanskje kunne mynten i fisken peke frem mot det Jesus sa om seg selv litt seinere: Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange. (Matt. 20, 28.)

Mannen fra gravhulene

 

Denne historien begynner med at Jesus og disiplene hans kommer til Gerasener-landet, som lå rett overfor Galilea. Der blir Jesus møtt av en mann som har onde ånder i seg og har hatt det lenge. Han har ikke klær på kroppen og bor ikke i hus, men holder til i gravhulene. Det er tydelig at han er veldig plaget. Vi får vite at folk har prøvd å binde ham med lenker og fotjern, men han hadde sprengt lenkene og blitt drevet ut i ødemarken av den onde ånden. Når Jesus spør om navnet hans, svarer mannen «Legion», fordi det hadde fart mange onde ånder inn i ham. 

Jesus driver de onde åndene ut, og de ber om å få fare inn i en griseflokk som går og beiter der på fjellet. Jesus gir dem lov til det, og flokken setter utfor stupet og ned i sjøen og drukner. En dramatisk historie! 

Så går vi inn i fortellingen etter at grisepasserne har løpt av sted og fortalt om dette i byen og på landet omkring: 

«Og folk dro ut for å se hva som hadde hendt. Da de kom fram til Jesus, fant de mannen som de onde åndene hadde forlatt. Han satt ved Jesu føtter, påkledd og ved sans og samling. Da ble de grepet av redsel. Men de som hadde sett på, fortalte dem hvordan han som hadde hatt de onde åndene, var blitt frisk igjen. Hele folkemengden fra gerasenernes område ba Jesus dra bort derfra, for de var grepet av stor redsel. Og han gikk i båten og vendte tilbake. Mannen som de onde åndene hadde forlatt, ba om å få være med ham. Men Jesus sendte ham bort og sa: «Gå hjem igjen og fortell om alt det Gud har gjort for deg.» Han gikk av sted og gjorde kjent i hele byen alt det Jesus hadde gjort for ham.» (Luk. 8, 35 – 39). 

Denne mannen fra gravhulene, var han psykisk syk eller var han besatt? Vi vet at på den tida koblet de gjerne onde ånder til sykdomstilfeller. Men i våre dager har vitenskapen lært oss mye om både fysisk og psykisk sykdom, om årsaker og hvordan symptomene arter seg. Vi kjenner, forståelig nok, gjerne stor motstand mot å tro at noe som helst dreier seg om besettelse av ånder.  

Likevel tenker jeg at hvis vi kun leser bibeltekstene med nåtidens briller, så detter vi fort av lasset. Vi mister den usynlige dimensjonen, som Jesus forholder seg til som en selvfølge. At det finnes ånder – gode og onde. Også i brevene til Paulus er dette klart og tydelig. Han sier i Efeserbrevet (6, 12): «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» 

Heldigvis har vi tryggheten i at Jesus har herredømme over åndene! 

Til sist vil jeg løfte frem det Jesus sier til denne mannen, som ikke får være med Jesus i følget videre. Det er nok ikke sånn at han er mindre verdig som disippel, men Jesus vet hvor han best kan tjene. Og i hans tilfelle er det å gå tilbake til sine: «Gå hjem igjen og fortell om alt det Gud har gjort for deg». Et utrolig bra oppdrag å få, spør du meg. Alle er ikke kalt til å dra til alle verdens hjørner med evangeliet. Noen av oss – mange av oss, kan gjøre vårt beste ved nettopp å gå hjem, til vår egen bygd eller by, vår familie, naboer og venner, og fortelle om alt det Gud har gjort for oss.

Om å høre fra den man tror på

 

«Når Jesus er hos deg, er alt godt. Ikke noe virker vanskelig for deg. Men når Jesus ikke er hos deg, da er alt tungt. Når Jesus ikke taler i hjertet, er all trøst lite verdt. Men så sant Jesus taler et eneste ord, kjennes det en stor lindring». 

 

Jeg tenker at disse ordene kan gi gjenklang og mening for mange som tror. For troen – og den vi tror på – kan virke langt borte, men andre ganger helt nær. 

Han som skrev dette, var en stillferdig augustinermunk som levde fra 1380 – 1471, Thomas a Kempis. Han kom fra grenseområdene mellom dagens Tyskland og Nederland. Han har skrevet en bok som heter «Kristi etterfølgelse». Det er synd at det ikke går an å få tak i den lenger (hvis den ikke blir trykket opp igjen), for den skulle jeg gjerne ha lest. 

 

Han skal også ha sagt at: «Du er mye mer nyttig for Gud om du er fredsommelig og elsker Jesus, enn om du er det største lærdoms lys i hele verden.» 

Det er jo ikke lærdommen/kunnskapen i seg selv som frelser mennesker. Det som fører mange på frelsesveien, er trolig heller takknemlighet til og lengsel etter Kristus i hjertet. 

Thomas a Kempis skrev av hele Bibelen 4 ganger. Det tror jeg det kom mye lærdom ut av, for det er flere måter som virker sammen for at et budskap skal feste seg. Vi kan høre det. Vi kan lese det. Vi kan si det høyt. Og vi kan skrive det. 

Nå var det jo ikke for sin egen del at han skrev av Bibelen. Det ble til nytte for andre. I den tida han levde, var boktrykkerkunsten ennå helt fersk.  

Hvordan det enn er, og hvem man skriver for: Når man skriver, legger man merke til ordene på en annen måte enn når man kun leser dem. Budskapet kan bli lettere å huske. Lærdommen fester seg, en «bivirkning» som sikkert var til gagn for munker som flittig skrev av Bibelen og andre oppbyggelige skrifter. 

Men det som fester seg i hodet, denne lærdommen, må også få rot i hjertet. Det tror jeg det er Den hellige ånd som hjelper til med. 

Den hellige ånd virker sånn at Jesus blir viktig for oss – ja, det viktigste av alt. Han blir sentrum. Likevel kunne en from munk som Thomas også kjenne på dette at: «Når Jesus ikke er hos deg, da er alt tungt.» Mange troende til alle tider og på ulike steder i verden, har også kjent på denne smerten. Gud/Jesus føles langt borte. Man kan be og føle at man ikke får svar. Samtidig vet man at ingen kan trøste hjertet slik som ham. Ingenting kan erstatte det. Så man fortsetter å be. Og det tror jeg er det beste man kan gjøre.  

I Salmenes bok er det utrolig mye å kjenne seg igjen i. Denne lengselen etter Gud, alle ropene om at Gud må høre og gripe inn. Det er som om David og de andre salmistene har satt ord på alt det går an å føle i forhold til Gud. Og vi kan bruke det i våre bønner. 

I tillegg til Salmene, kan vi gå til evangeliene. Hvis man vil oppleve det Thomas skriver: «så sant Jesus taler et eneste ord, kjennes det en stor lindring», så nytter det sjelden å sette seg ned og vente på et mirakel. Men vi kan åpne døra for at Jesu ord, som vi kan lese og høre i Bibelen, blir levende for oss, igjen og igjen. I dype daler og på lette sletter. Da får vi, som en plante, lindrende vann og livgivende sol – til trøst og glede gjennom livsløpet vårt. Og vi kan minne oss om at Ham som vi kaller på, har kalt på oss først og allerede er hos oss.

Guds kjærlighet

  

En fin barnesang (som jeg har lært i Tro og Lys) lyder slik: 

«Guds kjærlighet er rundt om meg, den er overalt jeg vet.  

Og hvor jeg snur eller vender meg,  

er jeg midt i Guds kjærlighet.  

Den er over, under, foran, bak. 

Og den varer hver eneste dag. 

Ja-a-a-a-a!!!» 

Det er enkle ord, men de passer godt til alle størrelser av mennesker. Og for min del hører jeg et aldri så lite ekko av en vakker salme i Bibelen, salme 139. 

For eksempel dette at Guds kjærlighet er både foran og bak, det peker på at Gud var med oss i vår fortid, og han vil være med oss i vår fremtid. Jeg leser den første delen av salmen (v. 1-10): 

«Herre, du ransaker meg og du vet – 

du vet om jeg sitter eller står, 

på lang avstand kjenner du mine tanker. 

Om jeg går eller ligger, ser du det, 

du kjenner alle mine veier. 

Før jeg har et ord på tungen, Herre, 

kjenner du det fullt ut. 

Bakfra og forfra omgir du meg, 

du har lagt din hånd på meg. 

Det er et under jeg ikke forstår, 

det er så høyt at jeg ikke kan fatte det. 

Hvor skulle jeg gå fra din pust, 

hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? 

Stiger jeg opp til himmelen, er du der, 

legger jeg meg i dødsriket, er du der. 

Tar jeg soloppgangens vinger 

og slår meg ned der havet ender, 

da fører din hånd meg også der, 

din høyre hånd holder meg fast.»  

 

I salmen hører vi kanskje først og fremst en ærefrykt for den allmektige Gud som kjenner til absolutt alt. Vi hører en undring over hvordan Gud omgir mennesket. Han er der i glede og nød, i lys og i mørke, i øst og i vest.  

Men hva med kjærlighet? Jeg synes det også ligger der. For den Gud som ransaker og vet, han forkaster ikke mennesket. «Du har lagt din hånd på meg», sier David. Og han sier: «da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast.»  

Det er virkelig trygghet, og det er kjærlighet. Guds kjærlighet er den hånda som holder og leder. Vår kjærlighet til Ham er at vi vil være i den hånda, og gi Gud ære i livene våre. 

I Bibelen møter vi kjærlighet mange steder, ikke minst gjennom Jesus. I Johannes-evangeliet kan vi finne mye fint. Et sted sier Jesus til disiplene sine: «Bli i min kjærlighet.» (Joh. 15,9.) 

«Alle de som Far gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort.»  (Joh. 6, 37.) 

«Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Det min Far har gitt meg, er større enn alt annet, og ingen kan rive det ut av min Fars hånd. Jeg og Far er ett.» (Joh. 10, 27-30.) 

I de to siste sitatene hørte vi ikke ordet kjærlighet eller det å elske, men det ligger under som noe helt tydelig. Det er Guds kjærlighet som skinner igjennom til oss ved Jesus, som ga sitt liv som løsepenge for mange. Jesus gjorde Guds vilje og handlet på Guds vegne. Og så kan vi minne oss om at Den hellige ånd, som han sendte, hjelper oss og gir liv til troen, enten vi har det tungt eller lett. 

Da er vi midt i Guds kjærlighet, som i barnesangen, og kan stole på at den varer hver eneste dag!