Saligprisningene – de av oss som ikke er helt unge, har nok hørt dem noen ganger. Muligens så mange ganger at de høres “naturlige” ut og vi overser det store paradokset i dem. De som blir kjent salige av Jesus, er eller var kanskje ikke så veldig salige i sitt jordeliv. Det er ikke de som hadde høye posisjoner og vellykkede liv som Jesus trekker frem. De blir ikke gjenstand for verdens beundring, de som er fattige i ånden, som sørger, er ydmyke eller lengter etter rettferdighet. De kan heller ikke vente mye belønning for å være barmhjertige, rene av hjertet, skape fred eller bli forfulgt for rettferdighets skyld.
Men himmelriket, altså Guds rike, er deres. For de åpner hjertet sitt for budskapet til Jesus og lytter. Han åpner armene og inviterer dem inn til fellesskap. Saligheten ligger der som en forsmak på det som venter i evigheten. En trøst, et håp, en mening, en fred her og nå. Og et løfte som varer lenger enn livet her på jorda. Guds rike spirer der hvor Jesus har satt spor.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Det finnes mange slags sorg, det finnes mange slags tap. Det vet dere noe om, dere som sitter her. Det finnes mange slags sykdomsforløp, ulykker og andre årsaker til død. Det finnes mennesker som dør etter et langt liv og mennesker som ikke har fått leve livet ferdig.
Jeg vil fortelle dere om Maren Walvik Johnsen, stedatter til en kusine av meg. Hun døde den 16. juni i år av livmorhalskreft, 29 år gammel. Maren hadde fulgt det anbefalte programmet med å teste seg med celleprøve fra man er 25 år. Hun hadde også fått vaksinen mot HPV-viruset. Men celleprøven Maren fikk tatt, ble feiltolket. Hun fikk vite at den var i orden, mens den i virkeligheten viste store celleforandringer. Da det ble avdekket kreft hos henne to år seinere, ble det gitt alt av behandling. Håpet gikk i en bølgedal opp og ned. Men det var for seint. Kreften hadde kommet for langt.
Hva skjer med et ungt menneske som får en sånn beskjed? Hun ble redd og sårbar. Hun ble sint og kamplysten. Men ut fra det jeg har lest av henne, og hørt i intervjuer hun gjorde, så ble hun ikke bitter. Hun begynte å navigere i det håpløse farvannet; hun ville prøve å redde andre, ved å kjempe for blant annet bedre testing og en bedre vaksine. Hun sto frem i mange medier i løpet av sykdomsforløpet, og faren, Kjetil Johnsen, lagde også en film. Hun startet en podcast og var stolt av den. Til tross for alt det smertelige, fikk hun brukt evnene sine.
Den siste tida fikk hun gjort ting som hun likte, som å reise. Og være omgitt av familien og kjæresten som betydde så mye for henne. Maren følte seg heldig. Hun fikk designet et armbånd i samarbeid med Kreftkompasset. Der er det perlet inn ordet «heldig».
Maren forklarer:
«Da jeg fikk kreft var det flere som fortalte meg hvor uheldig jeg var. Hvor uflaks jeg hadde. Jeg kan ikke si at de tok feil, men det er heller ikke helt rett. For jeg, jeg er heldig. Heldig som har verdens beste mennesker rundt meg. Heldig som har fått se verden. Heldig som forstår så innmari godt hva det er som egentlig betyr noe, og som jeg vet at jeg vil sette pris på så lenge jeg lever. Dette livet blir kanskje kortere enn de fleste andre liv, men jeg er heldig som har fått leve det. Og når alt kommer til alt, så ville jeg aldri byttet det mot noe.
Fargene i dette armbåndet minner meg om stedet jeg trives aller best; ved sjøen, i sola, med mennesker som verdsetter det de har. Nå håper jeg dette armbåndet kan minne folk på nettopp det, at vi må bruke tiden vår best mulig. Fordi ingen av oss vet hvor mye vi får av den.» (sitat slutt)
Maren ville kanskje ikke brukt ordet «salig», men det greske ordet makarios som oversettes med salig, betyr også heldig, lykkelig, velsignet. I det hele tatt den beste tilstanden man kan være i.
Paradokser er det flust av i verden. Ikke alle av dem blir forstått av menneskene rundt, som helst ser det som er på utsiden, det åpenbare. Men salige er mennesker som til tross for tap, maktesløshet og mørke, åpner døra på gløtt så lyset kan slippe inn. Lyset som vokser og varmer, så veien videre blir mulig å gå.
Salige er de som lar Guds rike få bryte igjennom og komme med trøst, med styrke, med håp og sannhet.
Vi hørte hos Jesaja: For han som er barmhjertig, skal føre dem og lede dem til kilder med vann. (Jes. 49, 10 b). Og i Åpenbaringen: Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. (Åp. 7, 17b).
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
(Preken i Snarum kirke 05.11.23)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar