Fadervår i full fart

(Fortelle historien fra «overhøringen»… jeg lirte av meg Fadervår i en faderlig fart, som om det gjaldt å bli ferdig fortest mulig. 😉) 

Seinere har jeg brukt mer tid på Fadervår. Dog ikke like mye tid hver gang. Og ikke like mye innlevelse hver gang. Likevel har det alltid vært godt å ha den kveldsrutinen å be Fadervår når jeg har lagt meg. Jeg vet om minst èn periode i livet hvor et Fadervår om kvelden var alt som holdt troslivet mitt oppe. Jeg slapp aldri tak i Fadervår. Eller Fadervår slapp ikke tak i meg. Det var et minstemål av trosutøvelse, men troen levde videre. 

På et eller annet tidspunkt begynte jeg å be Fadervår både morgen og kveld, og også en morgen- og kveldsbønn som jeg fant i Luthers lille katekisme. Det er en rutine jeg har beholdt, for den har gitt meg mye. Det er godt å ikke alltid måtte formulere bønnene selv. 

Som barn var Fadervår nesten et magisk virkemiddel for meg når jeg var mørkeredd en periode. Jeg husker det enda, at når jeg skulle legge meg om kvelden, slo jeg av lyset og nærmest sprang over gulvet, hoppet opp i senga, trakk dyna opp og ba Fadervår. I full fart den gangen også, for når jeg var kommet til «amen», så var jeg faktisk blitt trygg. Husker ikke om jeg var redd for monstre under senga eller hva det var, men stolte i alle fall på at Gud er sterkere enn det onde. 

Som ung voksen husker jeg en flytur i en Twin Otter på vei mot Båtsfjord, hvor det var så mye vær og turbulens at mange av passasjerene rundt meg skreik opp hver gang flyet liksom sank i løse lufta, sånn kjentes det ut i hvert fall. Det var en passende anledning til å be Fadervår, følte jeg. Eller, det kom i grunnen helt automatisk. Jeg ba inni meg, da. Lurer på hvordan de andre passasjerene hadde reagert om noen satt der med lukkede øyne og ba høyt? Kanskje de hadde tenkt at nå er vi virkelig ille ute.  

Når man har bedre tid enn det, og ikke tror at man er i umiddelbar livsfare, så er det veldig godt å be Fadervår langsomt, og gjerne dvele ved setning etter setning. Ikke for å sette seg til å gruble, men for å oppleve at ordene synker inn. La dem få feste seg og bety noe. Jeg mener å ha lest at Luther, når han mediterte over Fadervår, ofte ikke kom lenger enn til de første ordene – Fader vår/vår Far – fordi det er et så mektig budskap i seg selv.  

Vi har en Gud i Himmelen som samtidig er vår Far, og Jesus selv lærte oss å be med disse ordene. 

Det kan man finne hvile i.  

Jeg tror jeg liker best å dvele ved den første delen, med: «la riket ditt komme, la viljen din skje på jorden slik som i himmelen», fordi det er noe løfterikt i det, og samtidig noe man ikke blir ferdig med å undre seg over. Vi ber på en måte Gud om å gjøre sin gjerning iblant oss. Tenk at Gud vil at vi skal be. Da er det verdt å fortsette. Fornuft og forstand strekker ikke helt til for å gripe alt. Men hjertet kan gripe det som virkelig teller og som varer livet ut. Fadervår går aldri ut på dato.