De falske profetene

Pass deg for bilene! Sa mamma. Ikke urimelig, det, å advare et lite barn mot en mulig fare. Det var bare det at vi var på kjøkkenet når hun sa det. Jeg satt og så ut av vinduet og ned på den smale stien som gikk opp til huset vårt. Jeg fulgte med på stien en stund før jeg spurte: Kan bilene komme helt opp hit? Det var liksom litt uklart hva det var med bilene som var farlig, og hvor jeg måtte passe meg for dem. Jeg tror det er lett å glemme for en voksen at barn tenker helt konkret. 

I Bergprekenen kommer Jesus med mange formaninger, visdomsord og advarsler. De var ikke beregnet på småbarn, men jeg tror også de voksne tilhørerne måtte tygge en del på budskapet hans for å få tak i det. 

Noe av budskapet kunne skape frykt, av flere årsaker. Samtidig er det helt klart at Jesus ikke er ute etter å gjøre folk redde eller motløse. Han har akkurat sagt «Vær ikke bekymret». Derimot vil han åpne øynene på folket, så de kan se klart og gjøre det som er rett. Og da må man noen ganger bruke ord som er skarpe og skjærer igjennom. 

I Matt. 7, 15 sier han: «Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver.» 

De falske profetene vet vi litt om fra GT. Falske profeter førte både Nordriket og Sørriket i ulykke. De narret folket til å ikke vende om fra frafallets veier. De sa «fred!» enda der ikke var noen fred. Og de sa «Hør Herrens ord!» enda de selv ikke hadde hørt fra Gud, ikke hadde vært i Herrens fortrolige råd. Jesus gir advarslene i GT ettertrykkelig rett. Og advarslene gjelder ikke bare i den gamle pakt, skjønner vi, men også i den nye. 

Sauene er et bilde på troende menighetslemmer, mens ulven er et velkjent bilde på Guds motstander, djevelen. Ulven er et rovdyr som i dette bildet kler seg ut som sitt uskyldige offer. Skumle greier! 

Som barn (yngre enn 5 år), skjønte jeg ikke helt hvor og når bilene var farlige. De er jo ikke farlige når de står i ro med avslått motor, for eksempel. Men man må passe seg så man ikke kommer ut i veibanen og blir påkjørt. For det er mye større krefter i en bil enn i et menneske. 

En falsk profet vil få deg til å vike unna Guds bud og veier, og tenke at «det er ikke så farlig». At det bare er velstand og alt er lov. 

En profet er ikke først og fremst en som forutsier fremtida. Både i GT og i NT handler det mer om en som har status som religiøs lærer. Paulus sier at «Den som taler profetisk, taler for menneskene, til oppbyggelse, formaning og trøst.» (1. Kor. 15, 3) 

En sann profet vil lede deg tett inn til Gud, og du vil lytte til det Jesus sier. Hvis man selv er en som forkynner iblant, sånn som jeg gjør nå, vil man også trenge å ransake seg selv og det budskapet man kommer med. Gjerne ta imot andres bedømmelse også. For budskapet skal stemme overens med Guds ord, ellers er det villedende. Ulven er slu og både kan og vil påvirke oss, men Jesus er mektigere og har seiret over det onde. Holder man hånda til Jesus, så ferdes man trygt på veien!

Fadervår i full fart

(Fortelle historien fra «overhøringen»… jeg lirte av meg Fadervår i en faderlig fart, som om det gjaldt å bli ferdig fortest mulig. 😉) 

Seinere har jeg brukt mer tid på Fadervår. Dog ikke like mye tid hver gang. Og ikke like mye innlevelse hver gang. Likevel har det alltid vært godt å ha den kveldsrutinen å be Fadervår når jeg har lagt meg. Jeg vet om minst èn periode i livet hvor et Fadervår om kvelden var alt som holdt troslivet mitt oppe. Jeg slapp aldri tak i Fadervår. Eller Fadervår slapp ikke tak i meg. Det var et minstemål av trosutøvelse, men troen levde videre. 

På et eller annet tidspunkt begynte jeg å be Fadervår både morgen og kveld, og også en morgen- og kveldsbønn som jeg fant i Luthers lille katekisme. Det er en rutine jeg har beholdt, for den har gitt meg mye. Det er godt å ikke alltid måtte formulere bønnene selv. 

Som barn var Fadervår nesten et magisk virkemiddel for meg når jeg var mørkeredd en periode. Jeg husker det enda, at når jeg skulle legge meg om kvelden, slo jeg av lyset og nærmest sprang over gulvet, hoppet opp i senga, trakk dyna opp og ba Fadervår. I full fart den gangen også, for når jeg var kommet til «amen», så var jeg faktisk blitt trygg. Husker ikke om jeg var redd for monstre under senga eller hva det var, men stolte i alle fall på at Gud er sterkere enn det onde. 

Som ung voksen husker jeg en flytur i en Twin Otter på vei mot Båtsfjord, hvor det var så mye vær og turbulens at mange av passasjerene rundt meg skreik opp hver gang flyet liksom sank i løse lufta, sånn kjentes det ut i hvert fall. Det var en passende anledning til å be Fadervår, følte jeg. Eller, det kom i grunnen helt automatisk. Jeg ba inni meg, da. Lurer på hvordan de andre passasjerene hadde reagert om noen satt der med lukkede øyne og ba høyt? Kanskje de hadde tenkt at nå er vi virkelig ille ute.  

Når man har bedre tid enn det, og ikke tror at man er i umiddelbar livsfare, så er det veldig godt å be Fadervår langsomt, og gjerne dvele ved setning etter setning. Ikke for å sette seg til å gruble, men for å oppleve at ordene synker inn. La dem få feste seg og bety noe. Jeg mener å ha lest at Luther, når han mediterte over Fadervår, ofte ikke kom lenger enn til de første ordene – Fader vår/vår Far – fordi det er et så mektig budskap i seg selv.  

Vi har en Gud i Himmelen som samtidig er vår Far, og Jesus selv lærte oss å be med disse ordene. 

Det kan man finne hvile i.  

Jeg tror jeg liker best å dvele ved den første delen, med: «la riket ditt komme, la viljen din skje på jorden slik som i himmelen», fordi det er noe løfterikt i det, og samtidig noe man ikke blir ferdig med å undre seg over. Vi ber på en måte Gud om å gjøre sin gjerning iblant oss. Tenk at Gud vil at vi skal be. Da er det verdt å fortsette. Fornuft og forstand strekker ikke helt til for å gripe alt. Men hjertet kan gripe det som virkelig teller og som varer livet ut. Fadervår går aldri ut på dato.