Solsangen av Frans av Assisi

Solsangen eller Skapningens Lovsang er en lovprisningsbønn skrevet av Frans av Assisi ca. 1225. Det er det første betydningsfulle dikt på italiensk.

Ifølge legenden talte Frans til dyr og fugler og de kom og hørte på ham, og han omtalte da dyrene og naturen som bror og søster. Dette kommer tydelig frem i denne bønnen.

På norsk finnes det flere oversettelser av diktet. I salmeboka nr. 290 finner vi Eyvind Skeies gjendiktning av Olov Hartmans salme over Solsangen, Takk gode Gud for alle ting.

En noe enklere utgave av teksten er gjengitt på utallige hustavler uten at noe annet enn Frans av Assisis navn er oppgitt. (Kilde: Wikipedia).

Pave Frans, som ble innsatt i 2017, ble den første paven som valgte – ja, som våget å knytte sitt pavenavn til akkurat Frans av Assisi. Med det holder han opp et høyt ideal for seg selv og Kirken han representer. På sin første pressekonferanse uttalte han at han «vil ha en fattig kirke og en kirke for de fattige». Dette er i Frans av Assisis ånd, hvor kallet til fattigdom etter hvert ble helt grunnleggende for hva slags liv han ville leve.

Hjertet til tiggermunken Frans banket for all Guds skapning, og han identifiserte seg med de små og ubetydelige.

Han er en av de største helgenene for katolikkene, og har et så godt navn at han er allment likt og beundret hos både protestant og katolikk, så vel som hos ikke-kristne.

Han gikk fra å være en krigsglad ridderdrømmende rikmannssønn til å bli den glade, frigjorte og fredsstiftende Frans av Assisi. Forvandlingen skjedde gjennom noen skjellsettende visjoner og gjennom møtet med en spedalsk. I den spedalske så han ikke lenger en stinkende utstøtt, men en bror i Kristus. Idealet til Frans var den lidende og tjenende Kristus, og han fant sin vei til å følge ham. Denne veien satte dype spor, som også i vår tid er til inspirasjon og undring - og beundring. (Kilde: Fritt etter artikkel av Trond Enger.)

Vanlig norsk (lett forenklet) oversettelse:

Lovet være du, min Herre, med alt du har skapt.
Særlig herr bror Solen, som gir oss dagen,
og du gir oss lys ved den.

Og den er skjønn og stråler med stor glans.
Av deg selv, aller høyeste, er den et avbilde.

Lovet være du, min Herre, for søster Månen og stjernene,
på himmelen skapte du dem klare og kostelige og vakre.

Lovet være du, min Herre, for bror Vinden
og for luften og skyene og himmelen og allslags vær,
for ved det lar du all din skapning få livets opphold.

Lovet være du, min Herre, for søster Vannet
som er nyttig til alt og ydmykt og kostelig og vakkert.

Lovet være du, min Herre, for bror Ilden,
for ved den lyser du opp i natten.
Og den er skjønn og sterk og mektig.

Lovet være du, min Herre, for søster Jorden, vår mor,
som oppholder oss og som leder oss
og frembringer frukter og gress og fargerike blomster.

Lovet være du, min Herre, for alle dem
som tilgir av kjærlighet til deg
og lider vondt og overlast.

Lykkelig er den som bærer det med tålmod,
for av deg, aller høyeste, skal han få sin krone.

Lovet være du, min Herre, for vår søster den legemlige død,
som ikke noe levende menneske kan unnslippe.
Ve den som dør i dødssynd.

Lykkelig den som lar din hellige vilje skje,
for den annen død skal ikke ramme ham.

Lov og velsign min Herre og takk ham,
og tjen ham med stor ydmykhet.